Om en uke blir det garantert en festlig helg i Tromsø. Når klubben som er kåret til «Årets arrangør» flere år på rad skal avvikle Final Four, føler jeg meg ganske sikker på at det ikke skal mangle noe; faktisk er jeg litt redd for at vi kan komme til å bli påtvunget så mye underholdning og fjas at det kan bli litt slitsomt.  Men det skal vi sikkert klare å holde ut vi som er vant til bare en håndfull tilskuere på Østlandet.

Sikkert er det i hvert fall at man i Tromsø kommer så nær BLNO-konseptet som mulig, slik det var ment å være i de gode årene vi hadde rett etter årtusenskiftet: Hver kamp en fest!

Jeg har ikke tall på de gangene jeg har fått spørsmål om hva som gikk galt, hvorfor BLNO-drømmen brast og hvorfor basketball ikke er en større idrett i Norge.  Det var mange entusiaster som var med å dra det i gang, men én var mer sentrtal enn andre:  Åge Damsgaard ble BLNOs første daglige leder, og levde med og for BLNO i flere sesonger.  Han var med på den store oppturen, men også nedtuen som kom.  Derfor har jeg også utfordret Åge til å sette navn på hva som gikk galt, og hvorfor. I sin tid var det nyhetsredaktør Bjarne Berg i TV2 som ble overtalt til å være med på leken.  Men Åge trekker frem et helt annet TV2-navn som hovedårsak til begynnelsen på slutten:

– Hvis jeg skal peke på en enkelt faktor som hovedårsak til BLNOs tilbakefall, så vil det være Kåre Valebrokk. Da han kom inn som konsernsjef i TV2, så endret strategien fra TV2 sin side fra å «leke med litt ulike konsepter», der BLNO var et slikt, til å fokusere beinhardt på seertall pr sendeminutt, sier Åge som også kommentarer en del andre faktorer:

1) Netcom

– Bytte av sponsorsjef i Netcom var en stor nedtur, vi mistet den største avtalen noensinne i norsk basket rett etterpå.

2) Konkurser

– At Centrum, Oslo Kings og Vålerenga alle gikk konkurs/ røk ut av ligaen var utrolig ødeleggende for den nasjonale interessen.  Alle sentrale medier måler idretter ut fra oppslutning i hovedstaden.

3) Utbrenthet.

– Vi klarte ikke å etablere en tilstrekkelig sterk nyrekruttering til de sentrale vervene og jobbene i ligaklubbene (og ligaen). Alt for mye hang på noen veldig få sentrale personer. Disse jobbet døgnet rundt i flere år og mange ble utbrent eller orket ikke å opprettholde trykket etter hvert.

4) Profesjonalitet

–Ikke alle frivillige og spillere forsto hva som skulle til for å løfte basket inn som et nasjonalt produkt, ikke alle kamper var like mye fest, for å si det slik

5) Tradisjon

– Et siste moment jeg vil ta med er tradisjon. Sportsinteresse er noe som sitter veldig dypt i folk, den blir gjerne formet i alderen 10-18 årene. Å endre voksne menneskers sportspreferanser er veldig krevende, så selv om vi lyktes med å fange mange barn og unge, tror jeg vi i forholdsvis liten grad fanget voksne. Dette var forsåvidt en bevisst strategi, men barn er avhengig av voksne til logistikk etc., slik at engasjementet nok var litt skjørt når det begynte å butte litt mot.

Så er det nærliggende å spørre Åge om han har tro på en slags relansering; at vi kan gjenooppstå som en attraktiv sport i Norge.

– Ja, sier Åge.

– Jeg tror definitivt det er mulig å gjøre. Dog tror jeg at det kanskje vil kreve systematisk jobbing over tid. For å få til det må man ha noen «crazy people» som er villige til å jobbe hardt over tid, og en omforent strategi for hvordan produktet skal se ut og utvikles. Hvis man skal gjøre det, tror jeg det ville være lurt å finne en del uttrykk som viser en viss annerledeshet enn det vi gjorde den gangen for å vise at man ikke blindt kopierer det som en gang var. For øvrig er det i dag en del kule muligheter både med tanke på statistikk, webcasts, twitring og annen interaksjon som bare så vidt var tilgjengelig da vi holdt på som mest. Dette tror jeg er noe man kunne tatt fatt i for å skille seg litt ut fra andre idretter.

Men Åge er realistisk nok til å se at det er en del skjær i sjøen.  Ikke minst mener han det er grunn til å tro at man vil møte en del motstand, eller kanskje verre – likegyldighet, samtidig som man har «spøkelset BLNO» i en del menneskers bevissthet.

– Fra mitt perspektiv, fra hornet på veggen, trenger norsk basketball først og fremst selvtillit og stolthet. Den enkleste og beste strategien bør bygges rundt målet om å doble medlemsantallet i løpet av for eksempel fem år. Det burde være mulig å få til både fordi satsingen i stor grad vil være selvfinansierende (flere medlemmer er flere lisenspenger etc.), etterspørselen er der og vi kontrollerer (nesten) alle innsatsfaktorer (minus kanskje halltid). Hvordan dette kan legges opp får kanskje bli en annen bloggpost, avslutter Åge som fikk med seg festen i Harstad.

– Synes det var kanonkult, og det er jo et eksempel på at det fremdeles er mulig å få til events som trekker folk hvis man bare tenker litt «utenfor boksen» og jobber med markedsføringen og gjennomføringen.