Plutselig var det mulig å lese om basketball i aviser og på nettsteder igjen.  Noen har plutselig forstått at noe stort har skjedd – kanskje uten helt å forstå.  Når en norsk spiller blir plukket opp og knyttet til regjerende NCAA-mester Loisville er det ingen overraskelse; det er er snarere en sensasjon. 

Matz Stockman har altså signert en avtale med Louisville Cardinals, og for å være ærlig vet jeg ikke helt hvordan sånne greier funker. I hvert fall ikke på det nivået. Slik jeg skjønner det har Matz forpliktet seg til å bli en del av Cardinals neste sesong; dersom coach Rick Pitino fortsatt vil og dersom de fortsatt mener dette kommer til å bli en suksess.

Foreløpig tyder alt på at man mener alvor.

Nå er det neppe slik at Rick (Pitino) og Matz er buddies ennå. På pressekonferansen om neste års signeringer snakker Pitino i svært fordelaktige ord og vendinger om Matz; basert på det talentspeiderne hans har plukket opp.  Og gutta som har scoutet Matz for ham har fortalt at Matz ville vært blant de tre beste centerne i USA nå, om han hade spilt der.

For oss som har vært nær Matz og har holdt på med ham de siste årene, er ikke dette nødvendigvis totalt sjokkerende.  Og jeg tror vi alle som en har vært enige om at Matz nettopp har det talentet som altså er blitt oppdaget av andre nå. Ingen har bestridt hans kvaliteter på banen; det er kort og godt uhyre sjelden at en så stor kar beveger seg såpass uanstrengt og i tillegg har et register som er så omfattende.

Derfor var det også innmari morsomt de første ukene av denne sesongen. Vi hadde nettopp kommet hjem fra B-EM i Makedonia der Matz hadde noen helt uforglemmelige minutter (…og for all del også noen perioder som var svært forglemmelige).  Men hans 8 blokker i en og samme omgang mot Romania var så det tok pusten fra oss på benken, og det sørget i hvert fall for at lufta gikk helt ut av motstanderen.  Og Matz hadde også fantastiske perioder offensivt i flere kamper, men hans største problem har vært hans helt spesielle evne til å la irritasjon over dårlige prestasjoner gå ut over seg selv.

Matz har nemlig aldri vært en spiller som aksepterer at det er mulig å bomme på opplagte skudd.  Han har aldri vært villig til å høre på at selv de beste ikke treffer på alt – alltid.  Det er derfor det har vært viktig for ham å ha gode støttespillere, og når Matz nå er i ferd med å leve ut drømmen tror jeg det er flere som hart bidratt.

Jeg forestiller meg at NTG-coach Henning Bergh har vært viktig for ham.  Hennings tålmodighet og evne til å se spillerne for det de er må ha vært en trygghet å ha med seg.  Jeg tipper at Christer Elgmork skal ha sin del av æren for at han har moves i bøtter og spann.  Og jeg tror at det norske EM-laget i sommer hjalp ham over de verste kneikene, og kanskje spesielt Franck Millestad som ble en slags personlig mental trener for ham i Makedonia.

Og selv om de ikke fikk mye tid sammen tror jeg faktisk Matz ble smittet av Nils-Pauls entusiasme og glød ved inngangen til denne sesongen.  Før det ble klart at Matz stakk til Gran Canaria hadde de mange sessions sammen i Hoslehallen.  De fyrte hverandre opp, og Matz kom gjerne alene og altfor tidlig i hallen for å få flere repetisjoner.  Det har jeg aldri sett hos Matz før og allerede der og da burde jeg sikkert ha skjønt at Matz er i ferd med å bli voksen.

Matz er blitt stor – men neppe så stor som amerikanske medier vil ha ham til:  7’2″ er jo faktisk 218 cm, og selv målt med amerikansk høyhælt fottøy er kanskje det å tøye virkeligheten litt.

Noen snakker allerede om NBA. Kanskje det, men kanskje det like greit å ta dette ett skritt av gangen – med 7-fots steg.  Lykke til – make us proud!