Noen vil kunne mene at jeg er nesten sykelig opptatt av spillerne i 96-årgangen; gutta som nå har vunnet G19-serien suverent, mange av de samme spillerne som herjer i BNO. Jeg har skrevet side og og side ned om en strålende gjeng som virkelig har beriket flere år av livet mitt.

Da er det kanskje på tide å dvele litt ved skuffelsene også. Men med disse gutta kom nedturene sjelden på banen. Det måtte i så fall være NM-finalen mot Centrum i fjor. Nei, den største skuffelsen var snarere at jeg aldri fikk dem med på tur. I løpet av en lang basketballkarriere har jeg hatt gleden av å ha med mange årganger på lange turer. Mange til USA, men også til Kina, Nederland og Luxembourg – i tillegg til landslagsturene østover.

Med 96-gjengen fikk jeg det aldri til. Vi ville så gjerne, alle sammen. Men de to gangene jeg forsøkte strandet det på “har vært der før”, “har andre planer med familien” osv.

Kjipt, fordi den optimale formen for lagbygging er nettopp å reise på tur. Det behøver egentlig ikke være lenger enn til bortkamper på Kongsberg og i Tønsberg, men det blir selvfølgelig mer orden på det når man drar langt av gårde.

Når man har jobbet dugnader i forkant. Når man har hatt et felles mål som blir nådd. Når man har noe å glede seg til. Sammen.

Da jeg i år overtok ansvaret for et lag av 12-åringer, slo det meg at her er det viktig å være tidlig ute.

Erfaringene har vist at vi (nordmenn) er blitt så rike og så blaserte at alle har “been there, done that”. Familier har allerede vært i USA flere ganger før barna går ut av tenårene.

Derfor hadde jeg ikke trent laget mer enn noen få uker da jeg foreslo en USA-tur. De kjente ikke meg, jeg kjente ikke dem. Men anledningen var egentlig helt unik: Stian Emil (Berg) startet dette prosjektet for flere år siden på SFO og var den første treneren for mange av spillerne. Han går sitt siste år på Nova Southeastern i Fort Lauderdale. Simon (Sætre Borchgrevink) hadde treneransvar i flere år før han før denne sesongen flyttet til New York.

Dermed kunne vi få med oss besøk hos begge på samme tur.

Og overraskende og gledelig nok: I løpet av et par hektiske uker var det klart at vi kom til å bli over 30 mennesker som ville dra. Og da vi endelig kom av gårde var gruppen blitt til 11 spillere og 37 mennesker totalt!

Vi jobbet dugnader. Vi solgte kakelodder. Vi tjente penger. Vi var virkelig reiseklare.

Under denne teksten kan du se litt av det vi opplevde. Fra bitende kulde i New York til svært behagelige dager i Florida. Fra en lurvete kamp i kjelleren på baptistkirken på Manhattan til heftige morgentreninger på en utrolig fin utebane.

Jeg synes alltid sånne turer er litt scary; vanskelig å vite om alt kommer til å gå bra og om det er noe som ikke er planlagt godt nok. Denne gangen var det vel basketballdelen som gikk litt skeis, men det var egentlig utenfor vår kontroll.

Men basketball ble det jo likevel, og jeg vet ikke helt hva jeg var mest tilfreds med. Jo, for eksempel å foreslå morgentreninger med 12-åringer på en ferietur – med fullt lag av spillere klare som tente lys kl 07.30 om morgenen. Man blir litt glad av sånt. Og glad blir man hver gang man ser et lykkelig fjes som åpenbart synes det vi gjør er kult og morsomt.

Voldsomme fellesmåltider – 37 mennesker på rekke og rad. Pannekakefrokoster med skyhøy GI-verdi, henrykt lek på stranden, hektisk ”skosafari”-shopping fra butikk til butikk. Sokkeshopping.

Ringside i Madison Square Garden til All Star-trening. Selve kampen på storskjerm(er) i en gigantisk sportsbar.

Sendinger fra ski-VM på hotellet kl. 07.00. 
Petter Northugs første VM-gull, innfanget på South Beach av alle steder.

Allsang i bilen, så høyt at blaserte lokale stirret med en blanding av nysgjerrighet og forferdelse på barn i fri dressur. En fantastisk rap-låt siste kvelden fremført av 11 yre spillere i møterommet på hotellet.

Vi pleier å si at Norge er et land for spesielt interesserte. Og det tror jeg fortsatt holder vann. Men sannelig er amerikanere ganske spesielle også. Fatastisk positive og imøtekommende inntil det viser seg at det de lover ikke holder vann. Som for eksempel kampene vi skulle spille. Bortsett fra en kamp rant de ut i sanden – bokstavelig talt. Men 12-åringer lar seg ikke stoppe av tilfeldig motgang.

Som for eksempel amerikaneres nærmest paranoide frykt for søksmål:

– Da vi skulle få til en kamp mot en barneskole i Florida var det første spørsmålet om vi hadde forsikringen i orden.

– Da vi møtte til morgenøkt på utebanen i Central Park (!) i Fort Lauderdale kom en myndig og livstrett parkdame ut og fortalte at vi måtte kunne vise et forsikringsbevis med dekning på minst $ 1 000 000 – en million dollar!! – for å kunne trene der.

– Da vi besøkte et trampolinesenter måtte alle skrive under på et papir som fritok stedet for alt ansvar.

– Da noen av gutta ville prøve seg på en kurv inne i Niketown, New york, måtte de først skrive under på ansvarsfraskrivende papirer før de kunne kaste ball i kurv.

– Da Stian Emil tok oss med i hallen til NSU Sharks for en uøytidelig kveldsøkt: En eller annen vaktmester-dude stoppet treningen fordi vi ikke hadde forsikringen i orden.

Alt i alt ganske sprøtt.

Like sprøtt som at bilutleiefirmaene såvidt kaster et blikk på det norske sertifikatet før de lar oss kjøre av gårde med 3 15-setere.

Men kult? Ja, veldig!

Og om det skulle være noen tvil: Vi sysler allerede med planer om ny tur til neste år!