pauliord


Legg igjen en kommentar

Et knippe fine folk

Jeg er virkelig ikke sikker på hva 2023/24-sesongen betyr for meg. Enten er dette et hvileår før det dukker opp nye utfordringer som trener, eller så er det kort og godt kroken på døra og slutt. Uansett innebærer det en helt ny hverdag i den forstand at jeg ikke hører hjemme i noen klubb, jeg har ingen bindinger og jeg kan for første gang på så lenge jeg kan huske, se og oppleve basketball som tilskuer. Og bare det. 

Tidligere har jeg alltid hørt hjemme et sted; det være seg i en klubb eller med en landslagsgenerasjon.  Derfor har det også blitt til at jeg aldri har vært en utagerende tilskuer. Sånn sett er det ganske langt mellom Robert McCarthy og meg … Jeg har kort og godt funnet ut at med ansvar for klubbspillere og landslagsspillere vil det være feil av meg å  uttrykke for sterke sympatier og antipatier.

Nå kan jeg altså det, men en så gammel vane er ekstra vond å vende, og dessuten har jeg ikke behov for å «ta’n helt ut».  Derfor gjør jeg som jeg alltid har gjort: Jeg følger enkeltspillere, og heier inni meg. Og det som faktisk er ganske fint nå, er at jeg ikke har noen klubbtilhørighet, men desto sterkere bånd til spillere, coacher og ledere.  Og for meg finnes de i alle klubber, og det er blitt ganske mange av dem.  Her er noen.

Jeg innrømmer å ha vært kritisk til Fyllingens ulike prosjekter i tidligere sesonger, og heller ikke i år klarer jeg å la meg sjarmere.  Jeg har ingen problemer med å se at Terell Brown og Isaac Likekele er ligaens helt dominerende duo, og jeg har heller ingen grunn til å tro annet enn at de går hele veien, og i hvert fall til en finale. Men for meg er det grenser for hvor morsomt jeg synes det er når importer på det ene laget spiller 2 mot 2 og 3 mot 3 mot importene på det andre laget. Derimot har jeg betydelig sans for Fyllingens coaching staff der jeg har en fortid både med Calix (Black Ndiaye), Per (Fedje) og Morten (Johnsen Gjerde Tweek), og jeg deler fødselsdag med Niko (Skouen). En fin gjeng!

Frøya er «mine menn» Etienne (Aspevik), Jarand (Tveito) og Halfdan (Bjørn Dønnem).  Etienne fordi jeg hadde gleden av å ha ham på U16-landslaget, Jarand fordi han har imponert meg voldsomt for den han er utenfor banen, og Halfdan var en del av 96-årgangen til Bærum.

Så er det lett å tenke seg at det handler om egen sønn på Centrum Tigers. Men det er flere enn Stian Emil, mange flere: Anders (Nymo), Johannes (Dolven) og Inge (Kristiansen) er alle folk jeg har vært tett på i flere år. Jeg har fulgt Anders og Johannes i USA, og jeg har lidd med Inge de gangene Centrum har stanget hodet i veggen i tidligere sesonger. Kanskje har det løsnet i år, men vennskap trumfer uansett tabellplasseringer. Og om jeg skulle rangert samtlige BLNO-lag på en tabell etter sjarm, går Centrum helt til topps for meg.

Med Kongsberg Miners står det dårligere til.  Jeg har vært innom både William (Lybæk) og Aly (Hudgins), men jeg har ikke vært flink nok til å vedlikeholde tette bånd.  Heller ikke Juan (Ferrales) er en nær venn, men jeg har vært såpass mye sammen med ham på Basketskolen at jeg har opparbeidet betydelig respekt.  Den sikreste og mest naturlige klemmen jeg får på Kongsberg er fra Inger Johanne (Jakobsen) i kiosken 🙂 

Tromsø Storm er naturlig nok litt spesielt ettersom det ikke er veldig lenge siden jeg fikk gleden av å bruke 8 måneder av livet mitt der. Jeg heier ikke på en policy som hviler på tre importer, men det er mange mennesker å like. Det er nesten lettere å ramse opp hvem jeg ikke kjenner enn alle jeg har sans for. Litt spesielt er det nødvendigvis med Joachim (Aabel) som begynte sin basketballkarriere på parkeringsplassen hjemme på Østerås og som har vært min nabo i 21 år.  Men Marcus (Wynn), David (Berntsen), Omar (Meknas), Trym (Engelsen), Aron (Finstad), Johannes (Lange), Hani (Issalhi) og Anders (Solem) er alle fortsatt sterkt til stede i mitt hode. Vennskap man ikke ville vært foruten? Stephen (Mayes) og Håvar (Brattli)!

Mange vil sikkert plassere meg i en «Bærum-bås», og tror det er der jeg hører hjemme. Men det er faktisk ganske langt unna sannheten.  Jeg var riktignok en av dem som stiftet klubben i 2009, og vi tok hjem NM-gullet i 2011, men faktum er at klubben har gitt meg flere skuffelser enn gleder. Av dagens spillere gleder jeg meg mest over Stian (Mjøs) (mannen det er umulig å mislike), og også Oscar (Hellebust) som er lett å prate både skit og alvor med. Så tar jeg nok også med Fredrik (Kleivdal) og Sjur (Dyb Berg) som favoritter; begge er spillere jeg har hatt på ungdomslandslag, og begge er imponerende effektive denne sesongen på hver sin måte. Den beste tiden jeg har med Bærum, er faktisk når jeg arrangerer Bærum Open sammen med Eva (Salvesen). Men det er en annen historie.

Nidaros Jets er en klubb som har en litt spesiell plass i hjertet mitt, først og fremst for kampen de kjemper for å etablere seg i det gode selskap.  De har utfordringer i bøttevis, men står i det og leverer stadig bedre. Jeg heier på min Basketskolen-favoritt Mikkel (Aarnes), og spesielt på Filip (Øverli) som jeg har vært nær i 10 år.  Og, Thor Inge (Øvermo) har imponert meg på mange plan – han er en kar som jobber for laget og spillerne, ikke for egen CV. Og han gir seg tilsynelatende aldri!

Faktisk skulle jeg ønske jeg sto nærmere Asker Aliens, og selv om jeg kjenner de fleste, har jeg i realiteten hatt lite med dem å gjøre annet enn at vi hilser, klemmer og prater før og etter kamper. Gaute (Haugen), Benjamin (Cox), Josh (Hart), Anders (Lislevatn Landenget) og Ludvig (Bergh) er alle strålende folk, men kanskje litt mer flyktige enn mange andre.  Filip (Rypdal Øverås) og var en del av 05-landslaget og spennende å følge (selv om jeg ikke digger alle 3-poengsforsøkene…). Jacob (Aabel) har en selvfølgelig førsteplass på listen over favoritter i Asker.

Jeg har mange gode venner i Gimle.  Jeg nevner i fleng Kristoffer (Gjerde Sætren), Mikkel (Beda Kolstad), Hallvard (Staff), Magnus (Elgmork), Espen (Fjærestad) og Audun (Eskeland).  Jeg har aldri tilbrakt mye tid med Milovan (Savic), men er i et «begynnende forhold». Tror jeg. Jeg innrømmer å være litt fan av Gimle-prosjektet, men har ingen problemer om de skulle ryke på en smell i år.  Jeg heier på spillerne uansett. 

Jeg har hatt god kontakt med både Alexander (Karlstad) og David (Cox) i Ammerud, og var definitivt imponert da de kastet seg inn i denne sesongen med en tynn stall. Det som skulle være et sted å lære for en gjeng Bøler-juniorer har vel ikke blitt helt det, men jeg følger med så godt jeg kan på det som var spådd å bli en vanskelig sesong. Og, selv om jeg ikke kjenner han ut og inn, føler jeg det sånn: Jeg heier alltid på Ruben (Driesprong Langerød).

Jarl (Jespersen) er blitt en av dem jeg snakker oftest og lettest med.  Jeg har betydelig sans for hva han forsøker å få til og hvem han er, og føler med ham når Oppsal nå foreløpig har lagt beslag på sisteplassen i BLNO. Han er positiv også i motgang, og slik jeg ser det en helt ideell coach og mentor for favoritter som David (Ayden), Nataniel (Nikolic) og Gudmund (Røthing). 

I sum: For meg handler BLNO 2023/24 om mennesker, ikke lag og tabell. Noen basketballvennskap kommer garantert til å være livet ut, i hvert fall mitt liv. Kanskjer er ikke alle gode relasjoner gjensidige, men for meg er alt dette folk som har gledet meg over tid.  Og, som jeg har gjentatt til de kjedsommelige: En basketballkarriere er forgjengelig, resten av livet er viktigere.

Bildene er tatt av: Erik Berglund, Brage Titlestad og Marianne Stenerud


3 kommentarer

Klubbkultur og ukultur

Etter godt og vel 50 år i norsk basketball har jeg vært såpass mye involvert i styre og stell av basketballklubber at jeg vet dette: Når klubben inviterer til generalforsamling, er det sjelden særlig interesse.  Jeg husker flere årsmøter fra EB85s tidlige år der vi var maks 4-5 fremmøtte. Det var alltid det sittende styret, ingen andre. Vi avviklet generalforsamlingen på parkeringsplassen på Eiksmarka skole.  Det tok sjelden mer enn 30 minutter, og vi var alle fornøyd med å ha resten av kvelden til disposisjon.

Det er nok litt mer orden på årsmøter i dag. Kanskje har noen sågar orket å pløye gjennom årsberetning, regnskap, budsjett og forslag, og i heldigste fall er det et tosifret antall medlemmer til stede.

Men i enkelte klubber har det gått hardt for seg, og det har vist seg at et sittende styre blir et lett bytte om noen ønsker å «kuppe» klubben. Det er nemlig slik at vedtak på årsmøter er prisgitt et flertall av stemmeberettigede. Det kan bety at det holder med en håndfull medlemmer for å trumfe gjennom vedtak – og kanskje et helt nytt styre.  Det finnes sikkert flere «kuppforsøk» i norske basketballklubber; jeg kjenner best til tre av dem. 

I en av klubbene var det overraskende da en gjeng valset inn på årsmøtet og fikk avsatt det gamle styret. Men, i NIFs lover heter det at «alle som har vært medlem av idrettslaget i minst én måned, fyller minst 15 år det kalenderåret årsmøtet avholdes, og har oppfylt sine økonomiske forpliktelser til idrettslaget, har stemmerett». 

I dette tilfellet viste det seg at kuppmakerne slett ikke hadde medlemsforpliktelsene i orden. Heller ikke hadde de forberedt dette særlig godt annet enn at de var misfornøyd med driften slik den hadde vært i foregående sesong. Forsøket på å overta klubben fislet bort. 

I en annen klubb har det gått en kule varmt. På årsmøte var det oppsiktsvekkende mange til stede, pluss/minus 100. Et underlig høyt tall, og neppe et uttrykk for genuin interesse for regnskap og budsjett. I forkant hadde nemlig en fraksjon sørget for å «verve» årsmøtedeltagere blant trenere og spillere fra yngre lag. I «valgkampen» ble det tatt ganske hardt i: Ledere i klubben ble utsatt for beskyldninger om rasisme, og også påstander om at barn og unge spillere ble kjeppjaget fra hallen når andre lag trente. Etter å ha snakket med involverte tror jeg det er riktig å si at det første er løgn (og dessuten ganske drøyt), det andre var en total fordreining av sannheten.

Den innstilte styrelederen ble vraket med knappest mulig margin på et årsmøte der 14- og 15-åringer ble coachet på hva de skulle stemme.  

Så kan man mene hva man vil om oppegående ungdom, men min erfaring er at svært få unge mennesker verken kan eller vil forstå mye av budsjetter, regnskap og klubbdrift.

Ofte handler misnøye om at elitelag legger en klam hånd på klubbens økonomi, med den følge at breddesatsingen blir skadelidende. Og det hører med til sjeldenhetene at uenighet om klubbers veivalg og drift får den behandlingen det fortjener i en ryddig prosess.  Veien synes å være litt for kort fra irritasjon og misnøye til mistillit.

Verre har det vært i enda en klubb som har vært utsatt for styrekupp. Det begynte med bekymringsmeldinger om en av klubbens ungdomstrenere som i beste fall har utvist total mangel på rolleforståelse. Det har handlet om spesielt inviterte spillere som fikk være med treneren på telttur, om spillerovernatting hjemme hos treneren, og om en i overkant tett oppfølging av enkelte spillere. For det sittende styret ble varslene fra foreldre umulig ikke å forholde seg til, og den aktuelle treneren ble fratatt ansvaret for lagene han trente.

Så kunne denne historien vært over med terminering av trenerkontrakten og denne beslutningen i NIFs appellutvalg. Den burde være til å forstå for de fleste selv om en «irettesettelse» ikke betyr yrkesforbud:  

«NIFs Appellutvalg har dømt en trener for handlinger som avviker fra det idretten krever av en trener for mindreårige. Dommen er endelig og kan ikke ankes. Treneren dømmes for overtredelse av NIFs lov om straffebelagte handlinger og uhøvisk opptreden og handlinger i strid med NIFs eller NIFs organisasjonsledds regler eller vedtak…NN idømmes en irettesettelse». 

Men så: På årsmøtet i klubben ble spillere og foresatte mobilisert for å stemme for et benkeforslag der trenerens egen far ble valgt inn som nestleder i styret. Da er det ikke særlig overraskende at treneren fortsatt er aktiv i klubben som altså backer ham med et nytt styre.

I denne saken har det ikke handlet om misnøye med klubbens drift. Ei heller om at noen har vært uenige om styrets veivalg eller virke.  Det har derimot handlet om en trener som åpenbart ikke har forstått sin egen rolle, og hvordan å håndtere relasjoner til yngre spillere. Eller snarere – hvordan man ikke forholder seg til unge spillere.

Noen foreldre har vært bekymret, andre ikke. Men her handler det om følelser og lojalitet.  Foreldre vil det beste for sine barn, og om tenåringer elsker og digger miljøet de opererer i, skal det godt gjøres for foreldre å sette ned foten.

I de drøyt 50 årene jeg har vært involvert i basketball, har jeg erfart dette:

– Over 90% av involverte i styre og stell av klubber handler det utelukkende om en gjeng frivillige som jobber ræva av seg gratis for at så mange som mulig skal få mest mulig glede av idretten.

– Jobben i klubbstyrer er av den utakknemlige sorten, og består ofte av mer enn 50% klaging på treningstider og hallfordeling. 35% prosent handler om logistikk, medlemslister, kontingentinnkreving osv., mens de resterende 15% er tiden som går med til å organisere dugnader, finne kreative Spond-dugnader, administrere salg av tørkeruller og dopapir, kakelotterier osv., osv.

Kupping av klubber er av nyere dato, og handler sjelden om en helhet; snarere om en egen agenda, om bedre rammebetingelser for eget lag, eller egne barns muligheter til å utvikle seg.

Da er det om ikke annet et tankekors at du teoretisk kan bli stemt nord og ned, og ut av styre og stell, av en håndfull tenåringer som coaches både på banen og på årsmøter.  Også 14-åringer.  Ja, fordi NIFs regler ikke krever annet enn at du må fylle 15 år i løpet av kalenderåret årsmøtet avholdes.

Så til slutt: Ja, jeg kjenner alle klubber og kjenner flere av menneskene involvert i dette, men for meg er det uinteressant å identifisere klubber eller personer. Derimot synes jeg dette er prinsipielt interessant og en smule problematisk. 

Når du har jobbet  uegennyttig for en klubb i nærmere 20 år, er det ikke greit å bli stemt ut av 14-/15-åringer og med kleine karakteristikker slengt etter seg.


Legg igjen en kommentar

Hvorfor? Derfor!

Det har allerede vært skrevet mye om en BLNO-tabell som ikke ligner på noe vi har sett tidligere.  Centrum Tigers helt oppi der får så være.  Nidaros over midten og Kongsberg under er også til å forstå. Men Gimle med én seier og syv tap er verre å svelge.

Gavmilde Asker Aliens (Amadi Ikpeze og Ludvig Berg), Kongsberg Miners har gitt seg selv førjulspresang med AJ Harris mens gummiballen Elias Demoniere leverer stadig bedre for Centrum.
(Alle foto: Erik Berglund)

Mange Gimle-supportere trakk et lettelsens sukk da klubben annonserte «breaking news».  Stjernene var på vei tilbake, og mot Centrum kom det underforstått til å bli andre saker. Resultatet kjenner vi nå: En kamp som må være sesongverste forutsetningene tatt i betraktning. Tap med 17 poeng på hjemmebane, og bare 67 poeng må ha vært tungt å svelge.  Men som vi alle vet; det deles ikke ut verken kongepokal, medaljer eller heder og ære i oktober/november. Her er noen grunner til at det ser ut som det gjør. 

Frøya topper tabellen, men har definitivt fått en og annen ripe i lakken på veien. Forrige sesong presterte Frøya kunststykket å tape 83-94 for Nidaros.  På hjemmebane og i en kamp der Frøya mønstret alle, Nidaros var tynt besatt.  Kanskje har Frøya pådratt seg et Nidaros-kompleks..? Ganske nøyaktig ett år senere tapte de for Nidaros igjen. Med Nisavic og Lamo ute mot Asker nylig klarte de på mirakuløst å hente ut seier i Leikvollhallen.  Men ikke uten hyggelig hjelp fra hjemmelaget som serverte blemmer i raust monn. 

Dermed har vi også vært innom et par andre lag.  Nidaros er blitt en interessant og sjarmerende aktør der importene er kortreiste, og der de norske spillerne blør for drakten. Importene er ikke fantastiske; bare solide no-nonsense karer som gjør en jobb.  Bergens-turen i slutten av oktober ble lite minneverdig etter to kjipe forestillinger mot Fyllingen.

I Fyllingen tenker man «endelig»! Endelig er alle mann på plass.  Med Terell Brown og Isaac Likekele er det blitt hva Fyllingens SOME-ansvarlige kaller «leikestove».  Glemt er serieåpningen og tap mot Asker, og glemt er sånne bagateller som å slippe inn 104 poeng mot Ammerud.  Fyllingen er helt der oppe, og der blir de med mindre noe helt spesielt inntreffer.

Akkurat nå synes det som Tromsø er på vei mot en «sånn har det alltid vært»-sesong.  Enkelte gode resultater, noen middelmådige kamper og en plass litt over midten på tabellen.  Det gir ofte et dårlig utgangspunkt i kvartfinaler, og minst like ofte tidlig exit.  I nord handler det ikke først og fremst om importene, men mer om Johannes Lange.  Uten Johannes stopper Storm, og uten menisker stopper Johannes.

Asker viser stadig at det er et potensial i gruppen.  Men Asker viser også at hodet enten ikke er på plass, eller i hvert fall feil påskrudd, i hektiske sluttminutter.  Kamper over 3×10 minutter hadde vært et pluss for Asker som i hvert fall har levd opp til sitt eget slogan; «We believe in Aliens».  Tror du på romvesener er det også mulig å tro på sånne kampavslutninger.

Jeg trodde lenge at Centrums flatterende seiersrekke var litt tilfeldig, og litt et resultat av svakere motstand.  Men så fortsetter de å prestere. Nytt av året, så å si, er tålmodig og fornuftig angrepsball.  De ender sjeldnere i turnovere. De har smarte og gode guarder (mange av dem), og de har en scoringshungrig kar i Johan Flaa. Fortsatt er det litt vanskelig for meg å se dette holde hele veien inn til semifinaler og finaler, men jeg ser ikke bort fra noe.

Kongsberg er som vanlig «på jobb».  Når det det butter, er det ofte smart å hente inn nye krefter. AJ Harris gir ganske riktig laget en ny dimensjon. For meg har det vært fascinerende å se hva det har betydd at Juan Ferrales nå er på benken, ikke på banen.  Og også at Valen Tejada ikke var tilgjengelig. Samtidig stusser jeg litt over Marin Mornar som foreløpig leverer ganske beskjedne tall for Miners.

Lag med mange veteraner på laget har ofte fordelen av at spillerne leverer jevnt.  Enten er de consistent gode eller tilsvarende svake. For Bærum er historien en helt annen.  Det som er helt sikkert er at tenåringer leverer ujevnt.  De ser nok gjerne tilbake på den første hjemmekampen mot Kongsberg og en hyggelig 8-poengs seier.  Kampen mot Frøya uken etter er det ingen som snakker høyt om: 40 minus mot Frøya var drøy kost å svelge. Slik jeg ser det nå ligger de omtrent der de hører hjemme, på en 6.plass.  Men det kan fort rutsje utfor.

Så husker jeg en diskusjon fra Basketpodden: Hvilket lag ender på den enestående kjipe 9.plassen i årets serie? 8 lag går til sluttspill, 2 lag går til kvalifisering.  9.plassen blir spesiell i år, både fordi det er et godt lag som havner der på svært små marginer (tror jeg), og også fordi sesongen er over tidligere enn for alle andre. I dag er 9.plassen Gimles, men det ville være sjokkerende om ikke 2024-delen av sesongen blir hyggelig for bergenserne. Jeg tror Oppsal og Ammerud tar hånd om de to siste.  For Ammerud er det en kalkulert risiko, mens det for Oppsal vil være en sur sesong nr. 2 i BLNO.

For meg er årets sesong en annerledes opplevelse enn tidligere. Jeg har hatt eget lag og helger fylt av kamper med aldersbestemte lag.  Nå har jeg tid til å titte mer på BLNO (og selvfølgelig Celtics når jeg orker). Det pussige er at jeg nå ser på kamper med helt andre øyne enn tidligere.  Jeg kjenner at jeg nesten blir skremt av hva både unge og eldre spillere mangler av helt grunnleggende skills. 

Det er forstemmende å se hva utøvere gå glipp av fordi de har slurvet med fokus i tidlige år. Finter og førstesteg. Hvor godt de klarer å «selge» en finte, en situasjon. Et latterlig kort og lite eksplosivt førstesteg som tar fra dem muligheten til å slå motstander 1 mot 1. Det overdrevne og unødvendige behovet for å «løfte» og bære ball i beste NBA-ånd. Løfte og bære blir nødvendigvis lenger ballvandring, og det tar lengre tid, tid som du ikke har.

Eldre spillere har gjerne fikset dette, men hos yngre spillere er det fælt å se hvordan de nesten konsekvent lar ballen «dippe» i mottak før de skyter.

I det hele tatt, jeg kjenner igjen mine egne unnlatelsessynder som coach, og tenker at det jeg burde gjøre nå var å dra i gang et slags akademi med fokus utelukkende på basics og helt fundamentale ferdigheter. For de yngste er det fortsatt tid til å rette på dette.  Når du går ut av aldersbestemt er det allerede for sent.  Når du har 10 000 repetisjoner av en dårlig vane er den nesten umulig å vende.


Legg igjen en kommentar

Foreldre i alle varianter

Jeg smilte godt da jeg så Birgitte Greppestad Broch for første gang. Hun var en av rollefigurene i TVNorge-serien Kongsvik Videregående, en 43 år gammel advokat og mamma til Kristine, som ikke presterte så godt på skolen. Birgitte er sterkt kritisk til undervisningen, siden Kristines resultater er så «average». Som sagt, det var til å smile av – en åpenbart overspilt mor uten snev av (selv)innsikt.

Men så, noen år senere er vi nesten der at Greppestad Broch’er er normalen. Forestillingen om at «jeg vet best» og «mitt barn er best» gir håpløse arbeidsforhold. Jeg har en venn som forteller ganske drøye historier fra norsk skolehverdag der lovverket gjør hverdagene tilnærmet umulige. En annen har kastet inn håndkleet som trener for en gjeng av unge gutter. Han opplevde å bli satt under oppsyn fordi han på en trening skulle ha kommet i skade for å irettesette en av spillerne.

Foreldre kommer i alle varianter – både som trenere, som heiagjeng og som omsorgspersoner. De færreste kan ha unngått å få med seg dramaet rundt familien Ingebrigtsen.  I 2018 sa Gjert Ingebrigtsen dette i VG:

«Trenerrollen preger meg i større og større grad.  For jeg bruker mer og mer av tiden min på den.  Da blir det veldig få øyeblikk i løpet av en dag der jeg får anledning til å være den personen jeg aller helst vil være.  På et vis fordufter den omtenksomme, nære og følelsesmessige Gjert, og igjen står en heltidssint, militant, streng kar.»

I 2023 tenker vi alle vårt uten egentlig å vite, men allerede for 5 år siden syntes Gjert å ha en porsjon selvinnsikt. 

Kjendiseksemplene er mange. Kåre Mol har trent strandvolleysønnen Anders med suksess. Mamma Mari Ann har trent sønnen Håvard Bentdal Ingvaldsen, tilsynelatende et vellykket team:

«Så langt har vi ikke hatt noen problemer med at det er et mor/sønn-forhold. Vi er flinke til å skille det å være trener og utøver og det å være mor og sønn. Hjemme er han sønnen min, og på treningsfeltet er han Håvard. Der tror jeg vi begge er flinke», sier mor Bentdal.

På den annen side:  Når Dennis Hauger nylig mistet plassen i Red Bull-akademiet, mener noen at pappa Tom Erik har vært for tett på sønnens karriere; far skal kort og godt ha vært for «flink» til å gjøre det for lett for sønnen. Fra F1-sirkuset kjenner vi også Max Verstappen med en far som er kjent for å ha presset sønnen til det ytterste, og vel så det. Vold skal ikke ha vært ukjent i familien Verstappen. 

Tennisinteresserte har med interesse fulgt forholdet mellom danske Holger Rune og mamma Aneke. Til tider har det vært ganske heftige scener som har utspilt seg. Casper Ruud er på sin side sjelden forfulgt av skandaler. Derimot er han svært tett fulgt av et team ledet av pappa Christian.  Etter en relativt skuffende sesong mener mange at Casper trenger nye impulser for å komme videre. Ekstra morsomt er det å se greske Stefanos Tsitsipas når pappa Apostolos er med fra tribuneplass. En blodstrykksmåler på far ville gitt interessante utslag.

Kjetil André Aamodt og faren Finn har for mange vært selve symbolet på tidlig spissing av barneidrett. Selv mener alpinisten mange fikk et feil syn på forholdet deres.

«Det vi drev med blir litt misforstått. Jeg følte nesten at min far holdt meg igjen. Da jeg hadde trent litt med ham en dag, gikk jeg på løkka og spilte fotball eller hockey i mange, mange timer. Det var det jeg likte, og jeg tenkte ikke på at det var trening. Det er hovedgrunnen til at jeg ble en toppidrettsmann. Det viktigste er å skape en god arena der man skaper idrettsglede, og at man lærer seg gode, grunnleggende egenskaper. Lærer man seg det, så kan man ta det med seg uansett arena. Det er den gode plattformen jeg mener er viktig i barneidrett.»

Jeg er neppe i posisjon til å felle noen dom over foreldrerollen, til det har jeg vært for lite til stede for mine egne barn.  Jeg var en flink far og trener da jeg hadde sønnene mine som en del av laget, men jeg fortsatte ufortrødent å betjene andres barn da mine to barn gikk til andre lag og andre trenere.

De første foreldrene jeg ble kjent med, ble jeg aldri kjent med for å si det sånn. De var aldri til stede på treninger eller kamper. Kanskje ikke så rart; mor og far til spillere født på 60-tallet var gjerne født før 2. verdenskrig og hadde neppe kunnet lese seg opp på selvhjelpsbøker om «slik blir du en god mor og far». I dag har vi psykologer og andre som hjelper oss med å putte foreldre i båser.  

Vi har tigerforeldre som krever at barna skal yte sitt beste på alle områder og prestere maksimalt. De fleste har fokus på skole, men her og der finner du en forelder litt for tett på lagbenken til sønn eller datter. På en turnering i Sverige var det både pinlig og fascinerende med faren til en av spillerne på motstanderlaget. Pappa var stadig borte hos sønnen for å gi «gode» råd. Både når sønnen satt på benken og i lagets timeouts. Skandaløst misforstått, og helt ødeleggende både for sønnen og for laget.

Jeg har opplevd færre av kompisforeldrene som lar alt skure og gå mens curlingforeldre synes å være godt representert: Det var den danske barnepsykologen Bent Hougaard som introduserte begrepet i 2005 – foreldre som ligger flere skritt foran og som intenst feier banen så barna raskt og smertefritt kan seile fram i livet. Hougaard påpekte at å forveksle omsorg med service, kan føre til hjelpeløse servicebarn. 

Så må det være lov å mene at curlingforeldre og såkalte helikopterforeldre gjør barna sine en bjørnetjeneste. Helikopterforeldrene er konstant tilstede, de blander seg inn i alt og i beste mening. Det finnes ikke den ting de ikke ser seg i stand til å hjelpe med. Da er det heller ikke lov å lure på hvorfor man får uselvstendige barn.

Mange foreldre, flest mødre, har utmerket seg som dyktige talspersoner på vegne av sine barn, og enkelte spillere har kommet med «bruksanvisning»: «Han har så mye å tenke på nå, og så mye han gjerne vil være med på. Og russetiden er jo viktig, en opplevelse for livet..!»  Eller også denne: «Han responderer dårlig på kjeft for å komme for sent på trening. Det virker mot sin hensikt».

Som sagt, foreldre kommer i alle varianter. Vi kjenner best til de mest profilerte, og det er stort sett plusshistorier, i hvert fall sett utenfra.

Jeg vet ikke nok om hva Alf Inge Håland har gjort for Erling Braut på treningsfeltet.  Hvilke råd Alf Inge ga sønnen sin i oppveksten.  Men jeg vet at det de har oppnådd sammen, har vært unikt.  På samme måte som Hans Erik Ødegård har vært uvurderlig for Martin, Lars Bohinen for Emil.

Morfar Kåre har fungert som både trener og rådgiver for Johannes Høsflåt Klæbo, mens Petter Northug neppe hadde nådd toppen uten pappa John ved sin side.

Når sponsoravtaler, profilering og treningshverdager er tema, aner vi nok at det er foreldrerådgivere som driver disse prosessene, men oppmerksomhet lik den familien Ingebrigtsen er blitt til del, har vi vært forskånet for.

Du som er far eller mor:
– Sørg for at din sønn eller datter får klare seg selv i størst mulig grad.

Det er ikke du som skal møte på trening, og derfor ikke du som skal melde inn forfall. De færreste er så syke at de ikke klarer å taste en melding på telefonen.

– La dem av og til steke i eget fett – når de har glemt viktig utstyr til treningen er det ikke sikkert du alltid skal kjøre hjem for å hente i all hast.

– Det er ikke noe galt med sønnen eller datteren din om de ikke forteller noe hjemme.

– La trenere og coacher være nettopp det. Kanskje har du greie på idretten sønnen eller datteren din holder på med, kanskje ikke. Men med mindre du har grunn til å mene noe annet, gå ut fra at trenerne ser hele bildet og vet bedre enn deg.  Og se heller ikke bort fra at dommere kan regler bedre enn deg.

– Er du sikker på at sønn eller datter setter pris på at du kauker fra tribunen. Heiarop er fint, men når foreldre begynner å fokusere på dommere og enkelte motspillere, har de for lengst passert grensen for hva som er akseptabelt. Og kanskje vil ikke ditt barn evne å være tydelig overfor deg; dette må du klare å finne ut av selv.

– Hvordan tror du selv det fungerer om du coacher sønnen din om deler av idretten som trenere er engasjert for å ha meninger om? Hvem skal han høre på hvis du sier noe annet enn treneren?

– Blant verstingene er foreldrene som krangler om spilletid på vegne av eget barn. Forestillingen om at «min sønn eller datter er bedre enn…» er helt ødeleggende og svært usjarmerende.

– Du skal høre på det din sønn eller datter forteller deg. Om de kommer hjem fra trening eller kamp med en dårlig opplevelse skal du tro på det. Men du skal samtidig ha en sunn forståelse av at historien KAN være farget av situasjonen og ikke nødvendigvis er helt dekkende. Snakk med andre involverte før du blåser deg opp.

–  Det er neppe ideelt med mamma eller pappa som trener, men tidvis blir det likevel slik at far eller mor trener sønn eller datter. For meg virker det som om de fleste foreldretrenere kjenner sitt ansvar, og at de forstår at dette må håndteres med en viss fingerspitzgefühl.  

– Verre er det nok med foreldrene som har større ambisjoner enn poden, og som dessuten mener seg kvalifisert til å mene noe om treninger, treningsmetoder, laguttak, spilletid og disposisjoner.  9 av 10 unge idrettsutøvere vil mene at det viktigste for dem er 1) å ha det gøy, 2) å være sammen med venner. Da er det uinteressant om far eller mor ser for seg en fremtidig mester.

(Deler av denne bloggen er hentet fra Book Of Hormones)


Legg igjen en kommentar

Harald, 1.div., BLNO og en superdommer

Aller først en oppdatering på Harald Frey. Jeg hørte på BasketPodden denne helgen – to usedvanlig ordrike og lange episoder der panelet var enige om det meste. For eksempel at det er viktig å bygge og vedlikeholde profiler.  Både landslag og BLNO. Derfor: Her er litt om Haralds seriestart siden det har vært stille andre steder.

Ny drakt, samme fighting face. Harald er på plass i Bonn!

De fleste vet at han har skiftet beite – fra Göttingen til Bonn.  De første kampene med sitt nye lag spilte han for en måned siden i Singapore.  Bonn var ett av 6 lag i FIBA Intercontinental Cup.  Bonn gikk til finalen, men tapte med ett fattig poeng mot FCA fra Brasil.

– Det var en spesiell kamp, og en spesiell avslutning på en svært spesiell uke, forteller Harald.  

– Vi var i Singapore en hel uke, og fikk med oss det beste fra basketballhallen og fra Singapore. Det er ikke hver dag du får møte landslagsspillere fra Kina eller møter et lag fra Bahrain.  Det var kort og godt unike dager og en helt spesiell opptakt til sesongen. Og dessuten en bekreftelse på at vi faktisk er gode.

For de første kampene i Bundesliga ble vanskelige, og endte med to strake tap. Nytt lag, ny coach, unge spillere er mye av forklaringen.

– I ettertid er det lett å se at vi trengte de to i trynet.  Vi trengte kort og godt litt tid til å finne ut av hvem vi er og hvem vi er sammen.  For vi er en veldig fin gjeng, sier Harald.

I den siste kampen mot Ludwigsburg lørdag leverte Harald 24 poeng på 18 minutter med en imponerende stat-linje, men er ikke synlig kry over det han får til:

– Joda, det var en bra kamp, men jeg er faktisk ikke så opptatt av tall og statistikk lenger.  Det spiller ingen rolle om jeg starter, og det betyr heller ikke så mye hvor mange minutter jeg spiller eller hvor mye jeg scorer. Jeg forsøker uansett å gjøre en best mulig jobb, og føler jeg er på vei dit jeg ønsker å være.  Og det beste – jeg tror mine lagkamerater tenker på samme måte.  Vi spiller for hverandre, ikke hver for oss.

I Göttingen var miljøet lite, men interessen var enorm. 

– Alt er større her i Bonn, men det er faktisk litt av det samme.  Klubben er større, hallen er større og vi kan dytte inn over 6000 tilskuere.  Men supporten er den samme, om mulig enda bedre.  Vi kom hjem med buss etter bortekamp mot Ludwigsburg.  Klokken var 02.30 på natten – og der ble vi møtt av en gjeng supportere som ventet på oss med fakler!

Hvor kult er ikke det..?

Om Harald følger med på BLNO?  Joda, han har TV2 Play-abonnement, men konkluderer litt som oss andre “eksperter”.  Dette er rare greier!

For meg er det virkelig ikke mye som henger på greip i BLNO i disse dager. 

Bra trøkk i Eik Idrettshall da TNT Towers tok imot Kristiansand Pirates, to klubber med en svært solid medlemsmasse og dessuten med ambisjoner. Alle foto: TOM LUND

Derfor kan det være like greit å dvele litt ved nasjonal 1. divisjon, og jeg fastslår at det er lett å bli sjarmert. I Kristiansand var det fullt på tribunen da Pirates serieåpnet for to uker siden. Noen påstår bortimot 500 tilskuere på begge hjemmekamper mot Ulriken Eagles i Idda Arena. 

Denne helgen var det TNT Towers’ tur: 400 hadde funnet veien til Eik Idrettshall da hjemmelaget måtte gi tapt for Pirates lørdag.  Imponerende nok: Både TNT og Pirates har over 400 medlemmer..! 

Dette er kult!  1, divisjon består av 7 klubber og lag som alle har ambisjoner og lyst til å få til noe. 7 lag med en fin blanding av unge og rutinerte spillere. 7 solide klubber med historie. Endelig en arena for utvikling og seriøs satsing annet enn BLNO.  Da forbundstinget vedtok nasjonal 1. divisjon, var det nok med bange anelser. Ville nok klubber være interessert i dette? Klubber med økonomisk ryggrad? Heldigvis er svaret ja. 

For et par år siden var det tynt i rekkene hos Kristiansand Pirates, og en BLNO-satsing som lag nr. 12 var ikke fristende den gangen.  Nå er laget dypere, spillerne bedre og hele gjengen er motivert. Kanskje skal sørlendingene endelig slippe å dra over Skagerrak for å finne motstand.  Er de flinke nok, må de kanskje finne seg i å dra til Tromsø hvis de kommer seg helskinnet gjennom en BLNO-kvalifisering. Si hva du vil om BLNO, men kjedelig er det ikke. For her kommer overraskelsene på løpende bånd:

Tabellen er snudd på hodet, og det er nesten så man synes synd på Gimle. Men bare nesten selv om de har nesten et halvt lag av norgesmestre ute med skade. For et par uker siden måtte jeg dessuten grave litt i kampfakta før jeg forsto at når noen lag har skolepliktige spillere, så drar nøkkelaktører på høstferie. Litt rart, men også en bittelitt sjarmerende bekreftelse på at vi ikke er helt proffe ennå.

Fra denne helgen noterer jeg meg ellers at Fyllingen har fattet en slags interesse også for det defensive. Samtidig holder de mål offensivt  selv om det ikke er veldig kollektivt: Noen småslappe pick’n’roll-invitasjoner på topp før dyktige håndverkere tar saken i egne hender. Og for all del; de har et godt grep om favorittstempelet ennå, sammen med Frøya.

I Tromsø kom julekvelden tidlig da Asker ledet med 18 poeng med bare 6 minutter igjen å spille. Joda, i basketball kan alt skje, og det går fort, men når lekkasjen virkelig var ille, hadde Asker fortsatt to timeouts igjen. Litt rart, og unektelig litt kjipt da seieren forsvant i siste sekund.  På den annen side – Asker rakk uansett å bekrefte at de blir et lag å regne med.

I det hele tatt: Dette er det vanskelig å bli klok på, og fasit får vi uansett ikke får utpå våren en gang. 

P.S. Helt til slutt, og kanskje det kuleste jeg så denne helgen. Jeg har vært ganske tydelig på hva jeg synes om elitedommere som aldri er å se i Bærum Open eller i regionskamper. I dag møtte jeg denne karen på Persbråten: Sturla Sand gikk 8 kamper i strekk fra tidlig morgen til utpå kvelden. Tenk hvor kult det er for unge spillere å bli dømt av han som er kåret til Norges beste dommer flere ganger!


1 kommentar

Fremmedord: Consistency

Vi er drøyt to uker inn i BLNO-sesongen 23/24 med resultater som spriker i absolutt alle retninger. Før seriestart var jeg så ufin å tippe Oppsal på bånn av tabellen, men fikk umiddelbart dårlig samvittighet da de vant åpningskampen i Tromsø. Men så, to helger senere, presterer Oppsal å ligge under 0-21 for Fyllingen som hittil har sett ut som alt annet enn seriefavoritter. Forstå det den som kan.

Så langt i sesongen er det i realiteten bare to lag som leverer omtrent som forventet.  Frøya har sett solide ut, og står uten tap på tabelltopp.  I den andre enden: Ammerud har definitivt ikke sett solide ut, men det var også forventet. Forøvrig: Uforutsigbart på grensen til kaotisk. Av mangel på et fullgodt norsk ord: BLNO har foreløpig vært en jojo-liga der consistency synes å være et fremmedord.

Ionas Garras var kort og godt veldig god mot Asker i går, men resten av laget har et godt stykke igjen før de er der de selv ønsker å være. Foto: Erik Berglund

Asker så sørgelige ut mot Frøya i Bergen før Fyllingen klarte å se enda sørgeligere ut mot Asker dagen etterpå.  Så var Asker så hyggelige at de ga bort seieren mot Centrum hjemme før de i går overrasket seg selv og andre med seier over Kongsberg.

Miners?  Overbeviste ikke i seieren over Nidaros hjemme, ei heller i tapet for Bærum. Det så litt bedre ut med seier mot et svekket Gimlelag, men med Aly Hudgins tilbake mot Asker i går, var det nesten sjokkerende svakt før pause.

Alle ser at Gimle ikke er seg selv. Espe og Odfjell borte, Kolstad og Fjærestad på sidelinjen og i går uten Savic og Staff i det som uansett må ha vært et tankevekkende resultat.  25 (!) turnovers i én kamp er en sesongrekord Gimle deler med Ammerud.

Etter to særdeles dvaske kamper for en påfallende lite tent Fyllingen-gjeng, var det full åpning på ketchupflasken i går mot Oppsal.  Fortsatt ikke fullt lag, men tilløp til tenning er foreløpig ikke noe som likner jevne prestasjoner.

Hva skal man så mene om Oppsal? 1-1 i Tromsø før to stygge tap mot Gimle og Fyllingen. Den beste trøsten finnes kanskje i det faktum at de har møtt tre antatt gode lag.  Men nettopp «antatt» er et nøkkelord; det er umulig å vite hvilke lag som over tid viser seg jevnt gode over tid.

Bærums berg- og dalbane er enklere å forstå.  Unge spillere har et høyt toppnivå, men tilsvarende lavt bunnivå.  Bærum ble grundig parkert av Frøya, men hjalp selv godt til i Tromsø i går: Gjestene kastet bort ballen 19 ganger, og det hjalp lite at Stian Mjøs måtte spille 40 minutter med en importert tromsøværing oppi shortsen.

I Tromsø er man fornøyd med poenghøsten så langt.  Feilskjæret mot Oppsal i serieåpningen er glemt, og fire strake seire ser bra ut. Men samtidig: Oppsal og Nidaros er neppe utfordrere om en plass øverst på tabellen, og kanskje ikke lagene man ønsker å måle seg mot. Det kan være i tidligste laget å slå seg på brystet. 

For Centrum har pilene pekt i riktig retning. Tapet for Nidaros var en strek i regningen, seier over Asker var i realiteten en gavepakke.  Seieren over Fyllingen var faktisk ganske imponerende, men hvor gode Centrum er får vi ikke svar på før laget har vært i Bergen senere i oktober.  

Et par ting til.  I tennis snakkes det mye om «unforced errors» – upressede feil. Når 11 lag har  prestert 645 turnovers på 21 kamper kan det være et resultat av fantastisk forsvar eller mindre fantastiske offensive prestasjoner.  Ammerud er «verstingen» med 22 turnovers i snitt. Oppsal (18.2), Nidaros (16.4) og Gimle (16.2) følger på plassene bak. Og, i bare fire kamper har et lag klart å holde antall turnovers under tosifret.  Det må være et tankekors. 

Fra denne helgen tar jeg med meg tre spillere som leverte langt mer enn godkjent: Isak Ramirez Nilsen (Tromsø), Anders Landenget (Asker) og Ionas Garras (Kongsberg).

Så synes jeg seriøst synd på Omar Meknas (Tromsø) og Jacob Aabel (Asker). Disposisjoner av spillere fra benken er alltid vanskelig, men dette blir dessverre litt feil: Omar byttes inn med 1 minutt og 1 sekund igjen før pause. På første touch dribler han inn i en forsvarsspiller og mister ballen. Bærum går fra 7- til 10-poengsledelse.  Omar kommer aldri innpå igjen, og blir sittende  med det lille han måtte ha igjen av selvtillit..

Nesten identisk historie fra Asker: Max Andersson har vært tryggheten selv med ballen i hånden, en garantist for fornuftige løsninger der andre rutinerte spillere har gått på turnover etter turnover. Valget faller på Jacob Aabel som i mine øyne er et kult og svært fornuftig valg. Jacob er om ikke annet smart, trygg og uredd.  Men så blir han plukket av etter to minutter og nesten uten ballberøring. 

– Vi er veldig dype, sier Basil Shiltagh. Tja, mon det.

I en tid da absolutt alle som kan tenkes også kan krenkes, våger jeg likevel noen velmente tips til arrangører.

– Så lenge ikke alle stream-sendinger opererer med kampklokke på skjermen er det viktig at kommentatorer oftere gir oss gjenstående tid.

– Hvis mulig, sørg for at grafikken er lettere å lese, hvit skrift på hvit bunn funker dårlig.

– Gode speakere og kommentatorer tar seg bryet med å snakke med lagene før kampstart for å være sikker på at navn er korrekte og blir riktig uttalt.  Det er nok av muligheter til å snuble i vokaler og konsonanter, som for eksempel ​​Al-Musharafawy,  Lugo-Mosquea, Yombo Muila Mwaka og Kizilirmak.


Legg igjen en kommentar

Jenter som kommer og jenter som går

Di Derre synger om «jenter som kommer og jenter som går – om jenter som glipper og jenter du aldri får».  I år kunne det nesten ha vært en temalåt for BLNO kvinner. For når eliteserien 23/24 er i gang igjen i kveld, er det stusselige 6 lag som skal spille om noe som ikke kan ende i en Kongepokal uten at vi åpner for 1K-lag i sluttspillet. 

Før start i en hvilken som helst liga er det vanlig å tippe utfall, resultater og rekkefølge. Men denne sesongen har det ikke noe for seg.  Ulriken synes å være sterke nok til å leke seg til gjennom 20 kamper i grunnserien pluss sluttspillet. 

Rett som det er trenger jeg hjelp for å forstå jenter, og i denne sammenhengen handler det om basketball generelt og BLNO spesielt.  Jeg vil gjerne skjønne hvorfor ikke flere jenter begynner med basketball, hvorfor ikke flere jenter står løpet lenger. 

Mitt «ekspertpanel» har bestått av Henning Bergh, Ola Gravem Knutsen, Julie Renee McCarthy, Tina Stenerud-Moen, Oda Marie Austheim og Sofia Koch.

Henning Bergh (t.v.) har hatt flere gutter enn jenter på NTG, mens Ola Gravem Knutsen nå jobber med yngre spillere i EB85. Oda Marie Austheim sørget for kontinuiteten på Tromsøs damelag inntil de måtte trekke seg fra BLNO. (Foto: Marianne Maja Stenerud)

Sofia Koch (t.v.) er stadig ung, men har allerede erfaring fra BLNO og landslag. Julie McCarthy fikk ikke jobb, basket og privatliv til å gå opp lenger, mens Tina Stenerud-Moen er nestor på Tureberg i den svenske DamEttan. (Foto: Marianne Maja Stenerud).

Henning har vært synonymt med NTG i snart en mannsalder, Ola har trent BLNO-lag, yngre lag og landslag. Julie fikk ikke kabalen til å gå opp, og har valgt bort både Bærum Basket og landslaget mens Tina Stenerud-Moen tilsynelatende er en evighetsmaskin: Hun presterer storartet i det svenske DamEttan-laget Tureberg, og spiller så lenge hun synes det er morsomt og givende. Og det gjør hun stadig vekk i en alder av 37 år!  Oda har rukket å runde 39, men har stått løpet hele veien, inntil Tromsø ble tvunget til å trekke laget fra BLNO.  I andre enden av skalaen er Sofia Koch stadig vekk ung og lovende for Bærum.

Her er et lite knippe av inntrykk etter å ha snakket med alle:

– Jenter er mer sosialt anlagte enn gutter. Det er viktigere for jenter å kunne være en del av venninnegjengen enn det er for gutter å holde fast ved kamerater.

– Jenter er strengere med seg selv, og er opptatt av trygge rammer. Gutter tar gjerne større risiko, og «gønner» på.

– Det er ofte enkelt å kunne rekruttere jenter i ung alder; foreldrene synes det er stas og treninger er gjerne mye lek og lite alvor. Men etter hvert vil noen satse videre mens andre ikke har de samme ambisjonene.  Da er ikke tilbudet der. 

– Jentebasket er ikke stort nok til at vi klarer å differensiere tilbudet.  Når spillere faller fra står vi igjen med 8-10 spillere der spriket er for stort mellom de beste og de svakeste. Vi klarer ikke å gi tilbud etter ferdigheter; for jenter eksisterer bare ett lag og ett nivå der spredningen i ferdigheter er for stor.  Noen vil satse, andre vil ha det gøy. 

– Der regionsserier for gutter har fem ulike avdelinger i en aldersklasse, finnes det ikke nok jentelag til flere avdelinger.

– Jenter har stolthet og selvinnsikt.  De vil være gode, gjerne best, på skolen, og de vil være best i idrett. Noen føler at de ikke kan gå «all in», og slutter heller enn å bli i fellesskapet. 

– «Jeg er så lei av at gutter ALLTID prioriteres, og at jentene alltid kommer i andre rekke.  Vi får de dårligste treningstidene i de dårligste hallene. Der det er en selvfølge at guttelag får full bane i en hall, blir jenter henvist til gymsal». 

– Nylig opplevelse fra en SPU-samling: Jentene hadde én trener på samlingen, guttene hadde tre trenere. Og på klubblag: De beste trenerne trener guttelag, jentene kommer stadig vekk i andre rekke. 

– Uansett: Det er viktig å ta jenter på alvor, gi dem gode treninger, hårete mål og å pushe dem. Jenter skal ikke behandles annerledes enn gutter som idrettsutøvere.

– «Så lenge jeg har holdt på med aldersbestemt basketball har jeg hørt om jentesatsing, jenteprosjekter, komiteer og utredninger.  Men har jeg sett noe konkret..? Nei.»

– Rekrutteringsproblem?  Jenter går gjerne til håndball, fotball og kanskje volleyball, og de blir plukket opp veldig tidlig på skolen. Kanskje er det ikke så rart all den stund fotball og håndball er populært og profilert – der forbildene er tydelige. Basketball er ikke fullt så kult, det er færre tilskuere, idretten er mindre profilert og økonomien er svak.

– Et generelt og åpenbart hjertesukk: Vi har altfor få hallflater og altfor lite treningstid.

– Snart kommer vi til å oppleve et «foreldreskifte». Snart kommer generasjonen av foreldre som selv har spilt basketball, og som kan bidra i en helt annen grad enn vi har opplevd tidligere.  Det blir en god hjelp på veien videre!

For egen del stusset jeg over påmeldingen til elitesatsingen på Basketskolen i sommer.  De siste par årene har vi invitert til Next2Be som har vært et toppet prosjekt der de beste og mest ambisiøse utøverne får være med.  Vi har hatt 40 spillere innom prosjektet; bare tre av dem har vært jenter! 

Kanskje klarer vi å forstå hvorfor jenter kommer og går – og hvorfor jenter glipper; jentene som vi aldri får.

Enn så lenge skal 6 lag gjøre opp om seriegull og NM-tittel.


Legg igjen en kommentar

Venner, gode venner og beste venner 

Donald, Jordan og Zoe for snart et år siden i Detroit (t.v.). Jordan har rukket å bli 16 år gammel, men var et naturlig entertainer-talent i 2011.

Han bor 6200 km unna, men er likevel en av dem jeg har hatt flest gode og dype samtaler med face-to-face de siste årene. Endelig klarte vi å få Donald Oatis til Norge!

Jeg har 1520 Facebook-venner.  Det er litt hummer og kanari, og noen venneforespørsler «aksepterer» man uten å tenke særlig over det. Faktum er vel at jeg ikke kjenner på langt nær alle. Så har jeg en bra gjeng av hva jeg betrakter som gode venner.  Det er dem jeg har delt jobb og/eller hobby med i løpet av et ganske langt liv. 

Så står jeg igjen med mennesker som for meg er mine beste venner; ikke nødvendigvis «bestevenner», men mine beste og viktigste venner. Den siste uken har jeg fått gleden av å forsterke et langdistansevennskap, og jeg har tatt meg selv i å undre hvordan det kan ha seg at en av mine næreste venner også er den fjerneste.  Donald Oatis har oppholdt seg i Detroit de siste 12 årene, uten mulighet til å bevege seg utenfor byen og staten. Mange kjenner historien hans – tidligere godt dokumentert her.

Jeg har besøkt ham i Detroit tre ganger og vet at et besøk i Noerge har stått svært høyt på ønskelisten hans. Da jeg inviterte til Spleis for noen måneder siden, var jeg på ingen måte sikker på om vi ville få respons. Men, giverglede og support fra norske basketballentusiaster og Donald-venner, gjorde det mulig å invitere ham over, og i dag vinket jeg farvel til ham på Gardermoen etter en drøy uke.

Derfor er det viktig å formidle en stor takk til alle som kastet seg på Spleisen. De fleste var anonyme, og jeg kan følgelig ikke takke hver enkelt.  Uten dere hadde dette vært umulig, og uten dere hadde ikke Donald fått oppleve sin beste uke i livet på 12 år.  Den forrige var sannsynligvis da vi slo Tromsø i beste av fem NM-finaler.

Han har vært her i 8 dager som har vært fylt av menneskemøter og livshistorier.  Han har rukket tre besøk på Drammen Sykehus for dialyse, og skryter av alt og alle han møter.  «Jeg føler meg renere» har vært et omkved denne uken, og det gjelder alt fra møter med medisinsk personale i Drammen til norsk mat og noe så selvfølgelig som norsk høstluft.

Vi har hatt gode diskusjoner om amerikansk politikk og amerikansk helsevesen, og man steiler jo litt når Donald forteller at den fakturaen han fikk etter den siste hjerteoperasjonen lød på $ 540 000. Men først og fremst har vi snakket om basketball og 2011. Vi har skrønt mange og gode historier fra sluttspillet, vi har forsøkt å finne ut hvor alle medspillere og motstandere fra den gangen har tatt veien og ikke minst har vi møtt mange som betød alt for Donald da livet ble snudd på hodet.

Helt kort: Takk til alle som gjorde det mulig å få til dette!


Legg igjen en kommentar

Løgn, forbannet løgn og statistikk

Det er tre typer løgner, skrev en smart kar for mer enn 100 år siden: «Løgn, forbannet løgn, og statistikk»  Her er noen linjer om hva som er fakta og hva som er dårlig funderte påstander.

Vi er et par uker inn i BLNO 2023/24, og allerede nå kan vi fastslå at dette blir en sesong med mange overraskelser og uforutsigbare resultater. Det hører med til sjeldenhetene at bare to lag er ubeseiret etter to serierunder, og det er i hvert fall overraskende at bare tre lag står uten seire. At Gimle og Fyllingen er to av disse tre lagene er det neppe mange som hadde ventet.

Det er ikke noe sjokk at Ammerud har lagt seg godt til rette på tabellkjellergulvet. På Apalløkka har de en nøktern og realistisk tilnærming til eliteseriespill med et helt nytt lag og en helt ny satsing. – Kanskje ender vi sist, men i så fall skal vi videre fra en kvalifisering.

Så vil det være løgn å påstå at Gimle og Fyllingen har levert en sjokkerende dårlig sesongstart. Til det har manglene vært for mange: Fyllingen uten tre startere, Gimle uten Mikkel Kolstad og Espen Fjærestad. Kongsbergs tap for Bærum synes overraskende, men heller ikke Kongsberg har alt og alle på plass – uten Marin Mornar, Aly Hudgins og en forventet import er det tynt i rekkene.

Da Oppsal dro til serieåpning i Tromsø, hadde jeg allerede rukket å dømme dem nord og ned, men jeg fikk svar på tiltale; seier i første kamp!

Møtet med «nye Nidaros» har vært til å glede seg over. Det er et mer komplett lag, de oser av spilleglede og de har åpenbart mannskap til å fullføre en svært god sesong.  Det samme kan foreløpig ikke sies om Asker og Centrum;  det har kort og godt sett litt vinglete og lite stabilt ut.

Denne serien har såvidt kommet i gang, og det vil være forbannet løgn å mene at Gimle er på retur, at Kongsberg kommer til å slite eller at Fyllingen enda en gang kommer til å snuble. En titt på statistikk er uansett interessant:

– Denne ligaen er full av elendige straffeskyttere.

– Det står ikke stort bedre til med 3-poengsskyttere: Når Emil Grosse (Nidaros) er nest best i BLNO, betyr det i hvert fall at mange har mye å gå på. 

– Fem startere på Asker legger beslag på svært mange minutter av spilletiden; det er ikke fullt så morsomt å være ung og lovende på Asker foreløpig. 

– Tromsø-coachen klarer på sin side å gi flere spillere flere minutter. 

– For meg fremstår Valen Tejada som den største positive overraskelsen foreløpig.  Han har tiltatt seg en mer sentral rolle enn i Kongsberg, og kommer til å bli helt avgjørende for eventuell Frøya-suksess. 

– Statistikk eller ikke – det er fortjent mye om Bærums unge karer med Oscar Hellebust, Fredrik Kleivdal og Ludvik Bergseng i spissen. Men det har også vært stas å se Sivert Wærstad Nordheim og Elias Demoniere på gulvet for Centrum; til tider helt strålende. 

Det føres ikke statistikk for dårlig streamingteknikk på BLNO-kamper.  Men jeg registrerer at det var dønn umulig å høre Frøyas kommentator i åpningskampen mot Asker. Kommentator-duoen Magnus Midtvedt/Simen Anker-Olsen i Askers hjemmekamp mot Centrum druknet helt i dårlig lydmiks – og bildet frøs i de spennende sluttminuttene. 

Joda, jeg vet at det meste av dette er frivillig arbeid, og jeg vet at alle gjør så godt de kan. Men likevel: Det holder ikke i en nasjonal eliteserie. Det gjør det heller ikke når lag ikke har klart å få på plass spillerdrakter til seriestart.

Allerede etter denne helgen kan tabellen se helt annerledes ut, og nettopp det gjør 23/24-sesongen interessant.  Om, som sagt: Det straffer seg å skyte svakt fra straffelinjen.  I reprisen på forrige sesongs BLNO-finale skjøt Gimle 45% (!). De bommet på 17 av 31 straffer.  Frøya var heller ikke fantastiske med 66% og 6 av 18 bom. Dersom begge lag hadde truffet på 80% ville Gimle vunnet kampen med 4 poeng.

God helg!


Legg igjen en kommentar

Underdogs som biter

Hører du bråket?  Det er fra hundegården for underdogs, de bjeffer, bråker  og biter fra seg! De vil ut, opp og frem. 

Det er drøssevis av eksperter i norsk basketball. Vi vet jo alle nok om norsk basketball til at vi kan mene noe om det meste. To av dem møttes i Vulkanhallen i dag:

– Jøss, Fyllingen ass..! 

– Ja, hva med Fyllingen?

– Går de på trynet med én gang liksom. Tap for Asker!?!

– Så så, de manglet tre fra starting five i dag, husk det. De kommer til å bli bra!

– OK da, men vi så jo alle Asker i går; det var nesten pinlig, var det ikke?.

– Jada, joda, men jeg har tro på Asker, tror de kommer til å bli et bra lag.

Sånn kan praten gå etter en sesongstart med overraskelser i kø. Det er kort og godt ganske livlig blant underdogs i norsk basketball.

Asker går oppskriftsmessig seriøst på trynet mot Frøya. Et snaut døgn senere slår de Fyllingen som av svært mange er tippet helt i toppen.

Tromsø-seier mot Oppsal blir av mange regnet som en selvfølge. Da jeg var på en Tromsø-trening i forrige uke spøkte vi med «to Oppsal-seire i seriestarten hadde vært noe, haha».  Bare tanken gjorde at vi lo litt.  Oppsal x 2!?! Særlig!

Så snakket jeg med Jarl Jespersen før de satte seg på flyet til Tromsø lørdag, men etter at jeg hadde tippet dem nord og ned, bokstavelig talt.  Det siste Jarl sa til meg var: 

– Vi vinner én, Pål. Det vet du!

Så til slutt Nidaros. De ble reddet av gong-gongen da de egentlig hadde mistet plassen i BLNO.  En redningsaksjon måtte til.  Så gikk de på snørra i BLNO forrige sesong, men klarte seg gjennom kvalifisering. Så var vi mange til stede i Vulkanhallen i dag. Det var virkelig en bra opplevelse. To gode lag som hadde svært ulik uttelling på det de gjorde. Nidaros traff på mye, Centrum bommet på det meste.  Men Nidaros fremstår uansett i år som noe freshere, friskere, nyere og mer kollektivt. Thor Inge Øvermo er fortsatt på benken, men det er unge Mantas Matevicius som styrer.  Seier over Centrum er en strålende start for «nye» Nidaros.

Dette var underdogenes dag, og bærer bud om at BLNO kan bli en underholdende affære i månedene som kommer.