Kanskje har jeg ledet mitt siste seniorlag som trener. Det er i så fall på tide. Og kanskje skal jeg ikke lenger krangle med BLNO-dommere, hisse meg opp over floppete elitespillere, mobbe motstandere på Facebook og gruglede meg til viktige kamper.  Men når jeg nå har byttet lag og ansvar med Mark DiGiacomo i Bærum Basket-systemet, passer det jo ganske godt å bidra med noen tanker om hvorfor basketball har styrt livet mitt i altfor mange år. Trenergjerningen begynte i 1981.

Jeg har etter hvert lest mange vitnesbyrd om hvorfor noen velger å hoppe av, men jeg gleder meg kanskje mer over de bidragene jeg får til bloggen min som handler om hvorfor lidenskapen fortsatt er til stede.  Og for meg er det sannsynlig at det egentlig aldri tar slutt; det tar bare andre veier.

Jeg forsøkte å si noe om det på Den Store Trenehelgen der jeg fikk lov til å snakke om hvordan å bygge et lag. I konkurranse med greske Manos tapte jeg forståelig nok kampen om tilhørere, men det ble likevel en time med et forsøk på å sette navn på hva som er viktig for meg.

Og jeg har lenge gått svanger med et foredrag med arbeidstittelen «NM uten X og O».  Fordi for meg har en prestasjonskultur flere fasetter enn bare de målbare resultatene.  Og for meg har det stort sett handlet mer om å bygge mennesker og personligheter enn å finne klurige veier til suksess.

Uansett hvordan man snur og vender på det, er en basketballkarriere en nokså forgjengelig affære.  Lang eller kort; det eneste som er helt sikkert er at resten av livet er lenger enn den aktive basketballkarrieren, i hvert fall som topputøver.

Derfor har det vært viktig for meg å trykke på noen knapper i spillernes personligheter.  Jeg har hatt et brennende ønske om å røre ved noen av de verdiene de bringer med seg inn i basketballkollektivet.

Hvis jeg kan klare å «levere» spillere videre fra basketballmiljøet til andre arenaer, med verdier de kan være stolte av – ja, da føler jeg det som en seier. Hvis vi i tillegg har oppnådd noe på basketballbanen sammen, opplever jeg det som en fantastisk bonus.

Jeg har vunnet nok NM-titler til å vite at suksess er kult. Men vissheten om at brorparten av spillerne som har vært med på NM-gull  på herrelag, damelag og juniorlag, har vært fine mennesker er enda kulere.

«There is no I in TEAM», «Ingen kjede er sterkere enn det svakeste ledd», «En for alle, alle for en».  Joda, selvfølgelighetene står i kø, men jeg tror noe av det fineste med lagidrettene er nettopp at de tvinger deg til å håndtere relasjoner, samhold og samhandling.

Jeg har alltid forsøkt å ha to målestokker på suksess. Og uansett hvilke lag jeg skulle finne på å få ansvar for i tiden som kommer vil jeg alltid mene at dette er viktig:

1. Det må være like stas å spille basketball i mars/april som i august/september.

2. Antall langvarige relasjoner og vennskap er en god indikator på om prosjektene har vært vellykkede.

Og heldigvis har jeg vennskap som har vart.  På bursdagen min i går ringte en av mine svært gode venner.  Han er født i 1970 og var en del av mitt første lagprosjekt – i EB85.  Det er altså 30 år siden vi hadde noe med hverandre å gjøre på basketballbanen.  Men vi er «still going».

Sånt er til å like! Og derfor tar det kanskje aldri slutt.