I flere år har jeg vært så heldig å kunne besøke en av to sønner i USA. Christer (Elgmork), Nils Paul (Skåra) og Daniel (Berg) hadde tilbragt noen dager på Long Island der vi besøkte flere D2-skoler. Før avreise den siste dagen bestemte vi oss for å ta sjansen på en tur innom NYIT (New York Institue of Technology). Vi hadde ingen avtale, men håpet å kunne møte coach Sal Lagano.

Det ble et kort møte, og for å gjøre en lang historie kort – det endte med at han ønsket seg Daniel på laget. Der og da begynte fire lærerike år. Kanskje lærte Daniel mer om livet enn om basketball, men i ettertid er det lett å se at dette var noe vi ikke ville vært foruten.

Da Stian Emil var på «collegejakt» bestemte han seg for D1 og NIU (Northern Illinois University).  Det første året, sammen med Aksel Bolin, er nok fortsatt blant basket-opplevelsene Stian Emil ser tilbake på med størst glede. Han fikk ikke scholarship første året og skulle egentlig ikke fått mye tid på banen. Men tilfeldighetene, og en skade, gjorde at han fikk masse tillit etter jul. Og han gjorde sakene sine bra.  Så bra at det for de fleste var en selvfølge at han skulle få «fast plass» og scholarship året etter. Men slik gikk det ikke. Som en liten parantes hører det med til historien at han spilte sammen med Adel Nader som nå er draftet av Boston Celtics. Abdel var ingen gudbenådet spiller selv om han var effektiv, og det viser vel bare at alt er mulig. Og at veien fra D1 til et proffliv kan være kortere enn du tror.

Stian Emil valgte å søke nye utfordringer året etter, og da han og jeg hadde besøkt flere skoler i Florida, anså vi oss som ferdige med rundturen da NSU (Nova Southeastern University) inviterte ham til et kjapt besøk før hjemreise.  Coach Tuell tilbød ham scholarship der og da, og resten er historie.  Det ble tre gode år på NSU, men uten de store sportslige høydepunktene eller utfordringene.  Men også: Det han ikke fikk med seg på banen, fikk han mange ganger igjen i livserfaring. Og han opplevde det mange har erfart før ham: Når du bestemmer deg for transfer fra D1 (NIU) til D2 renner det inn tilbud. Plutselig er man attraktiv.

Den delen av historien er ganske identisk med det Johannes (Dolven) har opplevd.  Han ble rekruttert aggressivt av Drake University, og alt syntes å ligge til rette for en strålende D1-opplevelse.  Men ganske snart ble det klart at mannen som hadde rekruttert ham ikke var helt i synk med coach.  Resultatet for Johannes ble et «red shirt»-år, men uten at han fikk tillit året etter heller. Da Ray Giacoletti sluttet, tok assistant coach Jeff Rutter over, og Johannes ante muligheter. Men nei, heller ikke nå ble han funnet verdig mange minuttene på laget. D1 er nådeløs: Du må levere varene som coach, og heller ikke Rutter våget å gå dypere i rotasjonen.

Dermed ble det transfer også for Johannes som endte på D2-skolen Barry nord for Miami. Tilbudene var mange: «Det haglet med SMS’er» forteller Johannes som egentlig kunne velge og vrake.

Nå er han altså på plass i Florida, og elsker hvert minutt, i hvert fall foreløpig.  Her er også Emma Hergot som forlot Ullern og Norge til fordel for junior college på Broward.  Skolen ligger rett over veien for NSU der Stian Emil tilbragte de siste årene i USA. Denne helgen har jeg besøkt både Johannes og Emma på «hjemmebane».

Ikke overraskende ble det mye basketprat over middag i går. Emmas historie er interessant nok. Hennes Florida-tur tidligere i år endte med tilbud fra Broward.  Hun besøkte flere andre skoler, men det eneste håndfaste ble altså Broward.

Så har det ikke tatt mer enn et par måneder før hun plutselig er blitt interessant for flere. Forleden arrangerte skolen en såkalt «Pro-day» der coacher inviteres til å være til stede på trening.  Og plutselig fikk pipen en annen lyd: D1-coacher ønsker seg tilbake til Broward for å se mer av Emma, og det virker også som hun har stående tilbud om å velge Barry fra neste sesong. I så fall blir det mulig å slå to fluer i en smekk om du ønsker å se basketball i Florida; Emma og Johannes i én pakke…

Johannes deler rom med en engelskmann som kanskje ikke er helt på høyden sosialt sett.  Det er en typisk collegedorm, med ca. 2 meter til naboen i sengen ved siden av. Barry er en relativt liten campus, og Johannes aner nok forskjell på D1 og D2:

– Alt var mer profesjonelt på Drake.  Coaching staff bestod av i alt 7 coacher og hjelpere, og der ble ikke sløve spillere og halvveis innsats tolerert.  Her på Barry er forholdene mindre, og jeg merker at det for noen er lettere å slippe unna om du ikke er helt 100%, forteller han.

– Foreløpig er vi jo i preseason, og vi har ikke lov til å trene med hele laget sammen.  Jeg aner ikke hva jeg har i vente, men håper og tror at jeg kommer til å få tillit. Og – så hadde det vært så innmari morsomt å være med å vinne noe igjen.  Synes det ble mye sølv hjemme i Norge, og årene på Drake var jo ikke akkurat suksess fra ende til annen.

Emma deler en stor leilighet med sju andre spillere på laget.  Fire svensker og en russer er på plass når jeg er innom for å plukke henne opp. Det ser ut som en helt ideell situasjon. Klassisk rotete, klær overalt, men også en gjeng blide svensker som er opptatt med skolearbeid på en lørdag formiddag.  De har kort vei til skolen, og dit kommer de seg med sykkel. Treningene skiller seg ikke veldig ut fra hva Emma er vant til fra Norge:

– Men jeg synes vel ikke løpedelen av treningene er så innmari kul. Coach synes nok vi er litt ute av form alle sammen, og det hører med til rutinene å løpe «lines». Mye mer enn hjemme i hvert fall, sier Emma som imponerte på skolens «pro-day».

Coach Brian McCorick har coachet i både Danmark og Sverige tidligere, og vet hva han vil ha på laget: Skandinaver. Emma og svenskene er altså seks totalt på årets utgave.

Broward kommer helt sikkert til å bli et strålende utstillingsvindu for Emma som etter hvert må bestemme seg: Skal hun ta to år på Broward? Skal hun velge Barry og D2? Eller skal hun forsøke seg på det alle ønsker, en plass på en D1-skole?

Selv føler jeg å ha sett en ganske tydelig forskjell på D1 og D2. Akkurat slik Johannes opplever det, og slik Stian Emil har fortalt om overgangen fra NIU til NSU.

D1 er business, D2 er litt mer laidback.  Kanskje best illustrert ved coach Montgomery, han som hadde Stian Emil i første året på NIU.  Jeg mener å huske at årslønnen hans var $ 700 000, og da skjønner man jo at det er greit å tviholde på posisjon og penger.  Da er det kanskje til å forstå at du blir en kyniker etter hvert.  Ut med spillere som ikke holder mål – inn med spillere som du selv mener kan hjelpe deg å beholde jobben.

På NSU hadde Gary Tuell tviholdt på head coach-jobben i 13 år da han takket av i fjor, egentlig uten å levere tilfredsstillende resultater siden sesongen 2005/06. Coach Tuell var en bra mann, en fin samtalepartner for Stian Emil og han var opptatt av spillernes ve og vel.  Men noen stor basketballcoach var han neppe, og det slipper man altså unna med i D2.

Hva med Harald Frey, lurer du kanskje.  Joda.  D1. Suksess.  Utrolig kult, og definitivt noe å dvele litt ved.  Men så spørs det hvor mange Harald Frey’er norsk basket har å by på.  Kanskje er han unntaket som bekrefter regelen.  Om det blir flere D1-suksesshistorier, er det fantastisk. Men av og til er det smart å tenke nøkternt og realistisk.

Så blir det uansett innmari spennende å følge Johannes og Emma.  Blir det endelig fortjent suksess og spilletid for Johannes?  Og blir det D1 eller D2 for Emma?

Sikkert er det i hvert fall at det blir flere middager i Florida…