Jeg vet jeg har skrevet om dette tidligere, men med jevne mellomrom får jeg de samme spørsmålene: Hva skal du i sommer? Når jeg forklarer at mange av sommerferiedagene og dessuten helgene på våren går med til landslagssamlinger og mesterskap, kommer det uunngåelige: Hvorfor i all verden bruker du over to uker av ferien på å dra på basketballturneringer med landslag som ikke oppnår noe som helst?

Underforstått: Vi blir ikke nordiske mestre, vi blir ikke europamestre. Og om vi hadde vunnet turneringen i Sofia er det altså «bare» B-EM. Det finnes jo også en A-gruppe der de aller beste nasjonene måler krefter.

Og når sant skal sies: Det er utakknemlig å forsøke seg internasjonalt i verdens største idrett. At basketball er en liten idrett i Norge er vi smertelig klar over, men det er ikke sikkert prestasjonene er svakere av den grunn.

Denne gangen har jeg gleden av å lede en gjeng gutter født i 96 og 97 som mest av alt ønsker å prestere for seg selv og Norge. Hjemme sitter det like mange som ikke fikk sjansen.

De ønsker å prestere for seg selv i den forstand at de kan forfølge en karriere som kanskje gir en utdannelse i USA eller et sted i Europa, og kanskje spill for penger senere.

Enda viktigere akkurat nå: For Norge, i et fellesskap som i hvert fall vi synes er ganske unikt. Selvfølgelig er ikke dette særegent for baskeball, men med så små ressurser blir det likevel en helt spesiell setting der vi virkelig forsøker å fa maks ut av lite.

Vi betaler selvfølgelig egenandeler, vi bor selvfølgelig hos hverandre når vi er på samlinger. Det er lite som kommer av seg selv.

Og for meg er grunnen til at jeg bruker ferie og fritid på dette ganske åpenbar: Jeg treffer fine mennesker og får bøttevis med gode opplevelser.

Når noen lykkes med noe de har jobbet ræva av seg for å få til er det dønn tilfredstillende. Når vi vinner en kamp sammen mot antatt bedre motstand er det utrolig saliggjørende. Når noen som ikke får spille så mye heier på folk som i realiteten har tatt spilletiden deres er det strålende flott.

Her er det seriøse gladgutter, gærne trøndere, storvokste kosebamser, småvokste kosebamser, litt keitete gutter, atletiske sixpack-gutter, ganske utadvendte gutter, helt stille og rolige gutter.

Fin miks av folk jeg håper å kunne følge tett i årene som kommer.

Jeg har egentlig ikke noe god forklaring på hvorfor dette er så gøy, annet enn at det gjør meg godt. Så vet dere det, kollegene som lurer på hvor jeg har vært når jeg kommer hjem. Fra «ferie» i Bulgaria..!