pauliord

Pose!?!

Legg igjen en kommentar

Om snaut tre uker er det over.  Sesongen 2012/13 avsluttes i  Tromsø, og i dagene etterpå sjansene store for at du treffer utenlandske BLNO-spillere på Gardermoen.  De er på vei tilbake til sine hjemland etter at de er ferdige med sin norske gjesteopptreden.  Noen er fort glemt; andre vil vi huske lenge og noen igjen forblir venner i årene som kommer.

RyanRyan Ferranti er en sånn en.  Han var i Norge for første gang som følge for Rob Fodor til Den Store Trenerhelgen i 2011.  Da fikk han sitt første møte med normdenn, norsk vær, norske skikker og norske spesialiteter. Høsten 2011 var han tilbake til sin første sesong i BLNO, og vi er mange som husker Ryans oppturer og nedturer.

Ryan er sannsynligvis en av de aller høfligste, snilleste og mest beskjedne amerikanerne som har spilt i Norge.  Derofr har det også vært vanskelig å få ut av ham hvordan han egentlig har det; hva han synes har vært vanskelig å hanskes med og hva han skulle ønsket seg annerledes.

Men over tid har han tødd opp og vi kjenner ham, bedre nå enn vi gjorde i januar 2011.  Vi vet for eksempel at for en kar som har bodd i Miami hele sitt liv, så er det nokså overveldende å komme til Norge senhøstes:  Når landet er i ferd med å gå i hi, når vi krøller oss sammen føran peisen og andre varmekilder. Når naturen fryser til is og alle trekker innendørs.

Ryan er ikke vant til mørketid.  Han er ikke vant til minusgrader, og gjennom hele sesongen i fjor var fottøyet hans et par Nike Free; da er du ikke akkurat godt skodd for norske vinterdager…  Vi har lært ham at det er noe som heter skjerf – og votter.

Vi vet mer nå om hvordan han oppfattet nordmenn som nokså mutte og tilknappede.  Han sluttet aldri å undre seg over hvor sjelden han fikk et vennlig nikk fra noen som helst, og til tross for mine forsikringer om at mange av oss egentlig er ganske hyggelige, så trodde han det nok ikke.

Nå går altså Ryans andre sesong i Norge mot slutten, og det er en «norskere» amerikaner som drar hjem til USA om noen uker.  Når det nå går mot stadig løysere dager – med sol og plussgrader på dagtid – er det nesten så han trives med klimaet også.

Det er en kar som liker nesten alle norske matvarer.  Han digger geitost, makrell i tomat, røkelaks, kjøttkaker og selvfølgelig norske vafler. Han tar gjerne bussen til treninger og til yngre lags kamper, og han handler sine egne matvarer på Kiwi.

Og det er på Kiwi Eiksmarka han er oftest; nesten daglig.  Han kjenner nødvendigvis både andre kunder og betjeningen – og de må nødvendigvis kjenne igjen ham også.  Og de vet nok inderlig godt at han er amerikaner.  Og som amerikanere flest hilser Ryan på de fleste; kanskje i håp om å få en hyggelig hilsen i retur.  I hvert fall én fang før han reiser hjem..?

Men nei, nordmenn er seg selv like, og det hele blir nesten som en slags moderne «Goddag mann – økseskaft!»-eventyr:

Ryans mange forsøk på småprat ender alltid i det samme hos butikkmedarbeideren ved kassa; et blygt blikk ned på rullebåndet og det samme spørsmålet uansett hva Ryan sier:

– How are you doin’?

– Pose!?!

– How are you?

– Kvittering!?!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s