pauliord

Hvorfor ikke nå?

Legg igjen en kommentar

Det er litt over en uke siden Johan Salkjelsvik gikk bort. Jeg våknet lørdag til den uvirkelige meldingen om at underfundige, flotte, kunnskapsrike, fine Joen ikke er blant oss lenger.  Jeg skulle altså ikke få til et siste møte med min gode venn og forbilde.

Fylt av vemod og takknemlighet falt det lett å skrive om ham; kanskje egentlig til ham. Joen var et menneske det var umulig å mislike, og desto lettere å bli begeistret for.

Jeg har holdt liv i denne bloggen i 6 år, og har gledet meg over responsen. Til tider har det virket som om hele basket-Norge har engasjert seg. Men jeg har aldri opplevd maken til det som har kommet til uttrykk i dagene etter at Joens bortgang ble kjent.

En titt på FB-gruppen «Norsk Basket» sier det meste. Der er veien kort til tastaturet når noe skal kritiseres.  Det hører med til sjeldenhetene at 100% av kommentarer og tilbakemeldinger er likelydende og positive: En rørende hyllest der flere har bidratt med egne opplevelser av kontakten de har hatt med ham. Og mange som gir uttrykk for at de så gjerne skulle rukket å si det mens han fortsatt var blant oss.

Dagen etter møtte jeg en av mine nære venner som sa: «Er det ikke rart hvordan det er så vanskelig for oss å si sånne ting mens folk lever»?

Jeg har tenkt på det siden.

Jeg vet nok at Joen var svært klar over at vi var mange som satte umåtelig stor pris på ham. Mannen som hatet oppmerksomhet om egen person, må likevel innerst inne ha følt tilfredshet over å vite at han hadde venner over alt.

Men altså: Hvorfor går det ikke an å formidle disse tankene før de kommer til uttrykk i en nekrolog?

Jeg har mange og gode trenervenner, men jeg er sannelig ikke sikker på om de har fått tak i hva jeg egentlig tenker.  Min hang til ironi og mild sarkasme blir nok oftere misforstått enn forstått.

Noen har jeg hatt mer å gjøre med enn andre:

Jeg har virkelig den aller største respekt for Mathias (Eckhoff). Norges desidert mest kunnskapsrike coach, med en genuin forståelse for x’er og o’er. En engasjert og engasjerende samtalepartner som brenner for faget og menneskene som er involvert.

Per (Tøien) som jeg har forsøkt å kopiere så godt det har latt seg gjøre. Per, som besitter denne uforklarlige positiviteten som jeg aldri evner å nå opp til. Som bobler over av entusiasme som smitter. Som er en nytelse å være sammen med på Basketskolen; han «eier» stedet og spillene.

Baard (Stoller) som jeg har hatt altfor lite kontakt med de siste årene. Jeg husker med glede de turene der vi har diskutert og ledd sammen. Jeg husker godt de første årene i EB85 der Baard var læregutten og jeg var nestoren. Nå er rollene byttet om.

Inge (Kristiansen) og Brent (Hackman).  David (Cox), Axel (Langaker) og Ulf (Landstrøm): Vi har reist sammen, vi har deppet over tap sammen, vi har diskutert til langt på natt og vi har gledet oss over fremganger sammen.  Uansett hvem det har vært og hvor det har vært – samholdet og fellesskapet har vært blant det fineste jeg har opplevd som coach.

Takk til Inge som alltid var villig til å dele meisebolle med meg. Til Brent som var hyggelig nok til å le av mine særegeneheter. David og Axel skal ha takk for å holde ut med meg og for å være de perfekte assistentene, og takk til Ulf for å ha gitt til beste en utgave av seg selv som jeg virkelig lærte å sette pris på.

Audun Eskeland har vist meg sider av seg selv som det bare er å ta av seg hatten for – alternativt bøye seg i hatten av. Ron (Billingslea) har jeg opplevd på nært hold, men sjelden coachet med eller mot. Men det har alltid vært en opplevelse å diskutere fag og politikk med ham.

Hvis jeg setter strek her, risikerer jeg å fornærme en hel hærskare av kolleger som fortjener å få høre at jeg digger dem. For eksempel Nils (Kristoffersen) som har måttet finne seg i å være en slags hobbypsykolog for meg de gangene jeg har vært nede.  Han har hentet meg opp fra kjelleren hver gang.

Og Ellen (Hamremoen) som var med meg på U18 menn.

Her er noen nevnt og mange glemt. Men jeg lover å bli bedre på å fremsnakke kolleger. Kanskje du skulle tenke på det også? Når fortalte du sist treneren din at du syntes treningen var bra. At han eller hun gjorde en god jobb..?

«Er det ikke rart hvordan det er så vanskelig for oss å si sånne ting mens folk lever», sa hun.

Jo, nettopp!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s