Jeg skjønner ikke stort.

Jeg har for eksempel aldri skjønt hvorfor basketball ikke er blitt en større og viktigere sport i Norge. Det jobber jeg fortsatt med å forstå.

Og akkurat nå skjønner jeg ikke hvorfor det ikke skal være mulig å hegne om noen av institusjonene vi tross alt har.

Noen mener det er for lite aktivitet i basketball-Norge mens enkelte sikkert kan finne på å hevde at det er for mye også.  Sikkert er det i hvert fall at det har vært vanskelig å finne en suksess-formel; en hemmelig oppskrift på hvordan man skal få alle til å ha lyst til å være med.  Men vi er mange som prøver.

Den Store Trenerhelgen ble nettopp arrangert for femte gang, og bekreftet igjen at arrangementet har befestet sin posisjon som den viktigste møteplassen for trenere i Norge.

Hansa Cup har hatt mange navn, men har alltid vært den dominerende norske turneringen på vårparten  – i tøff konkurranse med turneringer i utlandet.  NM-status for yngre årsklasser har vært fortjent og viktig for arrangørene.

Basketskolen er klassikeren over alle.  I snart 35 år har spillere og trenere satt hverandre stevne på det blide Sørlandet.  Vennskap knyttes, relasjoner bygges, skills læres og inspirasjonen er uvurderlig.

Bærum Open er forlengelsen av tradisjonsrike Rykkinn Cup, og det åpenbare valget for yngre lag ved sesongstart. Bærum Basket har møysommelig bygget turneringen fra å være en enkel affære med få påmeldte lag til en massemønstring som får mange gode tilbakemeldinger; tilbakemeldinger vi tar på alvor for å bli enda bedre.

Disse fire arrangementene har klart å få fotfeste, og et omdømme som er med på å bygge kontinuitet og forutsigbarhet.  Og for en idrett der aktive deltager er en knapphetsressurs burde det være i alles interesse at i hvert fall disse fire sikres livets rett og gode arbeidsforhold.

Derfor blir det også idiotisk når NBBF velger å legge nyvinningen «Scania Cup-kvalifisering» til samme helg som Bærum Open.  Og like lite musikalsk lyder det i mine ører når Talentcampen i Bergen nok en gang kliner seg så tett opptil Basketskolen at det for mange blir uaktuelt å bli med på begge.  Jeg skrev om dette i fjor sommer og behøver ikke gjenta argumentasjonen.

Jeg er helt sikker på at Elite Basketball Camp er et strålende tiltak, men jeg er også helt sikker på at jeg ikke fatter hvorfor de må legge seg oppå Basketskolen. Dem om det.

Akkurat nå er jeg mer opptatt av det som handler om Bærum Open.  Fordi jeg har forøkt å bidra til at det skal bli et kvalitetsarrangement som stadig flere ønsker å være en del av.  Fordi vi bruker massevis av tid og krefter på å få det til å henge i hop.

Og så kommer altså forbundet med Scania Cup-kvalifisering.  Der skal de fire antatt beste lagene i alle de mest attraktive årsklassene inviteres til å bli med på en kappestrid om hvilke lag som bør inviteres til Scania Cup, vårens største og viktigste og mest prestisjefylte turnering for yngre lag.

Forbundet vil plukke vekk de beste lagene fra Bærum Open, og mener at vi får klare oss med lagene som blir igjen. Andre arrangører skal kunne søke om å arrangere dette parallellt med Bærum Open.

Jeg har veldig vondt for å se at dette er smart.  Jeg evner overhodet ikke å se hvordan dette skal kunne generere mer aktivitet, som jo er NBBFs store prosjekt. Jeg synes faktisk bare det er dumt, helt unødvendig og ganske provoserende.

Vi har tilbudt oss å tillempe spilletid og -regler slik at Bærum Open også vil kunne fungere som kvalifiseringsturnering for Scania Cup.  Men foreløpig har vi altså ikke fått napp på denne invitten.

For meg koker det ned til at man risikerer å ødelegge en norsk turnering for å finne ut hvem man bør sende til en svensk turnering. Snodig måte å generere aktivitet på.

Arrangørene av Elite Basketball Camp i Bergen vil påberope seg «ikke samme målgruppe», «ikke samme tidspunkt», «flere vil være med begge steder», «unikt tilbud til eliten» osv., osv.  Kanskje det.  Men det blir ikke bedre av den grunn.

I fjor skrev Fredrik Hannestad dette om konkurransen:

«…hvordan ser framtiden ut for norsk basket – hvis man skal beskytte velfungerende institusjoner mot sunn og skjerpende konkurranse – med begrunnelse om at de ikke må røres men må bevares som de er? Hvis Basketskolen er så god som du beskriver – hvorfor da frykte konkurransen fra en nykomling fra Bergen?»

Slike argumenter kan man kanskje anvende på svært sterke aktører og monopoler.  Men Basketskolen er jo ikke akkurat Vinmonopolet, og neppe i samme klasse som SAS, ICA-gruppen og andre som har måttet tåle konkurranse.

Og så lurer noen på hvorfor basketball ikke blir større i Norge..?