4 lag igjen – to semifinaler er allerede spilt, og kanskje holder det med to til denne helgen.

Centrum har lenge vært fortapt, men hadde jeg vært med i avstemningen om «Årets coach», ville kanskje min stemme gått til Inge Kristiansen likevel. Han fikk prisen i fjor da han vant NM-gull med Centrum. Men han hadde ikke fått min stemme i 2017. For meg var det i realiteten umulig ikke å vinne kamper med Aksel Bolin, Anders Stien, Torgrim Sommerfeldt, Thomas Mjøs og Magnus Midtvedt. Så når jeg kunne gitt ham en stemme i år, måtte det være fordi han har evnet å holde laget intakt til tross for motgang, og til tross for at han bare har hatt en av disse spillerne igjen.

Derfor ville heller ikke Lars Gunnar Sønsteby fått min stemme i år.  Askers 6 (!) startere er kort og godt i overkant dominerende når de vil – og utfordringen ligger kanskje nettopp der: Å ville det like mye, alle sammen.

Årets BLNO-sesong har gitt oss mange rariteter.  Et Gimle-lag som har fått daglig leder og coach på heltid, men som har underprestert etter at Mikkel Kolstad og Lars Espe forsvant. Det er fint å ha point guarder. Det er viktig å ha ledere på gulvet.  Spør bare Bærum. Og Asker: Uten Stian Mjøs er Bærum nokså hjelpeløse vil jeg tro. De har klart seg imponerende godt uten Keith Omoerah, en spiller jeg veldig gjerne skulle sett på parketten i stedet på flyet tilbake til Canada.

Men uten Stian stopper det meste. Det er vanskelig å se hvem som skulle klare å fylle rollen.

 

Så også for Asker Aliens: Loo Djo Yele, Joshua Hart, Torgrim Sommerfeldt, Aksel Bolin og Anders Stien?  En våt drøm for en hvilken som helst coach. Men uten Stian Emil Berg hadde mye vært annerledes i Aliens, og det finnes ingen som kan fylle den rollen.  Det har for eksempel disposisjoner i grunnserien sørget for: Ingen har fått nødvendig rutine, selvtillit eller spilletid til å kunne overta ansvar.

 

For Kongsberg funker mye.  Det er strukturert og seriøst.  Det er Brian Voelkel som har rasket med seg topplasseringer i så godt som samtlige statistikk-kategorier. Det er Fred Thomas som plutselig har sett lyset offensivt også. Det er stødige Juan Ferrales som riktignok ikke har vært like skarp som i fjor, men som uansett er en garantist for fornuft, scoringer og mental tilstedeværelse. Og det er sånne jokere som Mikal Gjerde der det popper 3ere som om det var popcorn en lørdag kveld i sofaen.

Frøya og Fyllingen?  To lag som evner å overprestere OG å underprestere. Nesten litt snodig at de skulle møtes i kvartfinalene – umulig å vite hvilket lag som har dagen når. De har levert det dårligste og det beste som har vært vist i BLNO i år.  Imponerende Nikolas Skouen og Ognjen Nisavic, men også uforståelige kollapser. For meg er det nesten utenkelig at Fyllingen tar seg til finalen, men kanskje klarer de to gode kamper på rad, i semifinale 2 og 3?

Og når det handler om lag som leverer under forventning, er nok Ammerud en het kandidat.  De har spilt jevnt med mange lag, lenge. Men etter pause er det stort sett slutt. Enkelte av 3. og 4.-periodene har vært håpløst svake. At Morakinyo Williams har vært en stor attraksjon handler dessverre mest om 210 centimeter. At Roy Nwachukwu bare har vært på banen for Ammerud i 12 kamper er verre.

Nidaros ser ut til å kunne bli en døgnflue, og i så fall er det synd.  Norsk basketball trenger et lag i Trondheim, og vi skulle gjerne hatt et i Stavanger og Harstad. Denne helgen kan BLNO-kvalifiseringen gi oss to av tre – Stavanger må vi vente litt lenger på.  Men vi trenger ikke underlige konstellasjoner med langreiste coacher og forgjengelige spillere.

Vi trenger snarere lag som Tromsø som jobber knallhardt for å levere et produkt alle kan være stolte av, og når Storm berget plassen uten å måtte gå om kvalifisering, er det kanskje noe av det viktigste som har skjedd i BLNO i år.

Og hvis Tromsø er viktigst, er semifinaleserien morsomst: Vi liker det når det er kul umulig å tippe utfallet. Her er noen gode grunn til at lagene vinner og taper:

ASKER TAPER FORDI
de har elendig rotasjon og avhengig av lavt tempo. De er statiske offensivt og er mer avhengige av Stian Emil enn de liker å tenke på.

ASKER VINNER FORDI
6 spillere leverer så jevnt at det er mulig å plukke bort noen.  Om alle leverer varene samlet (har neppe skjedd ennå) er det ingen lag som slår dem.

BÆRUM TAPER FORDI
tomrommet etter Keith Omoerah er umulig å fylle. Mer avhengig av Stian enn de liker å tenke på – og når alt begynner og slutter med samme mann er det sårbart. Helt avhengig av 3ere; de skyter suverent flest i BLNO (30/kamp). Aly Hudgins er for hissig på grøten til å holde seg på banen lenge nok.

BÆRUM VINNER FORDI
de løper og skyter i filler alt som er av motstand. Fordi Stian Mjøs vokser med utfordringene og skyter når-som-helst fra hvor-som-helst (bare ikke fra hofta). Mathias er ikke “Årets coach” for ingenting, og det gjør heller ingenting om han blir sendt på gangen. Ass.coach er minst like bra.

FYLLINGEN TAPER FORDI
de har til gode å levere consistent: Ognjen eide den ene kvartfinalen mot Frøya for så å være borte i neste. Det hjelper heller ikke at de tidvis er litt «hete i toppen».

FYLLINGEN VINNER FORDI
bestenivået er høyt, og fordi de har rutinerte spiller på alle posisjoner. Brede Raae Ellingsen som joker.

KONGSBERG TAPER FORDI
noen en eller annen gang kommer til å knekke koden Brian Voelkel. Når du har en spiller som topper så mange statistikk-kategorier har han ikke råd til foultrøbbel. Og, det er gunstig for motstander hvis Fred Thomas popper 3ere i stedet for å plukke returer.

KONGSBERG VINNER FORDI
Hvis du plukker bort utlendingene har de strålende norske spillere i Nico Østbye og Mikal Gjerde. De er godt organisert, de er godt coachet og de har solide importer på alle plasser.