I helgen opplevde jeg det forsmedelige at klubben jeg har viet mesteparten av fritiden til ble slått ut av sluttspillet.  Med 95% sikkerhet.  Det holder ikke å tro på julenissen for å håpe på plass i Final Four; man må i stedet tro på Sverresborg og det skal nok vise seg å være verre.

For bare et par uker siden var situasjonen denne:  Tromsø syntes å gå mot en sikkerplass i sluttspillet, mens Asker og Frøya så håpløst fortapte ut.  Bærum hadde på sin side skjebnen i egne hender og kunne tåle det meste. I dag vet vi bedre.  Tromsø var i realitetern langt nede og godt på vei ut av sluttspilldiskusjonen etter to middelmådige kamper i Oslo.  Tap for både Ammerud og Asker var IKKE det de trengte.  For Bærum var Askers overraskende seier over Gimle en strek i regningen, og det ble ikke bedre av at Asker slumpet til å slå Tromsø også.  Men Bærum hadde fortsatt kontroll på begivenhetene; de skulle jo «bare» slå Frøya som de hadde tuktet to ganger tidligere denne sesongen.

Og siden dette var en helg med en rekke helt avgjørende kamper om de gjeve Final Four-billettene, føltes det fornuftig å se Asker-Tromsø på lørdag – som en oppladning til Bærum mot Frøya dagen etter.

Med seieren over Gimle friskt i minnet forventet jeg en festforestilling, med Asker-spillere i fyr og flamme – med entusiasme, spilleglede og trøkk. Det fikk jeg ikke.  Snarere tvert imot, og i hvert fall før pause.

Jeg skal virkelig ikke felle noen dom over lagenes og spillets kvalitet. Men det går an å mene noe om spillernes mentalitet. Jeg husker godt Bærums første møte med Asker før årets sesong; i en treningskamp der man skulle tro det handlet mest om å finne seg sjæl og sin egen identitet som lag.  Men for Asker virket det som om de først og fremst var opptatt av å skremme vannet av motstanderen, i en treningskamp der også dommerne fikk gjennomgå.  Akkurat det hører med til sjeldenhetene – å høvle over dommere i en uviktig treningsmatch.

Men tilbake til Vollenhallen i helgen: Askers varemerke når de er på sitt beste, har vel nettopp vært trøkket og entusiasmen og intensiteten. For meg har det vært sånn de siste årene at Magnus Midtvedt har vært Asker-mentaliteten i en og samme pakke.  Energisk, uptempo og supportive.

Men verken det typiske Asker eller den typiske Magnus var å se lørdag. I stedet fremsto altfor mange som en sutrete gjeng som ikke så ut til å trives nevneverdig i hverandres selskap.  Jeg registrerte faktisk bare én aktør som klarte å beholde roen – og som i tillegg klarte å presse frem et smil:  PK Larsen håndterte vanskelige situasjoner og personligheter med klokskap og stil.

Hvorfor så mye om Asker? Akkurat nå fordi de er det lokale laget som vi tross alt må lene oss på her i vest. Og hvis de skal ha muligheter i sluttspillet kan de ikke fortsette som en gjeng individualister som bare tidvis klikker sammen. Jeg er neppe den rette til å mene noe om spillerdisposisjoner, men jeg innrømmer gjerne at jeg kvapp litt da Asker fant plass til Even Skjellaug i det øyeblikket de var i ferd med å gå forbi Tromsø.  Jeg har stor sans for å la yngre forsøke seg, og jeg har i tillegg stor sans for Even.  Men det finnes en tid og et sted for alt – og der og da kjentes det enten utrolig modig eller utrolig dumt. Det høre med til historien at Even var involvert i to defensive situasjoner som førte til Tromsø-turnovers men det var nok mer et resultat av flaks enn dyktighet.

Og hvis jeg selv skal velge meg en favoritt i sluttspillet må det bli Asker, og da velger jeg mer med hjertet enn hodet kanskje.  Men det hadde vært fint om de kunne fremstå som en litt mer sjarmerende og kollektiv gjeng enn de gjør akkurat nå.  Det renner jo ikke akkurat over av sjarmtroll blant de andre Final Four-kandidatene heller. Jeg noterer meg Gary Wallace på plussiden hos Tromsø og selvfølgelig Ron Timus på Ammerud.  På Gimle blir det vel å heie litt på Espen, Anders og Mikkel, i hvert fall inni meg.

Det skal skje mye rart om det ikke blir disse fire lagene som møtes i Rykkinnhallen første helg i april.

Så gjenstår det å se hvilket lag som treffer toppformen best. Blir det et litt forsterket Ammerud som under Kelvin Woods’ low-key ledelse tar seg hele vieen til finalen? Har de andre lagene klart å finne en slags resept mot Gimles tunge og store starting? Kan Askers mange gode spillere finne tonen sammen eller blir det prestasjoner en og en? Og om hele Tromsøs eksistens står og faller med en god kamp fra Gary Wallace kan det fort bli for tynt.