Etter godt og vel 50 år i norsk basketball har jeg vært såpass mye involvert i styre og stell av basketballklubber at jeg vet dette: Når klubben inviterer til generalforsamling, er det sjelden særlig interesse.  Jeg husker flere årsmøter fra EB85s tidlige år der vi var maks 4-5 fremmøtte. Det var alltid det sittende styret, ingen andre. Vi avviklet generalforsamlingen på parkeringsplassen på Eiksmarka skole.  Det tok sjelden mer enn 30 minutter, og vi var alle fornøyd med å ha resten av kvelden til disposisjon.

Det er nok litt mer orden på årsmøter i dag. Kanskje har noen sågar orket å pløye gjennom årsberetning, regnskap, budsjett og forslag, og i heldigste fall er det et tosifret antall medlemmer til stede.

Men i enkelte klubber har det gått hardt for seg, og det har vist seg at et sittende styre blir et lett bytte om noen ønsker å «kuppe» klubben. Det er nemlig slik at vedtak på årsmøter er prisgitt et flertall av stemmeberettigede. Det kan bety at det holder med en håndfull medlemmer for å trumfe gjennom vedtak – og kanskje et helt nytt styre.  Det finnes sikkert flere «kuppforsøk» i norske basketballklubber; jeg kjenner best til tre av dem. 

I en av klubbene var det overraskende da en gjeng valset inn på årsmøtet og fikk avsatt det gamle styret. Men, i NIFs lover heter det at «alle som har vært medlem av idrettslaget i minst én måned, fyller minst 15 år det kalenderåret årsmøtet avholdes, og har oppfylt sine økonomiske forpliktelser til idrettslaget, har stemmerett». 

I dette tilfellet viste det seg at kuppmakerne slett ikke hadde medlemsforpliktelsene i orden. Heller ikke hadde de forberedt dette særlig godt annet enn at de var misfornøyd med driften slik den hadde vært i foregående sesong. Forsøket på å overta klubben fislet bort. 

I en annen klubb har det gått en kule varmt. På årsmøte var det oppsiktsvekkende mange til stede, pluss/minus 100. Et underlig høyt tall, og neppe et uttrykk for genuin interesse for regnskap og budsjett. I forkant hadde nemlig en fraksjon sørget for å «verve» årsmøtedeltagere blant trenere og spillere fra yngre lag. I «valgkampen» ble det tatt ganske hardt i: Ledere i klubben ble utsatt for beskyldninger om rasisme, og også påstander om at barn og unge spillere ble kjeppjaget fra hallen når andre lag trente. Etter å ha snakket med involverte tror jeg det er riktig å si at det første er løgn (og dessuten ganske drøyt), det andre var en total fordreining av sannheten.

Den innstilte styrelederen ble vraket med knappest mulig margin på et årsmøte der 14- og 15-åringer ble coachet på hva de skulle stemme.  

Så kan man mene hva man vil om oppegående ungdom, men min erfaring er at svært få unge mennesker verken kan eller vil forstå mye av budsjetter, regnskap og klubbdrift.

Ofte handler misnøye om at elitelag legger en klam hånd på klubbens økonomi, med den følge at breddesatsingen blir skadelidende. Og det hører med til sjeldenhetene at uenighet om klubbers veivalg og drift får den behandlingen det fortjener i en ryddig prosess.  Veien synes å være litt for kort fra irritasjon og misnøye til mistillit.

Verre har det vært i enda en klubb som har vært utsatt for styrekupp. Det begynte med bekymringsmeldinger om en av klubbens ungdomstrenere som i beste fall har utvist total mangel på rolleforståelse. Det har handlet om spesielt inviterte spillere som fikk være med treneren på telttur, om spillerovernatting hjemme hos treneren, og om en i overkant tett oppfølging av enkelte spillere. For det sittende styret ble varslene fra foreldre umulig ikke å forholde seg til, og den aktuelle treneren ble fratatt ansvaret for lagene han trente.

Så kunne denne historien vært over med terminering av trenerkontrakten og denne beslutningen i NIFs appellutvalg. Den burde være til å forstå for de fleste selv om en «irettesettelse» ikke betyr yrkesforbud:  

«NIFs Appellutvalg har dømt en trener for handlinger som avviker fra det idretten krever av en trener for mindreårige. Dommen er endelig og kan ikke ankes. Treneren dømmes for overtredelse av NIFs lov om straffebelagte handlinger og uhøvisk opptreden og handlinger i strid med NIFs eller NIFs organisasjonsledds regler eller vedtak…NN idømmes en irettesettelse». 

Men så: På årsmøtet i klubben ble spillere og foresatte mobilisert for å stemme for et benkeforslag der trenerens egen far ble valgt inn som nestleder i styret. Da er det ikke særlig overraskende at treneren fortsatt er aktiv i klubben som altså backer ham med et nytt styre.

I denne saken har det ikke handlet om misnøye med klubbens drift. Ei heller om at noen har vært uenige om styrets veivalg eller virke.  Det har derimot handlet om en trener som åpenbart ikke har forstått sin egen rolle, og hvordan å håndtere relasjoner til yngre spillere. Eller snarere – hvordan man ikke forholder seg til unge spillere.

Noen foreldre har vært bekymret, andre ikke. Men her handler det om følelser og lojalitet.  Foreldre vil det beste for sine barn, og om tenåringer elsker og digger miljøet de opererer i, skal det godt gjøres for foreldre å sette ned foten.

I de drøyt 50 årene jeg har vært involvert i basketball, har jeg erfart dette:

– Over 90% av involverte i styre og stell av klubber handler det utelukkende om en gjeng frivillige som jobber ræva av seg gratis for at så mange som mulig skal få mest mulig glede av idretten.

– Jobben i klubbstyrer er av den utakknemlige sorten, og består ofte av mer enn 50% klaging på treningstider og hallfordeling. 35% prosent handler om logistikk, medlemslister, kontingentinnkreving osv., mens de resterende 15% er tiden som går med til å organisere dugnader, finne kreative Spond-dugnader, administrere salg av tørkeruller og dopapir, kakelotterier osv., osv.

Kupping av klubber er av nyere dato, og handler sjelden om en helhet; snarere om en egen agenda, om bedre rammebetingelser for eget lag, eller egne barns muligheter til å utvikle seg.

Da er det om ikke annet et tankekors at du teoretisk kan bli stemt nord og ned, og ut av styre og stell, av en håndfull tenåringer som coaches både på banen og på årsmøter.  Også 14-åringer.  Ja, fordi NIFs regler ikke krever annet enn at du må fylle 15 år i løpet av kalenderåret årsmøtet avholdes.

Så til slutt: Ja, jeg kjenner alle klubber og kjenner flere av menneskene involvert i dette, men for meg er det uinteressant å identifisere klubber eller personer. Derimot synes jeg dette er prinsipielt interessant og en smule problematisk. 

Når du har jobbet  uegennyttig for en klubb i nærmere 20 år, er det ikke greit å bli stemt ut av 14-/15-åringer og med kleine karakteristikker slengt etter seg.

Det har allerede vært skrevet mye om en BLNO-tabell som ikke ligner på noe vi har sett tidligere.  Centrum Tigers helt oppi der får så være.  Nidaros over midten og Kongsberg under er også til å forstå. Men Gimle med én seier og syv tap er verre å svelge.

Gavmilde Asker Aliens (Amadi Ikpeze og Ludvig Berg), Kongsberg Miners har gitt seg selv førjulspresang med AJ Harris mens gummiballen Elias Demoniere leverer stadig bedre for Centrum.
(Alle foto: Erik Berglund)

Mange Gimle-supportere trakk et lettelsens sukk da klubben annonserte «breaking news».  Stjernene var på vei tilbake, og mot Centrum kom det underforstått til å bli andre saker. Resultatet kjenner vi nå: En kamp som må være sesongverste forutsetningene tatt i betraktning. Tap med 17 poeng på hjemmebane, og bare 67 poeng må ha vært tungt å svelge.  Men som vi alle vet; det deles ikke ut verken kongepokal, medaljer eller heder og ære i oktober/november. Her er noen grunner til at det ser ut som det gjør. 

Frøya topper tabellen, men har definitivt fått en og annen ripe i lakken på veien. Forrige sesong presterte Frøya kunststykket å tape 83-94 for Nidaros.  På hjemmebane og i en kamp der Frøya mønstret alle, Nidaros var tynt besatt.  Kanskje har Frøya pådratt seg et Nidaros-kompleks..? Ganske nøyaktig ett år senere tapte de for Nidaros igjen. Med Nisavic og Lamo ute mot Asker nylig klarte de på mirakuløst å hente ut seier i Leikvollhallen.  Men ikke uten hyggelig hjelp fra hjemmelaget som serverte blemmer i raust monn. 

Dermed har vi også vært innom et par andre lag.  Nidaros er blitt en interessant og sjarmerende aktør der importene er kortreiste, og der de norske spillerne blør for drakten. Importene er ikke fantastiske; bare solide no-nonsense karer som gjør en jobb.  Bergens-turen i slutten av oktober ble lite minneverdig etter to kjipe forestillinger mot Fyllingen.

I Fyllingen tenker man «endelig»! Endelig er alle mann på plass.  Med Terell Brown og Isaac Likekele er det blitt hva Fyllingens SOME-ansvarlige kaller «leikestove».  Glemt er serieåpningen og tap mot Asker, og glemt er sånne bagateller som å slippe inn 104 poeng mot Ammerud.  Fyllingen er helt der oppe, og der blir de med mindre noe helt spesielt inntreffer.

Akkurat nå synes det som Tromsø er på vei mot en «sånn har det alltid vært»-sesong.  Enkelte gode resultater, noen middelmådige kamper og en plass litt over midten på tabellen.  Det gir ofte et dårlig utgangspunkt i kvartfinaler, og minst like ofte tidlig exit.  I nord handler det ikke først og fremst om importene, men mer om Johannes Lange.  Uten Johannes stopper Storm, og uten menisker stopper Johannes.

Asker viser stadig at det er et potensial i gruppen.  Men Asker viser også at hodet enten ikke er på plass, eller i hvert fall feil påskrudd, i hektiske sluttminutter.  Kamper over 3×10 minutter hadde vært et pluss for Asker som i hvert fall har levd opp til sitt eget slogan; «We believe in Aliens».  Tror du på romvesener er det også mulig å tro på sånne kampavslutninger.

Jeg trodde lenge at Centrums flatterende seiersrekke var litt tilfeldig, og litt et resultat av svakere motstand.  Men så fortsetter de å prestere. Nytt av året, så å si, er tålmodig og fornuftig angrepsball.  De ender sjeldnere i turnovere. De har smarte og gode guarder (mange av dem), og de har en scoringshungrig kar i Johan Flaa. Fortsatt er det litt vanskelig for meg å se dette holde hele veien inn til semifinaler og finaler, men jeg ser ikke bort fra noe.

Kongsberg er som vanlig «på jobb».  Når det det butter, er det ofte smart å hente inn nye krefter. AJ Harris gir ganske riktig laget en ny dimensjon. For meg har det vært fascinerende å se hva det har betydd at Juan Ferrales nå er på benken, ikke på banen.  Og også at Valen Tejada ikke var tilgjengelig. Samtidig stusser jeg litt over Marin Mornar som foreløpig leverer ganske beskjedne tall for Miners.

Lag med mange veteraner på laget har ofte fordelen av at spillerne leverer jevnt.  Enten er de consistent gode eller tilsvarende svake. For Bærum er historien en helt annen.  Det som er helt sikkert er at tenåringer leverer ujevnt.  De ser nok gjerne tilbake på den første hjemmekampen mot Kongsberg og en hyggelig 8-poengs seier.  Kampen mot Frøya uken etter er det ingen som snakker høyt om: 40 minus mot Frøya var drøy kost å svelge. Slik jeg ser det nå ligger de omtrent der de hører hjemme, på en 6.plass.  Men det kan fort rutsje utfor.

Så husker jeg en diskusjon fra Basketpodden: Hvilket lag ender på den enestående kjipe 9.plassen i årets serie? 8 lag går til sluttspill, 2 lag går til kvalifisering.  9.plassen blir spesiell i år, både fordi det er et godt lag som havner der på svært små marginer (tror jeg), og også fordi sesongen er over tidligere enn for alle andre. I dag er 9.plassen Gimles, men det ville være sjokkerende om ikke 2024-delen av sesongen blir hyggelig for bergenserne. Jeg tror Oppsal og Ammerud tar hånd om de to siste.  For Ammerud er det en kalkulert risiko, mens det for Oppsal vil være en sur sesong nr. 2 i BLNO.

For meg er årets sesong en annerledes opplevelse enn tidligere. Jeg har hatt eget lag og helger fylt av kamper med aldersbestemte lag.  Nå har jeg tid til å titte mer på BLNO (og selvfølgelig Celtics når jeg orker). Det pussige er at jeg nå ser på kamper med helt andre øyne enn tidligere.  Jeg kjenner at jeg nesten blir skremt av hva både unge og eldre spillere mangler av helt grunnleggende skills. 

Det er forstemmende å se hva utøvere gå glipp av fordi de har slurvet med fokus i tidlige år. Finter og førstesteg. Hvor godt de klarer å «selge» en finte, en situasjon. Et latterlig kort og lite eksplosivt førstesteg som tar fra dem muligheten til å slå motstander 1 mot 1. Det overdrevne og unødvendige behovet for å «løfte» og bære ball i beste NBA-ånd. Løfte og bære blir nødvendigvis lenger ballvandring, og det tar lengre tid, tid som du ikke har.

Eldre spillere har gjerne fikset dette, men hos yngre spillere er det fælt å se hvordan de nesten konsekvent lar ballen «dippe» i mottak før de skyter.

I det hele tatt, jeg kjenner igjen mine egne unnlatelsessynder som coach, og tenker at det jeg burde gjøre nå var å dra i gang et slags akademi med fokus utelukkende på basics og helt fundamentale ferdigheter. For de yngste er det fortsatt tid til å rette på dette.  Når du går ut av aldersbestemt er det allerede for sent.  Når du har 10 000 repetisjoner av en dårlig vane er den nesten umulig å vende.

Aller først en oppdatering på Harald Frey. Jeg hørte på BasketPodden denne helgen – to usedvanlig ordrike og lange episoder der panelet var enige om det meste. For eksempel at det er viktig å bygge og vedlikeholde profiler.  Både landslag og BLNO. Derfor: Her er litt om Haralds seriestart siden det har vært stille andre steder.

Ny drakt, samme fighting face. Harald er på plass i Bonn!

De fleste vet at han har skiftet beite – fra Göttingen til Bonn.  De første kampene med sitt nye lag spilte han for en måned siden i Singapore.  Bonn var ett av 6 lag i FIBA Intercontinental Cup.  Bonn gikk til finalen, men tapte med ett fattig poeng mot FCA fra Brasil.

– Det var en spesiell kamp, og en spesiell avslutning på en svært spesiell uke, forteller Harald.  

– Vi var i Singapore en hel uke, og fikk med oss det beste fra basketballhallen og fra Singapore. Det er ikke hver dag du får møte landslagsspillere fra Kina eller møter et lag fra Bahrain.  Det var kort og godt unike dager og en helt spesiell opptakt til sesongen. Og dessuten en bekreftelse på at vi faktisk er gode.

For de første kampene i Bundesliga ble vanskelige, og endte med to strake tap. Nytt lag, ny coach, unge spillere er mye av forklaringen.

– I ettertid er det lett å se at vi trengte de to i trynet.  Vi trengte kort og godt litt tid til å finne ut av hvem vi er og hvem vi er sammen.  For vi er en veldig fin gjeng, sier Harald.

I den siste kampen mot Ludwigsburg lørdag leverte Harald 24 poeng på 18 minutter med en imponerende stat-linje, men er ikke synlig kry over det han får til:

– Joda, det var en bra kamp, men jeg er faktisk ikke så opptatt av tall og statistikk lenger.  Det spiller ingen rolle om jeg starter, og det betyr heller ikke så mye hvor mange minutter jeg spiller eller hvor mye jeg scorer. Jeg forsøker uansett å gjøre en best mulig jobb, og føler jeg er på vei dit jeg ønsker å være.  Og det beste – jeg tror mine lagkamerater tenker på samme måte.  Vi spiller for hverandre, ikke hver for oss.

I Göttingen var miljøet lite, men interessen var enorm. 

– Alt er større her i Bonn, men det er faktisk litt av det samme.  Klubben er større, hallen er større og vi kan dytte inn over 6000 tilskuere.  Men supporten er den samme, om mulig enda bedre.  Vi kom hjem med buss etter bortekamp mot Ludwigsburg.  Klokken var 02.30 på natten – og der ble vi møtt av en gjeng supportere som ventet på oss med fakler!

Hvor kult er ikke det..?

Om Harald følger med på BLNO?  Joda, han har TV2 Play-abonnement, men konkluderer litt som oss andre “eksperter”.  Dette er rare greier!

For meg er det virkelig ikke mye som henger på greip i BLNO i disse dager. 

Bra trøkk i Eik Idrettshall da TNT Towers tok imot Kristiansand Pirates, to klubber med en svært solid medlemsmasse og dessuten med ambisjoner. Alle foto: TOM LUND

Derfor kan det være like greit å dvele litt ved nasjonal 1. divisjon, og jeg fastslår at det er lett å bli sjarmert. I Kristiansand var det fullt på tribunen da Pirates serieåpnet for to uker siden. Noen påstår bortimot 500 tilskuere på begge hjemmekamper mot Ulriken Eagles i Idda Arena. 

Denne helgen var det TNT Towers’ tur: 400 hadde funnet veien til Eik Idrettshall da hjemmelaget måtte gi tapt for Pirates lørdag.  Imponerende nok: Både TNT og Pirates har over 400 medlemmer..! 

Dette er kult!  1, divisjon består av 7 klubber og lag som alle har ambisjoner og lyst til å få til noe. 7 lag med en fin blanding av unge og rutinerte spillere. 7 solide klubber med historie. Endelig en arena for utvikling og seriøs satsing annet enn BLNO.  Da forbundstinget vedtok nasjonal 1. divisjon, var det nok med bange anelser. Ville nok klubber være interessert i dette? Klubber med økonomisk ryggrad? Heldigvis er svaret ja. 

For et par år siden var det tynt i rekkene hos Kristiansand Pirates, og en BLNO-satsing som lag nr. 12 var ikke fristende den gangen.  Nå er laget dypere, spillerne bedre og hele gjengen er motivert. Kanskje skal sørlendingene endelig slippe å dra over Skagerrak for å finne motstand.  Er de flinke nok, må de kanskje finne seg i å dra til Tromsø hvis de kommer seg helskinnet gjennom en BLNO-kvalifisering. Si hva du vil om BLNO, men kjedelig er det ikke. For her kommer overraskelsene på løpende bånd:

Tabellen er snudd på hodet, og det er nesten så man synes synd på Gimle. Men bare nesten selv om de har nesten et halvt lag av norgesmestre ute med skade. For et par uker siden måtte jeg dessuten grave litt i kampfakta før jeg forsto at når noen lag har skolepliktige spillere, så drar nøkkelaktører på høstferie. Litt rart, men også en bittelitt sjarmerende bekreftelse på at vi ikke er helt proffe ennå.

Fra denne helgen noterer jeg meg ellers at Fyllingen har fattet en slags interesse også for det defensive. Samtidig holder de mål offensivt  selv om det ikke er veldig kollektivt: Noen småslappe pick’n’roll-invitasjoner på topp før dyktige håndverkere tar saken i egne hender. Og for all del; de har et godt grep om favorittstempelet ennå, sammen med Frøya.

I Tromsø kom julekvelden tidlig da Asker ledet med 18 poeng med bare 6 minutter igjen å spille. Joda, i basketball kan alt skje, og det går fort, men når lekkasjen virkelig var ille, hadde Asker fortsatt to timeouts igjen. Litt rart, og unektelig litt kjipt da seieren forsvant i siste sekund.  På den annen side – Asker rakk uansett å bekrefte at de blir et lag å regne med.

I det hele tatt: Dette er det vanskelig å bli klok på, og fasit får vi uansett ikke får utpå våren en gang. 

P.S. Helt til slutt, og kanskje det kuleste jeg så denne helgen. Jeg har vært ganske tydelig på hva jeg synes om elitedommere som aldri er å se i Bærum Open eller i regionskamper. I dag møtte jeg denne karen på Persbråten: Sturla Sand gikk 8 kamper i strekk fra tidlig morgen til utpå kvelden. Tenk hvor kult det er for unge spillere å bli dømt av han som er kåret til Norges beste dommer flere ganger!

Donald, Jordan og Zoe for snart et år siden i Detroit (t.v.). Jordan har rukket å bli 16 år gammel, men var et naturlig entertainer-talent i 2011.

Han bor 6200 km unna, men er likevel en av dem jeg har hatt flest gode og dype samtaler med face-to-face de siste årene. Endelig klarte vi å få Donald Oatis til Norge!

Jeg har 1520 Facebook-venner.  Det er litt hummer og kanari, og noen venneforespørsler «aksepterer» man uten å tenke særlig over det. Faktum er vel at jeg ikke kjenner på langt nær alle. Så har jeg en bra gjeng av hva jeg betrakter som gode venner.  Det er dem jeg har delt jobb og/eller hobby med i løpet av et ganske langt liv. 

Så står jeg igjen med mennesker som for meg er mine beste venner; ikke nødvendigvis «bestevenner», men mine beste og viktigste venner. Den siste uken har jeg fått gleden av å forsterke et langdistansevennskap, og jeg har tatt meg selv i å undre hvordan det kan ha seg at en av mine næreste venner også er den fjerneste.  Donald Oatis har oppholdt seg i Detroit de siste 12 årene, uten mulighet til å bevege seg utenfor byen og staten. Mange kjenner historien hans – tidligere godt dokumentert her.

Jeg har besøkt ham i Detroit tre ganger og vet at et besøk i Noerge har stått svært høyt på ønskelisten hans. Da jeg inviterte til Spleis for noen måneder siden, var jeg på ingen måte sikker på om vi ville få respons. Men, giverglede og support fra norske basketballentusiaster og Donald-venner, gjorde det mulig å invitere ham over, og i dag vinket jeg farvel til ham på Gardermoen etter en drøy uke.

Derfor er det viktig å formidle en stor takk til alle som kastet seg på Spleisen. De fleste var anonyme, og jeg kan følgelig ikke takke hver enkelt.  Uten dere hadde dette vært umulig, og uten dere hadde ikke Donald fått oppleve sin beste uke i livet på 12 år.  Den forrige var sannsynligvis da vi slo Tromsø i beste av fem NM-finaler.

Han har vært her i 8 dager som har vært fylt av menneskemøter og livshistorier.  Han har rukket tre besøk på Drammen Sykehus for dialyse, og skryter av alt og alle han møter.  «Jeg føler meg renere» har vært et omkved denne uken, og det gjelder alt fra møter med medisinsk personale i Drammen til norsk mat og noe så selvfølgelig som norsk høstluft.

Vi har hatt gode diskusjoner om amerikansk politikk og amerikansk helsevesen, og man steiler jo litt når Donald forteller at den fakturaen han fikk etter den siste hjerteoperasjonen lød på $ 540 000. Men først og fremst har vi snakket om basketball og 2011. Vi har skrønt mange og gode historier fra sluttspillet, vi har forsøkt å finne ut hvor alle medspillere og motstandere fra den gangen har tatt veien og ikke minst har vi møtt mange som betød alt for Donald da livet ble snudd på hodet.

Helt kort: Takk til alle som gjorde det mulig å få til dette!

Det er tre typer løgner, skrev en smart kar for mer enn 100 år siden: «Løgn, forbannet løgn, og statistikk»  Her er noen linjer om hva som er fakta og hva som er dårlig funderte påstander.

Vi er et par uker inn i BLNO 2023/24, og allerede nå kan vi fastslå at dette blir en sesong med mange overraskelser og uforutsigbare resultater. Det hører med til sjeldenhetene at bare to lag er ubeseiret etter to serierunder, og det er i hvert fall overraskende at bare tre lag står uten seire. At Gimle og Fyllingen er to av disse tre lagene er det neppe mange som hadde ventet.

Det er ikke noe sjokk at Ammerud har lagt seg godt til rette på tabellkjellergulvet. På Apalløkka har de en nøktern og realistisk tilnærming til eliteseriespill med et helt nytt lag og en helt ny satsing. – Kanskje ender vi sist, men i så fall skal vi videre fra en kvalifisering.

Så vil det være løgn å påstå at Gimle og Fyllingen har levert en sjokkerende dårlig sesongstart. Til det har manglene vært for mange: Fyllingen uten tre startere, Gimle uten Mikkel Kolstad og Espen Fjærestad. Kongsbergs tap for Bærum synes overraskende, men heller ikke Kongsberg har alt og alle på plass – uten Marin Mornar, Aly Hudgins og en forventet import er det tynt i rekkene.

Da Oppsal dro til serieåpning i Tromsø, hadde jeg allerede rukket å dømme dem nord og ned, men jeg fikk svar på tiltale; seier i første kamp!

Møtet med «nye Nidaros» har vært til å glede seg over. Det er et mer komplett lag, de oser av spilleglede og de har åpenbart mannskap til å fullføre en svært god sesong.  Det samme kan foreløpig ikke sies om Asker og Centrum;  det har kort og godt sett litt vinglete og lite stabilt ut.

Denne serien har såvidt kommet i gang, og det vil være forbannet løgn å mene at Gimle er på retur, at Kongsberg kommer til å slite eller at Fyllingen enda en gang kommer til å snuble. En titt på statistikk er uansett interessant:

– Denne ligaen er full av elendige straffeskyttere.

– Det står ikke stort bedre til med 3-poengsskyttere: Når Emil Grosse (Nidaros) er nest best i BLNO, betyr det i hvert fall at mange har mye å gå på. 

– Fem startere på Asker legger beslag på svært mange minutter av spilletiden; det er ikke fullt så morsomt å være ung og lovende på Asker foreløpig. 

– Tromsø-coachen klarer på sin side å gi flere spillere flere minutter. 

– For meg fremstår Valen Tejada som den største positive overraskelsen foreløpig.  Han har tiltatt seg en mer sentral rolle enn i Kongsberg, og kommer til å bli helt avgjørende for eventuell Frøya-suksess. 

– Statistikk eller ikke – det er fortjent mye om Bærums unge karer med Oscar Hellebust, Fredrik Kleivdal og Ludvik Bergseng i spissen. Men det har også vært stas å se Sivert Wærstad Nordheim og Elias Demoniere på gulvet for Centrum; til tider helt strålende. 

Det føres ikke statistikk for dårlig streamingteknikk på BLNO-kamper.  Men jeg registrerer at det var dønn umulig å høre Frøyas kommentator i åpningskampen mot Asker. Kommentator-duoen Magnus Midtvedt/Simen Anker-Olsen i Askers hjemmekamp mot Centrum druknet helt i dårlig lydmiks – og bildet frøs i de spennende sluttminuttene. 

Joda, jeg vet at det meste av dette er frivillig arbeid, og jeg vet at alle gjør så godt de kan. Men likevel: Det holder ikke i en nasjonal eliteserie. Det gjør det heller ikke når lag ikke har klart å få på plass spillerdrakter til seriestart.

Allerede etter denne helgen kan tabellen se helt annerledes ut, og nettopp det gjør 23/24-sesongen interessant.  Om, som sagt: Det straffer seg å skyte svakt fra straffelinjen.  I reprisen på forrige sesongs BLNO-finale skjøt Gimle 45% (!). De bommet på 17 av 31 straffer.  Frøya var heller ikke fantastiske med 66% og 6 av 18 bom. Dersom begge lag hadde truffet på 80% ville Gimle vunnet kampen med 4 poeng.

God helg!

Hører du bråket?  Det er fra hundegården for underdogs, de bjeffer, bråker  og biter fra seg! De vil ut, opp og frem. 

Det er drøssevis av eksperter i norsk basketball. Vi vet jo alle nok om norsk basketball til at vi kan mene noe om det meste. To av dem møttes i Vulkanhallen i dag:

– Jøss, Fyllingen ass..! 

– Ja, hva med Fyllingen?

– Går de på trynet med én gang liksom. Tap for Asker!?!

– Så så, de manglet tre fra starting five i dag, husk det. De kommer til å bli bra!

– OK da, men vi så jo alle Asker i går; det var nesten pinlig, var det ikke?.

– Jada, joda, men jeg har tro på Asker, tror de kommer til å bli et bra lag.

Sånn kan praten gå etter en sesongstart med overraskelser i kø. Det er kort og godt ganske livlig blant underdogs i norsk basketball.

Asker går oppskriftsmessig seriøst på trynet mot Frøya. Et snaut døgn senere slår de Fyllingen som av svært mange er tippet helt i toppen.

Tromsø-seier mot Oppsal blir av mange regnet som en selvfølge. Da jeg var på en Tromsø-trening i forrige uke spøkte vi med «to Oppsal-seire i seriestarten hadde vært noe, haha».  Bare tanken gjorde at vi lo litt.  Oppsal x 2!?! Særlig!

Så snakket jeg med Jarl Jespersen før de satte seg på flyet til Tromsø lørdag, men etter at jeg hadde tippet dem nord og ned, bokstavelig talt.  Det siste Jarl sa til meg var: 

– Vi vinner én, Pål. Det vet du!

Så til slutt Nidaros. De ble reddet av gong-gongen da de egentlig hadde mistet plassen i BLNO.  En redningsaksjon måtte til.  Så gikk de på snørra i BLNO forrige sesong, men klarte seg gjennom kvalifisering. Så var vi mange til stede i Vulkanhallen i dag. Det var virkelig en bra opplevelse. To gode lag som hadde svært ulik uttelling på det de gjorde. Nidaros traff på mye, Centrum bommet på det meste.  Men Nidaros fremstår uansett i år som noe freshere, friskere, nyere og mer kollektivt. Thor Inge Øvermo er fortsatt på benken, men det er unge Mantas Matevicius som styrer.  Seier over Centrum er en strålende start for «nye» Nidaros.

Dette var underdogenes dag, og bærer bud om at BLNO kan bli en underholdende affære i månedene som kommer.