Johan Salkjelsvik er den fineste av alle flotte mennesker jeg har hatt gleden av å bli kjent med i norsk basketball. Vårt vennskap har strukket seg over mange, mange år – flere enn jeg liker å tenke på. For det betyr at man er blitt gammel, og Joen var en sånn kar som jeg mente kunne leve evig. Gammel? Ja, men så fantastisk sprek. Han gikk, han jogget, han løp.
Men i dag våknet jeg til beskjeden om at Joen har gått bort. Han sovnet inn onsdag.
For noen uker siden sendte jeg en SMS til Joen: «Har du tid til å møte meg for en middag og prat hvis jeg tar turen til Ålesund»? Jeg fikk aldri svar. Det var ikke så rart, for Joen var ikke særlig på hugget verken på SMS eller Messenger. Men denne gangen var det helt andre grunner til tausheten. Den sprekeste mannen jeg har kjent måtte til slutt gi tapt for kreften.
Jeg lærte alt av Joen.
Jeg var førstereisgutt og Joen var den erfarne da vi dro på coach clinic i Italia. Vi snakket basketball ved hver anledning. Joen var alltid nysgjerrig, alltid søkende. Han elsket å eksperimentere.
Han ville vite hvordan jeg klarte å holde fokus med en gjeng tenåringer. Han ville vite hva jeg tenkte om taktikk og teknikk. Han ville vite hva jeg mente om helbane sonepress: Doubleteam ned langs sidelinjen eller i front?
Selv var han alltid helt i front. Han var treneren med høyest utdannelse i Norge. Han kunne alt om idrettsmedisin, men han ville alltid lære mer om både fag og basketball. Han sørget for alltid å være oppdatert – aldri utdatert.
De små episodene dukker opp igjen når jeg nå skjønner at vi aldri skal få diskutert ferdig.
Klokken: På håndleddet hadde han alltid den eldgamle Casio digitalklokken sin – en levning fra fortiden og kanskje den aller første som kom på markedet? Den hadde pulsmåler og vi moret oss alltid med å sjekke hvilepuls før vi diskuterte basket. Det bør være unødvendig å nevne at Joens verdier overgikk mine. Alltid. Men vi hadde i hvert fall puls, begge to.
Island: Joen var head coach for juniorlandslaget, jeg var ass.coach. Flyet fra Bergen til Gardemoen var forsinket, og Joen kom aldri med flyet til Island den dagen. Jeg måtte coache den første kampen alene. Det viste seg å bli den eneste seieren vi fikk. Vi har alltid smilt litt av det senere.
Sundsvall: Vi hadde byttet roller til nordisk mesterskap i Sundsvall. Joen var ass.coach og kunne heller ikke denne gangen reise sammen med laget. I en pill råtten VW Passat kjørte (!) han fra Ålesund til Sundsvall midt på natten – 733 km. Sjekk kartet – og slå den… Rett fra bilsetet til kamp!
Omsorg: Etter en dramatisk episode ble en av spillerne hans lenket til rullestolen, ute av stand til å bevege seg og kommunisere. Joen var aldri i tvil: Han gikk «all in» og var hjemme hos spilleren hver eneste dag, i flere år! Joen droppet egne ferier, egne planer. Der den kommunale helsetjenesten ikke hadde ressurser stilte Joen opp. Fremgangen var vanskelig å spore, men Joen mente det var viktig: «Jeg kan se det i øynene hans».
Jeg har aldri sett, opplevd eller hørt om tilsvarende. Joen lærte meg alt, men kanskje først og fremst respekten for spillere. De gir deg alt de har, og da fortjener de å få alt tilbake. Det var en selvfølge.
Daniel: Joen var eldre enn meg – han døde 78 år gammel. Mange mente han var for gammel til å håndtere ungdom. Så utrolig feil! Jeg husker altfor godt da han var på besøk hjemme hos oss. Han brukte en halvtime med Daniel ute på gårdsplassen; Joen klikket med Daniel på en måte jeg misunte begge to.
Trenerprisen: Da Joen skulle hedres med pris på Den Store Trenerhelgen var gode råd dyre: Det var helt utenkelig at han ville kommer for å bli gjort stas på. Jeg husker telefonsamtalen der jeg løy så det rant av meg for å lure ham til Oslo. Og jeg mistenker ham for å ha skjønt det likevel.
Sikk-sakk: Denne helgen har jeg ekstratreninger med laget mitt. Jeg bruker flere driller som jeg lærte av Joen. I morgen skal vi ikke hedre ham med et minutts stillhet, men vi skal bruke 4 minutter på Joens sikk-sakk pasningsdrill!
Den fineste av de fine! Hvil i fred, selv om akkurat det blir vanskelig for deg. Du finner sikkert en joggeløype der du er nå, kjenner jeg deg rett.
pauliord 
desember 9, 2017, kl. 11:01 am
Humøret, smilet, åpenheten og den tillærte bergenske direktheten!
Alt har en ende og det er alltid trist å ikke ha fått tatt farvel med et kjernemenneske
desember 9, 2017, kl. 12:57 pm
Takk for veldig fine ord.
desember 9, 2017, kl. 1:19 pm
Tusen takk for fine ord for Joen❤️ En bauta dom så alke og som var en utrolig fin mann på alle måter.
desember 9, 2017, kl. 4:22 pm
Husker han godt fra oppveksten på Landås, i Landåshallen , fantastisk fin fyr, RIP
desember 9, 2017, kl. 5:04 pm
En velidig gjenkjennende beskrivelse av Joen. Han har betydd så utrolig mye for så mange basketballspillere og gitt av seg selv hele veien. Helt uvirkelig at han er borte. Helt borte er han vel ikke? Et så flott menneske lever videre i så mange av oss som fikk høste av hans kunnskap og lidenskap, og fikk lære ham å kjenne over mange år. Joen, har nok ikke trappet ned for han er fortsatt med i så pass mange av oss, at det vil ta generasjoner før han tenker på å hvile seg – Øyvind Helgesen
desember 9, 2017, kl. 5:52 pm
Dette var trist å høre. Laget vårt hadde ham som trener fra smågutter (som det het i gamledager) og frem til vi ble seniorer. Det var en fin tid. Selv om jeg ikke hadde særlig kontakt med ham i voksen alder, kan jeg kjenne meg igjen i alle forfatterens ord om hvordan han var.
Hvil i fred.
Mvh Christian
desember 9, 2017, kl. 8:26 pm
Tusen takk for fine ord om Joen, min kjære trener og mentor gjennom hele ungdomstiden. Takket være Joens engasjement, ble Landåshallen stedet jeg tilbragte omtrent all min tid. Han fikk oss til å trene tidlig og sent og som beskrevet i artikkelen, så stilte han opp når noen trengte det! Vi er nok mange som feller en tåre i dag men som også smiler av gode minner. Hvil i fred.
desember 9, 2017, kl. 9:17 pm
Takk Pål.
Joen var helt sjef.
Glad for å ha kalt han trener!
desember 9, 2017, kl. 9:28 pm
Jeg ble trist i dag. I likhet med mange andre så betydde Joen mye for meg i ungdomsårene.
Når jeg var 14 år overtok Joen som trener for laget vårt og det var fine og viktige år i livet mitt. Vi var en fin spillergruppe og før vi visste ordet av det så spilte vi i 3 forskjellige divisjoner, kunne det meste av forskjellige pressformasjoner og soneforsvar. Joen lærte oss alt vi trengte for å utvikle oss, styrke, kondisjon, koordinering, kosthold…. til og med meditasjon lærte han oss. Når noen ble skadet så ble det fysioterapitime og så lærte vi oss litt om det også. Han tok vare på oss både på og utenfor banen, om du hadde problemer utenfor banen så lyttet han og kom med gode råd. Joen var spesiell… en legende.
Takk for fine ord Pål
desember 11, 2017, kl. 6:39 am
Flotte ord om en åpenbart flott fyr. Kondolerer.
desember 14, 2017, kl. 7:57 am
Takk for fine ord, Pål! Joen var trener, fysioterapeut og veileder i livet. Av og til uklart når en rolle sluttet, og en annen begynte. Alltid interressant, alltid ærlig og som regel veldig morsom. Et fast holdepunkt i turbulente ungdomsår. Har ikke hatt kontakt siden jeg sluttet, men han har gitt meg opplevelser jeg vil ha med meg resten av mitt liv.
mars 7, 2018, kl. 9:07 am
You’ve expressed it well Pål Berg. I never had any lengthy conversations with Johan but our brief encounters on the sidelines these past few years when he coached the Ålesund youth were warm moments of shared coaching passion. I still have a small laugh from when a couple of years ago when I was up off the bench and constantly animated and shouting out instructions to my players on the court, especially at the far end ,when after the game he in his calm and gentle tone approached me and stated: «Boy!… you’re LOUD!»