Jeg fikk en SMS for litt siden – fra Arnstein Friling. Han er ingen hvem-som-helst, og en kar verdt å lytte på. Mange mener nok at han er flinkere til å mene noe om sport i dag enn han var til å spille basketball for ganske mange år siden. Men han mener sikkert noe om det også…

Arnstein skriver:
«Har ikke ment noe om norsk basket på en stund, men jeg kan fortelle deg én ganske klar mening jeg har: norske herrelag spiller, inkludert sluttspill, 20 kamper i året, eller noe. De burde spilt 50. Minst.»

Det har han selvfølgelig helt rett i. 20 kamper i grunnserien drysset jevnt ut over 6 måneder er ikke rare greiene. Eller kanskje er det nettopp ganske rart..? I Sverige spiller 11 lag tredobbel serie (30 kamper) før et langt sluttspill: Best av 5 kamper i kvartfinalen, best av 7 kamper i både semifinaler og finaler.
I Danmark spiller 8 lag firedobbel serie (28 kamper) før sluttspillet som avvikles best av 5 i kvartfinaler og semifinaler – best av 7 i finalene.
Jeg har snakket med mange spillere opp gjennom årene – også om hvorfor så mange av de beste søker andre løsninger enn å spille i Norge. «For få kamper» og «for dårlig sportslig nivå» er en gjenganger. En av amerikanerne som reiser hjem fra BLNO nå sier det samme: Han elsker Norge, men de sportslige utfordringene er større andre steder, og han håper å kunne tjene mer penger andre steder.
De sportslige utfordringene kan vi kanskje jobbe med, for lite penger er det ikke så lett å gjøre noe med. Men det er neppe veien å gå å spille få kamper.
Men det er ikke sikkert alt behøver å koste så innmari mye. Jeg er for eksempel fascinert av åpningshelgen i BLNO og KL. Det er fortsatt gansker unikt at en idrett klarer å samle alle utøvenre på samme sted, samme helg. Og i løpet av den helgen svelger vi unna en del av reisekostandene fordi de dyreste kampene spilles der og da. Det ligger dessuten et enormt potensiale i det faktum at samtlige utøvere er samlet; både sosialt og markedsføringsmessig.
Åpningsghelgen bør kopieres senere i sesongen: Legg den ved halvgått løp i desember eller januar. Gjerne sammen med Den Store Trenerhelgen. Så blir oppvisningskampene i Oppsal Arena «the real thing» i stedet for en litt klam All Star-greie. Og, ikke minst – så forsvinner enda flere drøye reiseutgifter.
Eller – legg gjerne en ligahelg i Bergen eller Trondheim eller Kongsberg. Eller i Tromsø for den saks skyld, selv om det koster. Final Four i Tromsø for noen år siden er fortsatt blant de overlegent lekreste arrangementene vi har hatt.
Jeg har forresten aldri skjønt hvorfor eliteseriene må være ferdig spilt før påske. Da går altså ligalagene i dvale fra tidlig i mars til oktober. Og alle de yngre lagene som har hatt utennladske spillere som trenere må se coach forsvinne hjem før sesongen i kretsseriene på langt nær er ferdig spilt. Håpløst!

Arnstein skriver til meg:
«Logikken er og har alltid vært: Hvis vi skal bli bedre i Norge, må vi spille mange, mange flere kamper. Hvorfor? Fordi det gjør spillere og lag mye bedre. Hva er en av grunnene til at norske hockeyspillere tok massive steg? De spiller 45 grunnseriekamper og opptil 21 sluttspillkamper. Basket på nivå over 15-åringer bør spille to kamper i uka. Matchintensitet bør sitte i ryggmargen til spillere. Hensynet til «hvor interessant det er for tilskuere» bør glemmes. Vi er ikke tilskuervinnere uansett. Tilskuerne kommer når vi er bra nok. Sesong fra 20. september til 20. april. To kamper i uka. Ca 60 kamper totalt, inkludert sluttspill.»
I forbundet har man lenge vært opptatt av «hjul»: I sin tid lanserte man «ligahjulet», og nå er planene for fremtiden definert i et «prosesshjul». Her er et helt annet hjul:
Få kamper = dårligere nivå = gode spillere søker ut = mindre interesse = færre tilskuere = mindre penger = har ikke råd til å reise i serien = få kamper.

Hva mener du?