pauliord

Møter med amerikanere

Legg igjen en kommentar

For få dager siden ble Severine Uggen en «Panther». Da hun signerte for Florida Tech, sikret hun seg scholarship de neste fire årene og en sentral posisjon på basketballaget der Amanda Allen har enda en sesong igjen.

Jeg hadde gleden av å følge henne til Florida i romjulen, og så med egne øyne at dette er en liga der Severine definitivt kommer til å være en faktor. En naturlig 3-poengsskytter på godt over 1.80 cm er ikke lett å finne selv i USA.

Og det slo meg da vi kjørte fra en skole til en annen, at møtene med amerikansk collegebasket kan være interessante å lese om også for andre. Etter hvert er det blitt mange USA-besøk, og erfaringene er mildt sagt ganske forskjellige.  

Her er noen av amerikaner-møtene:

Torbjørn Fritzen var den første jeg fulgte over. Vårt første skolebesøk var av alle steder på Boston College. Dersom du har litt greie på amerikansk collegebasket, vil du tenke at det muligens var en smule ambisiøst. Men besøket var arrangert og avtalt av norgesvennen Doug Marty. Vi troppet opp i god tid. Men velkomstkomiteen sto ikke akkurat klar.  For å gjøre en lang historie kort – vi måtte lete opp head coach som befant seg i treningssalen, på ergometersykkel. Han gikk aldri av sykkelen, vi utvekslet et par høflighetsfraser og fikk inntrykk av at det greieste var om vi kom oss avgårde. Gjerne ASAP.

Men det skulle gå bedre etter en latterlig dårlig og demotiverende start. Torbjørn fikk stipend på Northeastern State som det året gikk hele veien i  NCAA div II – altså et strålende lag. Coaching staff var vennligheten selv da vi besøkte skolen. Og de var interessert: Torbjørn ble kjørt gjennom en knallhard treningsøkt, og fikk tilbud om scholarship der og da.

Men vi hadde bare sett fasaden, viste det seg.

De andre spillerne hadde lite å bidra med annet enn kødd og faenskap. Torbjørn erfarte at hver treningsdag startet 06.00 med straffeløping.

«Jeg hatet det. Jeg hadde vært i USA før, og syntes egentlig ikke noe om landet. Også var jeg ganske hjemmekjær. Jeg dro hjem etter å ha kranglet med trenerne i flere uker. Da jeg sa jeg ville dra, klikket de totalt fordi de mente jeg sviktet laget.»

På turen var vi også innom Hannibal LaGrange. Det ble en svært hyggelig seanse som også endte i tilbud om scholarship. De møtte oss ved innfarten til Hannibal, og jeg husker godt Torbjørns skepsis da han så klistremerket bak på bilen vi fulgte til skolen: «GOD FOREVER». Og det var nok ingen tilfeldighet: Vi ble invitert med på lunsj og Torbjørn var skrubbsulten etter en full dag i aktivitet. Han kastet seg over maten og oppdaget litt for sent at det skulle bes bordbønn først…

Det ble for drøy kost for Torbjørn.

Da jeg reiste med Christer Elgmork, Daniel Berg og Nils-Paul Skåra hadde vi heldigvis gjort gode avtaler i forkant.  Vi ble godt og seriøst tatt i mot på Dowling College som endte med å tilby Daniel et halvt scholarship. På Adelphi hadde head coach satt av tid til å kjøre dem gjennom en serie øvelser. Men han hadde ikke noe å tilby. Pussig nok endte det med scholarship det eneste stedet vi ikke hadde en spikret avtale: Daniel endte på NYIT, mens det for Nils-Paul ble William & Mary.  Christers opphold på Metro State i Denver ble av det kortvarige slaget.

Både Nils-Paul, Christer og Torbjørn lærte dette «the hard way»: Stol aldri på førsteinntrykket. For amerikanske coacher er dette en levevei og de har ikke råd til å ta altfor mange menneskelige hensyn.  Det de sier før du signerer, stemmer ofte dårlig med fasit. De smører tykt på og de gir deg inntrykk av at du er dritviktig. Og god nok. Helt til de signerer en annen spiller.

Da vi var på collegejakt med Stian Emil, hadde Aksel Bolin allerede et år bak seg på NIU. Dermed ble det også til at vi avtalte besøk, og var på vei fra New York til Chicago da vi fikk en slags kontrabeskjed: Dette var visst en såkalt «dead period» som innebærer at skolene ikke har lov til å rekruttere spillere. Og følgelig har de ikke anledning til å møte spillere face-to-face. Dermed tilbød de oss å skype (!) med head coach Montgomery. Jeg syntes det ble for drøyt så vi dro over og fikk heldigvis noen gode samtaler med en av ass.coachene (som helt sikkert ikke var lov).

Stian Emil  fikk godt med spilletid i sesongen ved NIU, og det syntes som et tilbud om scholarship neste sesong var ganske sikkert.  Men Montgomery ville det annerledes, og Stian Emil søkte seg til Florida. Der besøkte vi både Barry og NSU (Nova, der Mikkel Kolstad spiller nå).  Stian ble svært godt tatt imot ved Barry (der Johannes Dolven og Lars Espe er en del av laget). Ass coach Ryan Saunders tok oss med på middag og vi snakket lenge med head coach Cesar Odio. Det var definitivt fristende å gå på samme skole som Magne Fivelstad, men det endte altså på NSU, også det et godt skolebesøk der coach Gary Tuell nok var flinkere til å snakke mye og hyggelig enn å coache basketballag. Men det er en annen historie.

Så da Severine og jeg dro til Florida i romjulen, var det med alle disse historiene i bakhodet. Jeg har lært meg å være skeptisk, og hadde tilrettelagt besøket ved å besøke skolene i november. Jeg satt ned med hele coaching staff på NSU, og jeg hadde en kort prat med head coach på Barry. For å være ærlig fremsto han som en surrebukk uten særlig oversikt, og det skulle også vise seg å stemme i romjulen:  

Vi hadde kommunisert frem og tilbake om besøket og vi hadde avtalt å prate med ham og ass.coach etter kampen de spilte mot Florida Tech. Vi hadde vel sett for oss en litt lenger samtale, og Severine hadde med seg CV’en sin med linker til kamper osv., osv. Men etter det forberedende møtet i november, og mailer frem og tilbake, endte det slik: Ass. coach tok seg tid til Severine i tre minutter – stående på banen. Head coach tok oss med på en 15 minutter spasertur på campus uten å nevne muligheter og plass på laget med et ord. Og det var det!

Jeg må tilstå at jeg er drittlei av den typen arroganse eller mangel på forståelse. Derfor var også møtet med Florida Tech noe helt annet – i den helt andre enden av skalaen:

– Ass. coach Matt McHenry var oppsiktsvekkende etterrettelig og kjapp i tilbakemeldingene. Hver gang.

– Siden dette var i romjulen også for Florida Tech-spillerne, var det meningen at head coach skulle ha laget  hjemme hos seg til en sosial gathering. Men da de skjønte at vi kom dagen etter, flyttet de på seansen og inviterte hele laget + Severine med på middag. Det var helt ideelt å se hvordan spillere og coaching staff forholdt seg til hverandre. En bra gjeng som så ut til å trives i hverandre selskap.

– Etter at Severine kom hjem til Norge,  har prosessen vært ryddig hele veien. Ingen brutte løfter.

Så når Severine skal tilbringe mesteparten av de neste fire årene i Melbourne, Florida føler jeg meg sikker på at hun blir tatt godt vare på. Og det er tross alt det viktigste.

Om det blir flere rekrutteringsturer på meg vet jeg ikke. Men jeg føler i hvert fall at jeg vet nok om prosesser, mennesker og kynisme til ikke å bli lurt.

Det er lurt!

Vil du lese mer om en mulig collegekarriere i USA kan du titte innom denne gamle bloggen: https://pauliord.com/2013/01/10/veien-til-college/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s