Hvem skulle trodd at en så liten idrett kunne avstedkomme så mange og så sterke reaksjoner. Vi kan jo velge å se det som et sunnhetstegn at vi som lever og ånder for norsk basketball er så levende opptatt av hva vi er, hva vi ikke er og hvor vi skal.
I varierende grad har vi alle latt oss hisse opp over det faktum at U18-landslagene ikke skal få delta i EM kommende sommer. Jeg tror det er opplest og vedtatt at det er ufornuftig, uklokt, umusikalsk og unødvendig.
Men det synes også som om de fleste aksepterer at programmet med rekordtidlig inntreden i landslagsarbeidet er fornuftig og riktig.
Mon det.
Jeg er ikke helt overbevist, og innrømmer gjerne at jeg altfor ofte har tenkt at vi burde stått over U16-deltagelse i EM. Nordisk, privatlandskamper og eventuelt spill i C-EM hadde vært riktig matching for mange av disse lagene. Jeg har alltid trodd at mestringsfølelse er en viktig del av sportslig utvikling. Og jeg har vært usikker på om 60-poengstap har vært veldig gunstig.
Jeg har hatt ansvaret for mange årganger av U16-landslag og sett at det handler aller mest om fysikk. Jeg har forsøkt å google på aldersmessige forskjeller på når puberteten gjør seg gjeldende uten å finne det. Men vi har som regel latt oss fascinere og irritere over at vi møter spillere med drøy skjeggvekst og definerte muskler, mens vi så vidt har fått antydning til fjon under armen. Vi har følt oss teknisk og taktisk oppegående, men blir ”spist” av insidespillere på 100+ kilo og guarder med eksplosivitet og muskelmasse vi foreløpig bare har kunnet drømme om.
To år senere, som U18-landslag, er det meste utlignet. Da har også vi vokst oss ferdig. Også vi har trent på oss pondus og kropp. Som U18-landslag har vi alltid levert de beste resultatene, og når vi kom hjem fra Bulgaria i sommer med en 10.plass var det hårfint unna å få spille om plassene 1-8. Det hadde virkelig vært oppsiktsvekkende, og derfor blir det litt forstemmende og provoserende når Baard Stoller sier til Aftenposten i dag at «det holder ikke med 10. plass i B-EM, som betyr at Norge er nummer 26 i Europa».
Kanskje kan det nye programmet gi oss bedre og og mer strukturerte treningsopplegg, men det kan sannsynligvis ikke gjøre noe med pubertet og utvikling. Kanskje kan et nytt regime gå i dialog med helsevesenet for å bli en sparring partner når pur unge gutter og jenter skal få råd om veksthemmende hormoner.
– Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd dette var en av Torbjørn Jaglands fikse ideer, sier Lars Kolstad i kommentarfeltet under Aftenposten-artikkelen.
Og kanskje er det sånn at også NBBF ønsker å bygge ”Det Norske Hus” – stein på stein fra bånn.
Jagland starter statsministergjerningen i 1996 med å lansere prosjektet «Det norske hus». Det var hans strategiplan, og huset raste sammen.
– Jeg vil være visjonær, sa Jagland i 1996
– Vi vil være visjonære sier NBBF i 2014 når de klamrer seg til strategiplanen.
– «Det norske hus» kunne nok ha vært bedre planlagt og utredet, men jeg hadde ikke tid. Jeg tok en sjanse, sa Jagland i et tilbakeskuende intervju i 2008.
Så gjenstår det å se hvordan NBBF vil måtte oppsummere sitt Norske Hus.
Vi får svaret om noen år, men først skal vi sende U18-landslagene til EM. For å innfri et løfte. For å vise at det går an å ta fornuften fangen og fordi det er det eneste anstendige å gjøre. For å vise at det ikke har gått prestisje i dette, og for å leve opp til målsettingen om en åpen dialog.
Om det betyr at den norske modellen, Det Norske Huset, får byggestart et år senere så skal vi nok klare å leve med det.
For akkurat nå er det opprør blant arbeiderne på byggeplassen.
pauliord 
oktober 21, 2014, kl. 9:01 am
Veldig bra,Paal. Veldig bra. Med Bård Stollers Arne bendiksenbergensk ringende i ørene er det synd at ikke så kompetente mennesker med så sterke og divergerende meninger ikke kunne ha kommet sammen og hatt en grunnleggende diskusjon på dette temaet. Det blir for eksperimentelt når kun en kommer med sine meninger inn i styrerommet og får disse vedtatt.
oktober 22, 2014, kl. 12:50 pm
Det er etter hvert blitt tydelig at Pål Berg og hans kumpaner har forelsket seg i
uttrykket «umusikalsk». Umusikalsk i denne sammenhengen betyr ikke tonedøvhet, eller at
man skremmer fanden på flatmark med rautende forsøk på å spille saksofon. Umusikalsk i Bergs
vokabular virker å betegne uttalelser eller handlinger som er litt ukorrekte, sosialt klønete, noe som
er litt over streken.
Men etter hvert har eksemplene på umusikalitet hopet seg opp rundt Berg selv og hans kamerater,
der de dirigerer et komisk overdimensjonert korstog mot NBBF med seg selv som martyrer i front. De
kveler og dikter om sannheter for å styre massene av frustrerte foreldre som prøver å gjøre det beste
for barna sine. Velmenende venner og familie rundt lagene blir brukt som rambukk for Berg & cos
vikarierende synspunkter.
Gang på gang tramper de fire store, Eckhoff, Frey, Berg og Tøien, i klaveret uten å bli arrestert for
det:
Som NIF og NBBFs utvalgte kandidat til FIBAs høyeste trenerutdanning, biter Mathias Eckhoff
uaffisert hånden som matet ham. Han viser en flerdimensjonert umusikalitet der han håner og
raljerer mot NBBF fra FIBA-sponset USA-eksil i så svulstige og tåkete vendinger at det er en prøvelse
å finne en sammenheng. Skal man likevel prøve å tolke Eckhoffs utspill, kan de leses som furtende
utspill fra en bortskjemt prins, som snur kappen etter vinden og bruker sin posisjon, delvis muliggjort
av NIF og NBBF, til å fremme sine mektige kameraters interesser.
Når Ståle Frey legger ut lange innlegg, som skal lyse av faglig tyngde og velmenende pedagogikk,
der han uttrykker bekymring for at unge spillere blir utsatt for alt for tidlig elitesatsing for 14- og 15-
åringer i NBBFs nye plan, virker det uforståelig og ufrivillig komisk. I lys av at begge hans egne barn
har figurert i Aftenposten som noen av tidenes yngste debutanter(14 og 15 år gamle) på elitenivå
noen dager tidligere, kan man lure på hvilke motiver Frey har for sine uttalelser.
Per Tøiens rollesammenblanding og maktmisbruk tar likevel kaka i denne sammenhengen, der
han som kommunikasjonssjef i NIF tar i bruk hele sitt(i realiteten NIFs) medienettverk til å fremme
sin personlige sak. Han bruker sin posisjon, som en av NIFs mektigste personer, til å angripe et
særforbund i flere landsdekkende medier.
Saken, altså at Norges U18-landslag ikke skal delta i B-EM de to neste årene, er knapt nok en sak
i norsk basket. Kun tre ganger tidligere i historien har Norge sendt alle sine landslag til EM. 96-
årgangen som var U18 kvinner i fjor, fikk ikke delta på bakgrunn av at de ikke viste resultater på
U16. Dette ble ikke nevnt med en tøddel noe sted, altså for en ikke-sak å regne og knapt nok
kontroversielt for noen.
Når 97-årgangen, med like svake resultater som 96-jentene, ikke får reise til EM, tillater Tøien seg
å blåse opp saken til surrealistiske dimensjoner. Aftenposten og NRK var raske til å være lydhøre
og gikk ut på nett med Tøiens synspunkter. Når NRK nå har filmet et TV-innslag om saken, som er
forespeilet en mulig visning på NRK-sporten, begynner det hele å bli ganske absurd og en ganske
tydelig indikasjon på medieregi og spill i kulissene. NIF bør gå inn i saken og rydde opp. Dette bør få
konsekvenser for Tøien!
Virker det ikke relativt umusikalsk at Tøien og Frey mottok 20.000 kr i støtte fra breddeklubben
Kjelsås, for å dra på luksuriøst treningsopphold i Hellas med «eget» landslag i 2013?
Er det ikke umusikalsk av Tøien å fremstå som overrasket, indignert og rasende over det han mener
er løftebrudd fra NBBFs side, når han nr.1: ble informert om administrasjonens innstilling om 97-
årgangens EM-deltagelse for nesten et år siden, noe han nå unnlater å nevne, og nr.2: var en av de
mest ivrige forkjemperne for at man kunne bryte det uforankrede løftet som U23 kvinner ble gitt om
Universiadedeltagelse?
Tøien og co motsetter seg vedtak fattet av forbundsstyret, og fremstår som en 60 år gammel
sandkassebaby, der han trekker seg når han ikke får det som han vil.
Berg lar seg provosere av at landslagskoordinatoren uttaler at en 10.plass i B-EM og en sølvmedalje i
Nordisk fra 1983 ikke er godt nok.
Berg og Tøien har styrt norske landslag siden 70-tallet. Som unnskyldninger for konstant svake
resultater, skyver Berg meningsløst og udokumentert vissvass, om at grunnen til at vi ikke presterer
på U16 er at norsk ungdom kommer senere i puberteten enn andre land, foran seg. Var det helskjegg
og kroppsvekt på 100 kg hos islandske 16-åringer, som var den utløsende faktoren til at de vant 109 –
48 over det norske 97-laget i Nordisk i fjor?
Vi kan godt opprettholde det idiotiske dogmet om at norske spillere er «late bloomers», men svaret
er enkelt: Norske spillere er «late bloomers» fordi man starter satsingen senere alle de andre
landene. Fysikken kommer når spillerne begynner å trene styrke på NTG. I det svenske forbundets
spillerutviklingsplan står det at man skal begynne med fysisk trening fra 7-årsalderen. Når norske
spillere «bloomer» i Nordisk og B-EM som 18-åringer, snuser mange av de største finske og svenske
talentene for lengst på større oppgaver på internasjonalt toppnivå.
Skal vi være fornøyde med tingenes tilstand og dra ut i EM med selvbedragende forhåpninger om at vi
har tatt skritt i riktig retning, komme hjem med et par hederlige tap, noen brutale overkjøringer og
nn tilfeldig seier her og der i bagasjen?
Man kan godt bli enige om å legge seg på Bergs ambisjonsnivå, men da må man også vurdere kraftig
å legge ned alt som heter landslag og bruker penger på noe annet. Landslagssatsingen er ikke
nødvendig vis det viktigste for norsk basket.
Berg & co gjør så godt de kan for å plukke fra hverandre og latterliggjøre de nye planene. Det kan
nesten virke som de generelt er i mot planer, og at de er strålende fornøyd med seg selv og sine
tilfeldige forsøk på improvisasjon. Historien viser at disse forsøkene har skapt svært lite søt musikk.
Når de fire store nå er lei av NBBF og høylytt proklamerer sin exit, skaper de en kakofoni som
vil kunne få den mest ihuga Ultimafestivalgjenger til å krympe seg. Dessverre tramper ukritiske
tilhengere fortsatt takten. Men når massesuggesjonen forhåpentlig vis slipper taket og urimeligheten
og maktmisbruket i Berg med fleres argumentasjon kommer tydeligere frem, kan man håpe at
de ikke har gjort alt for mye skade, og at vi kan komme oss videre fra ambisjonsløshetens og
kameraderiets storhetstid i norsk basket.
oktober 22, 2014, kl. 4:35 pm
Jeg kjenner deg ikke, Charles Janson, men du kjenner tydeligvis meg godt. Det er sikkert mitt «oppblåste selvbilde» som gjør at jeg ikke kjenner meg helt igjen, verken i saksbeskrivelsen eller i karakteristikkene av meg selv, men det får bare være. Denne saken handler ikke om meg, den handler om to årganger med spillere, både jenter og gutter. Om min innsats får betydning for dem, er det min agenda.
Jeg registrerer i alle fall at du er godt informert om saken, klubb-bidrag, om historikken med landslag og om NRKs gjøren og laden i dag. Hvordan du har fått bakgrunn og dagsaktuell informasjon spiller egentlig ingen rolle, men gjør at jeg undrer meg på hvem du er som kan så mye om norsk basketball og samtidig er en jeg tror jeg aldri har møtt. Eller kanskje har jeg det?
Jeg tåler godt å bli kalt 60-årig sandkassebaby – selv om jeg «bare» er 59 år gammel – men det er likevel noen deler av din ytring som jeg tenker kan bli belyst med et motsatt perspektiv. Og jeg skal være saklig.
Påstand:
«….han som kommunikasjonssjef i NIF tar i bruk hele sitt (i realiteten NIFs) medienettverk til å fremme sin personlige sak. Han bruker sin posisjon, som en av NIFs mektigste personer, til å angripe et særforbund i flere landsdekkende medier.»
Slik jeg ser det:
Jeg har ikke tatt kontakt med media i det hele tatt. Jeg har hatt mange sjanser til å gjøre det, men det har jeg altså ikke gjort. Jeg ble oppringt av NRK som spurte om jeg synes det var problematisk at jeg «blandet roller». Jeg sa som sant var, at jeg ikke oppfatter at jeg blander roller. Jeg hadde ikke diskutert saken offentlig, verken i min egen post på facebook eller andre steder. Jeg har sagt og skrevet til NBBF at jeg selvsagt respekterer at styret har fattet sitt vedtak, men også at jeg er uenig både i sak og i prosess.
Det kom ikke som noen overraskelse for NBBF at jeg ønsket å bruke min demokratiske rett til å være uenig. Sitat fra mitt innspill til styret forut for behandlingen:
«Skulle det bli vedtatt et redusert budsjett for landslagsvirksomheten som nødvendiggjør en reduksjon av antall yngre landslag som skal delta i EM fra og med januar 2015, skal jeg selvsagt respektere det. Blir det vedtatt en endring i politikken for landslagsdrift som får den samme negative konsekvensen uten at budsjettene krever det, og uten at det har vært gjenstand for diskusjon i organisasjonen, vil jeg fortsette å jobbe mot både prosess og resultat.»
Påstand:
«Saken, altså at Norges U18-landslag ikke skal delta i B-EM de to neste årene, er knapt nok en sak
i norsk basket. Kun tre ganger tidligere i historien har Norge sendt alle sine landslag til EM. 96-
årgangen som var U18 kvinner i fjor, fikk ikke delta på bakgrunn av at de ikke viste resultater på
U16.»
Slik jeg ser det:
Jeg kan ikke huske en sak som har vakt større reaksjoner i norsk basket. Jeg har spurt både president Jan Hendrik Parmann og generalsekretær Hanne Sogn om resultatoppnåelsen – eller den manglende sådanne – hadde innvirkning på styrets beslutning. Begge forsikret meg om at den ikke hadde det. Og – det skulle da også bare mangle. En forutsetning for å jobbe med 97-landslaget for gutter var nettopp et langsiktig utviklingsperspektiv der vi har forsøkt å spille «riktig» med tanke på fremtidige resultater, og jobbe langsiktig og målrettet med prestasjonsutvikling. Vi kunne fått bedre resultater i EM i 2013 om vi hadde holdt på ballen, spilt trang sone eller spilt med færre spillere i kampene. Det gjorde vi ikke, nettopp fordi U16 kun er et steg på veien mot det som burde være målet, nemlig bedre spillere på seniornivå.
Fra min argumentasjon til styret i forkant av behandlingen:
«Før norsk basketball samlet har greid å gjøre klubbnivået sterkere, større og betydelig bedre utbredt, blir uansett målet med deltakelsen internasjonalt for yngre landslag noe annet enn resultat. Gjennom landslagssatsingen og eksponeringen i internasjonal konkurranse bidrar NBBF til å gjøre spillerne bedre. Noen blir støttespillere i sine klubbers seniorlag, noen blir seniorlandslagsspillere i fremtiden, noen kan få muligheten til å kombinere basketball med utdanning og noen kan få muligheten til å leve av drømmen – av å spille basketball. Alt dette har etter min mening mye større konsekvens for basketball i Norge enn resultatene internasjonalt for yngre lag, isolert sett».
Påstand:
«Virker det ikke relativt umusikalsk at Tøien og Frey mottok 20.000 kr i støtte fra breddeklubben
Kjelsås, for å dra på luksuriøst treningsopphold i Hellas med «eget» landslag i 2013?»
Slik jeg ser det:
Kjelsås basket hadde fem landslagsspillere i U16-troppen. De var der på grunn av langsiktig innsats fra Ståles side overfor en gruppe spillere over lang tid – i klubbregi. Jeg har ingen ære av at disse spillerne er blitt så gode, siden jeg ikke trente dem i Kjelsås. Verken Ståle eller jeg har tillitsverv i Kjelsås. Ingen søkte om penger fra klubben. I stedet bestemte styret i klubben at pengene ikke skulle gå til å avkorte egenandelene for klubbens egne spillere, men til hele spillergruppen. Kjelsås «sponser» NBBF! Det er underlig at det kan fremstilles negativt.
Hvordan du kan påstå at treningsleiren i Hellas var luksuriøs, vet jeg ikke, men at den var særdeles god, nyttig og usedvanlig inspirerende vet jeg. Den resulterte også i at Hellas’ coach var hovedbidragsyter under Den store trenerhelgen i januar 2014 til gode for hele norsk basket – indirekte sponset av at en flott klubb ser helhet og kan bidra. Musikalsk vil jeg kalle det.
Påstand:
«Er det ikke umusikalsk av Tøien å fremstå som overrasket, indignert og rasende over det han mener
er løftebrudd fra NBBFs side, når han nr.1: ble informert om administrasjonens innstilling om 97-
årgangens EM-deltagelse for nesten et år siden, noe han nå unnlater å nevne, og nr.2: var en av de
mest ivrige forkjemperne for at man kunne bryte det uforankrede løftet som U23 kvinner ble gitt om
Universiadedeltagelse?»
Slik jeg ser det:
Jeg er overrasket over at styret kunne lande på den konklusjonen det gjorde – og det er tydeligvis også andre. Men jeg er ikke verken indignert eller rasende. Dette handler ikke om meg. Løftebruddet handler om det som er kommunisert som NBBFs offisielle holdning til disse landslagenes deltakelse i EM, både i strategiplanen som er vedtatt på tinget og seinere. Den siste formelle informasjonen fra NBBFs side var på møte med alle landslagstrenerne 26. september 2013, der nettopp den gjeldende strategiplan og de forskjellige landslagenes fremdrift ble presentert – helt i tråd med hva jeg argumenterer for.
Første gang jeg hørte om «administrasjonens» holdning til dette var allerede før den nåværende landslagskoordinatoren var begynt i jobben. Allerede da sa jeg at dette er en sak han ikke kan avgjøre alene, men at det er en styresak. Nettopp påstanden om at det å få høre om en ansatts mening om en sak, selv om det er innenfor vedkommendes ansvarsområde, skulle være det samme som at jeg enten skulle akseptere den eller regne saken som vedtatt i styret, er underlig. Dessuten bekrefter jeg i mitt notat til styret i forkant av behandlingen at jeg var kjent med signalene. Påstandene om jag unnlater å nevne det er derfor feil:
«Min bekymring er signaler som allerede er kommunisert om omprioriteringer innenfor landslagsbudsjettene. Signalene går på at NBBF ønsker «å satse langsiktig» og heller prioritere en oppstart av U15-landslag fremfor å gjennomføre landslagsløpet for U18-landslagene med deltakelse i EM i 2015. Det er denne eventuelle politikkendring jeg har sterke innvendinger mot.»
Jeg vil også gjerne vite på hvilken måte jeg har vært «en ivrig forkjemper for å bryte det uforankrede løftet som U23-kvinner ble gitt om Universiadedeltakelse»? Jeg kjenner ikke saken. Jeg forstår heller ikke hvordan deltakelse i Universiaden som 23-åringer eller ikke, har noe med mine argumenter for å satse på årgangene 16-18 å gjøre.
Påstand:
«Norske spillere er «late bloomers» fordi man starter satsingen senere alle de andre
landene.»
Slik jeg ser det:
Ja, det er kanskje det – også. Men kanskje handler det like mye om at vi har svært få spillere – fortsatt under 10 000 spillere totalt ved utgangen av 2013 – og at de beste vi har av yngre spillere «tar innpå» de andre nordiske landene nettopp fordi de får sjansen til tidligere å trene med det øverste seniornivået i Norge, og fordi de får kjenne på det internasjonale nivået kontinuerlig over lengre tid. Nettopp fordi vi har et smalt utvalg spillere, får de beste av de beste to sesonger i hver årgang – fire år med landslagsvirksomhet før de siste gang konkurrerer som eldst i sin klasse. Jeg tror det er en vel så viktig årsak til at vi tar innpå. Det er også verd å merke seg at i år plasserte Norge seg foran «foregangslandet» Danmark i U18 gutter både i Nordisk mesterskap og under EM – og det samme tror jeg var tilfellet for U18 gutter også i fjor.
Jeg er for øvrig heller ingen motstander av spillerutvikling på yngre nivå, men jeg tror den skal skje mer i klubb og i region. Jeg har alltid ment at det er bedre å beholde gode klubbmiljøer og «flytte kunnskapen til spilleren og ikke omvendt». Jeg siterer igjen fra mitt innspill til styret: «Jeg er sterk tilhenger av en tydeligere og bedre oppfølging av yngre spillere med sterkere satsing på spillerutvikling både på regionalt og nasjonalt nivå. Derfor er jeg i prinsippet ikke uenig med intensjonen om å satse yngre – bare det blir en forlengelse og ikke en foryngelse av landslagsdeltakelsen.»
Som sagt er jeg 59 år og kanskje for gammel til å bli med på spydigheter og sarkasmer. Det får være meg om det. Men jeg kjenner meg som sagt, ikke igjen verken i beskrivelsene av saken eller av meg som person.
oktober 25, 2014, kl. 10:27 pm
Charles, du må elske idrett og fair play!
Måten du grisetakler mannen(mennene) og ikke prøver å nærme deg ballen; kvalifiserer til plass i NBBF.
Prøv å se saken fra ståstedet til 16-17 års gamle ambisiøse spillere som har satset alt de siste årene, og som er forbilder i sine respektive klubber og miljø – fremtiden og en stor del av drivkraften for rekruttering til norsk basket.
Har du hørt på den øredøvende stillheten fra forbundet når forslag etter forslag til en minnelig løsning blir fremlagt?
Har du lest strategiplanen og den «røde tråd»? (som jeg personlig var uenig i – mente man burde være mer opportunistisk og satse på generasjoner som viste lovende takter fremfor «mellomgenerasjoner»).
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å nedverdige meg til å svare på ditt innlegg, da det muligens burde ties ihjel og ikke se dagens lys igjen, men noen ganger må man bare trekke trollene frem i lyset slik at de sprekker.
oktober 23, 2014, kl. 1:01 am
Kjære Charles.
Å komme med personangrep under et pseudonym kan man si mye om, og det er tydelig at «gjensvulstet» ditt, om jeg kan kalle det det, avslører et visst personlig engasjement… Og hvilken leir du tilhører. Nok om det!
Som erklært tåkefyrste skal jeg fatte meg i korthet.
Du tolker feil! Du tillegger intensjoner! Du blander fakta! Og du avslører deg selv!
Please.
oktober 24, 2014, kl. 1:26 pm
Hei hei, basketballgutter!
Nå har jeg ikke vært med på basketball siden 1979, men jeg prøver å følge med litt her og der. Mye morsomt, men hvorfor må dere krangle så fælt? Hvorfor er dere så sinte?
Når det er sagt må jeg si at Janson har noen gode poenger, selv om han er litt uforskammet i tonen. Alt han sier er sant, tror jeg. Det har jeg sjekket med internett-søk
Med vennlig hilsen,
Anne Berit Håland
oktober 25, 2014, kl. 10:50 pm
Kjære Anne Berit og andre basketballjenter,
Det virker som at du og jeg synes at det beste er at alle er greie og snille med hverandre, og at ingen gjøre noe som kan såre andre.
Faktisk så er det veldig mange som prøver å ikke være sinte, men prøver å komme med konstruktive forslag til hvordan man kan unngå at to generasjoner med unge, lovende basketballspillere avslutter basketballkarrieren p.g.a. hva de fleste anser som løftebrudd fra forbundets side. Noen blir litt sinte for at forbundet ikke viser vilje til å finne en løsning.
Når det gjelder Hr. Charles Manson, så tror jeg at du har rett – han har mange drap på samvittigheten – det har jeg sjekket på internett.