Så lenge jeg har holdt på som basketballcoach har jeg også forsøkt å være så god som overhodet mulig på å gi tilbakemeldinger. Det har jo lite for seg å operere som veileder dersom man ikke er i stand til å formidle korrektiver, ros og konstruktive tilbakemeldinger. Og man lykkes ikke alltid. I hvert fall ikke jeg.

Jeg har vel lenge merket at jeg kanskje er litt spesielt skrudd sammen, og at jeg er helt avhengig av gode relasjoner for å nå frem med et budskap. For egen del har jeg vært gjennom mange faser og ikledd meg mange roller som coach. «Back in the days», da jeg var ung, uerfaren og kunnskapsløs, fremsto jeg nok som en nokså autoritær hobby-Satan. Det ble mye løping, lite kunnskapformidling. Litt pussig hvordan maktutøvelse skal dekke over det faktum at man selv av og til kommer til kort…

Etter hvert har jeg lært å leve med det faktum at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Også i basketball. Og det finnes ikke alltid noen fasit. Den ene innfallsvinkelen kan være like god som en annen.

Men jeg er i hvert fall helt sikker på at jeg ikke trives veldig godt i det amerikanske hierarkitet der «yes Coach» er det viktigste i terminologien. Jeg innrømmer gjerne at jeg hater det – å bli tiltalt som «coach» i norsk basketball. Jeg vil helst være Pål i de fleste sammenhenger, og sliter sågar med å lystre etternavnet mitt.

«Coach» blir for meg fremmedgjørende, avstandsskapende og upersonlig.

Jeg har trodd at dersom jeg klarer å nå frem til spillere med et nokså utilslørt ønske om at jeg faktisk vil spillerne vel, så kan jeg også nokså fritt gi tilbakemeldinger som er litt spissere og krassere enn mange ønsker.

Jeg vet virkelig ikke hvor mange feedbacks jeg har forfattet i løpet av en karriere. Det er blitt relativt mange etter hvert. Jeg forsøker uansett å være dønn ærlig, og oppfatter dette som en sak mellom spillerne og meg; tilbakemeldingene er aldri tilgjengelige for andre enn spillerne det gjelder.

Og det som er helt sikkert er at spillere reagerer forskjellig. Det store tause flertall sier ingenting og svarer aldri på det de får høre. Annet kanskje enn at de forsøker å plukke opp det som blir sagt i et forsøk på å omsette det i praksis på banen.

Noen svært få velger i gå i rette med det som jo er et ærlig forsøk på å korrigere en kurs og peke på svakheter.

Det er mange år siden nå, men jeg husker spesielt godt en seniorlandslagsspiller som fikk tilbakemelding etter fullført mesterskap. Det var en dyktig kar som hadde åpenbare kvaliteter. Men jeg husker også at han ikke fungerte veldig godt i det som var lagets soneforsvar. Det synes jeg han fortjente å få vite. Litt overrasket ble jeg vel da tilbakemeldingen to dager senere ble til en helside i en av de større avisene der han sto frem som forurettet og misbrukt. Han fratok meg all ære og kunngjorde at han aldri kom til å spille for meg igjen.

En av de første og sterkeste oppevelsene som seniorcoach var forresten da jeg fikk drapstrussel fra en kar som var satt ut av laget i siste kamp før sluttspillet.

En opplevelse fra nyere tid var en skriftlig reaksjon på en av mine tilbakemeldinger. Spilleren var nok ikke helt fornøyd med innholdet, og skrev blant annet:

«Først vil jeg påpeke at en dyktig coach gir ikke feedback på en såpass ubrukelig og uprofesjonell måte. Feedback bør gis kontinuerlig, enten på treninger, i kamper, eller i et møte ansikt til ansikt…. En ting er at jeg ikke er i nærheten av å være fornøyd med antall minutter, men for meg er ikke mine egne minutter det viktigste… Den generelle feedbacken du kommer med er for det meste negativt fokusert, uten en løsning eller hvordan vi skal gjøre det istedenfor måten vi har gjort det dårlig på.»

Det er i hvert fall rene ord for pengene, og gir opplagt grunn til refleksjon og selvransakelse. Når jeg nå skal skrive tilbakemeldinger til spillerne på U18-landslaget skal jeg velge mine ord med omhu. Men synes uansett det er viktig å gi konkret feedback.

For to år siden kappet jeg en svært god spiller fra U18-gruppen. Han var ett år for ung og ville jo uansett få anledning året etter. Det var en tøff og tight kamp om landslagsplass og han kunne like gjerne gått videre til de siste 12: En strålende skytter, en teknisk begavelse som året etter (i fjor) ble den opplagte lederen på landslaget.

Jeg tipper at det var usedvanlig sårt å bli kappet den gangen for to år siden, og jeg antar at han syntes det var urettferdig. Men hans svar på feedbacken han fikk var kort og godt:

«Greit. Bra det negative er noe jeg vet jeg kan jobbe med fremover. Skal jobbe med fysikken frem til neste sesong/landslagssesong. Men var gøy å være med så langt, og vi snakkes vel under NM om en mnd».

Sånne karer må man bare elske – og ønske alt godt!