Jeg kjenner ikke veldig mange i det norske basketballmiljøet som synes det er festlig med årsmøter, generalforsamlinger og forbundsting. Mens alle digger å være en del av det som skjer på banen er det forsvinnende få som ser frem til møter. Unntaket måtte være sånne som Tor Chr. Bakken; de våkner til liv når idrettspolitikk skal diskuteres.

Det er altså lite som er mindre sexy enn budsjetter opg regnskap, og jeg har vært på mer enn ett årsmøte i min basketballklubb der hele generalforsamlingen ble avviklet på parkeringplassen, med fire-fem stermmeberettigede til stede. At det ikke dukker opp flere har nok ikke minst sammenheng med at du risikerer å måtte takke ja til verv…

Snart er det forbundsting igjen. For deg som ikke vet noe som helst om hva dette er kan det jo være greit å vite at det er der man bestemmer det aller meste for de to neste årene. Det er der man kan endre lover og regler, og det er der det bestemmes hvor mye penger vi skal bruke på ulike ting. Skjønt «hvor mye penger» er litt lite presist. Det er riktigere å si «hvor lite penger».

Basketballforbundet disponerer omkring 10 millioner kroner hvert år der endel forsvinner til administrasjon og lønninger, men der det likevel er noen kroner igjen til fordeling. For moro skyld googlet jeg litt på håndballforbundet og volleyballforbundet, og ser at håndball bruker omkring 125 millioner hvert år, mens volleyballvennene våre nærmer seg 20 millioner.

I 2014 skal NBBF bruke penger blant annet på trenerutvikling (780 000 kroner), dommerutvikling (542 000 kroner), ungdom/talentutvikling (327 000 kroner).

Vi eier altså knapt nåla i veggen, og for ca. 1 million kroner skal det driftes fire aldersbestemte landslag. Altfor mange kroner går selvfølgelig med til å sende spillere, trenere og støtteapparat til spillestedene. U18-landslaget skal for eksempel til Sofia i Bulgaria i juli med en delagsjon på 16-17 mennesker. Det skal betales reiser og opphold for alle. Slik er det, og det er lite å gjøre med. Men dermed er det lite igjen til selve aktiviteten. For å få dette til å gå rundt må spillerne betale egenandeler, og det er viktig å finne kreative treningsløsninger for å få mest mulig aktivitet for minst mulig penger.

Felles for alle som er involvert i landslagsvirksomheten er at de jobber mange og lange helger for knapper og glansbilder. Betalingen er knapt nok symbolsk.

Uansett: Vi er mange i basketball-Norge som får til mye med små midler. På forbundstinget i mai skal det bestemmes om vi får nye regler for parallell spilletillatelse, hvor mange lag som skal få være med i U16- og U19-NM, hvor mye penger som skal brukes på landslag og annen aktivitet. Blant annet.

Det er neppe sannsynlig å tro at aktive utøvere finner tid til å engasjere seg i ting som dette. Men vær i hvert fall klar over at det er nå saker og ting bestemmes. Hvis du har bittelitt interesse for det du driver med selv kan du jo titte her.