Jeg er ikke veldig opptatt av NBA, men innrømmer likevel å ha hatt en «crush» på Boston Celtics siden storhetstiden med Kevin McHale, Robert Parish og Larry Bird. I den grad jeg har fattet interesse for NBA-sirkuset har det stort sett handlet om å sjekke innom nba.com når jeg står opp, for å se hva Celtics har stelt i stand.  Og det har virkelig vært dårlig stell.  Helt til nå.

Da sesongen virkelig så ut til å gå i dass, fikk vi (Celtics-fans) sjokkbeskjeden om at Rajon Rondo er ute for resten av sesongen.  Den eneste virkelig gode, og ofte fantastiske, spilleren det var verdt å se på var altså borte fra laget som allerede slet i motbakke.  Da var det også lett å avskrive sesongen 2012/13 – med Ray Allen i Miami, to stjerneveteraner i Paul Pierce og Kevin Garnett som opplagt er overmiddsagshøyden i sine karrierer – og nå altså med geniet Rondo ute med seriøs skade.

Det har vært lett å elske Rondo for det han presterte, selv om mange mener det er minst like lett å hate ham for å være en ganske sær karakter.  Bøttevis av fantastisk regisserte plays, en endeløs rekke av assists, double-doubles og triple-doubles.  Men samtidig var det nok lett å glemme at han hadde ballen i hånda 90% av tidnen, og at omtrent 100% av det offensive i Celtics foregikk i hodet til Rondo.  Ganske fantastisk egentlig, men også sårbart.

Så da de aller fleste belaget seg på et favel til playoff-muligheter, begynte plutselig noe helt annet.  Boston har nå vunnet 6 kamper på rad uten Rondo.  Siste offer ble Lakers som ble ydmyket med et +20 poengstap i natt.  Det er som manna fra himmelen for oss sulteforede fans.  Og vi tror egentlig ikke det vi ser.

Men forklaringen er både enkel og fascinerende.  Celtics spiller en annen type basketball; litt slik vi kjente dem fra noen år tilbake.  Flere spillere bidrar, flere spillere blir kreative og plutselig er navn som Bradley og Barbosa og Green på alles lepper.  Plutrseliog er Paul Pierce en alt-i-ett ptakke; avslutter og tilrettelegger.  Kevin Garnett nekter å gi seg på tørre møkka. Det hører jo også med til historien at unggutten Jared Sulinger var på vei mot en stor sesong da også han ble skadet.

Det er slett ikke gitt at dette går hele veien, enn si halve veien.  Men det har vært en tankevekkende påminnelse om at basketball er et lagspill, og at ingen spiller er uunnværlig, at ingen spiller er et helt lag alene slik man msitenker at Kobe vil det skal være.  Og det kan kanskje være til inspirasjon for oss som forsøker å lære bort basketball som kollektiv samhandling mellm 5 spillere på banen.

Du kan like eller mislike Celtics, men du kan jo bruke forvandlingen som et eksempel på treninger fremover.