Jeg er virkelig ikke noe glad i ski; verken å se på eller å gå selv. Jeg har aldri hatt gode ski. Det glipper oppover, det lugger nedover. Alltid. Uansett.

Jeg er sikkert for tung, og jeg har helt sikkert elendig utstyr. Dessuten får jeg aldri orden på temperaturen. Blir alltid for varm når jeg går og alltid for kald når jeg står.

Men likevel: Jeg har fått en ny favoritt. Jeg digger Heidi Weng. Sannsynligvis fordi hun er alt det jeg ikke er: Ung, impulsiv og positiv. Jeg elsker intervjuene hun gir, og jeg elsker at hun faktisk har klart å berike det norske språket med sitt uforglemmelige «bøye seg i hatten».

Det er umulig ikke å like Heidi Weng.

Men det er selvfølgelig mulig å krympe seg over at nesten 2 millioner nordmenn fulgt innspurten på 5-mila i går. (Joda, jeg så på, jeg også). Det gir litt dårlige kort på hånden hvis vi ønsker å krangle mer med Olympiatoppen om fordeling av midler.

Men altså sånne som Heidi Weng. Unge utøvere som har minst like mye sjarm som talent. På samme måte har det vært umulig for meg ikke å like Bærum Baskets unge lag denne sesongen. Jeg husker et møte før denne sesongen da det var klart at satsingen måtte ta utgangspunkt i de mange unge og svært lovende juniorene. Det bar bud om et spennende prosjekt der unge, norske talenter skulle få måle krefter med rutinerte importer.

Med Final Four like om hjørnet er det grunn til å gjøre opp status. Etter å ha sett Bærum i to kamper denne helgen er jeg ikke så sikker lenger. Ikke så sikker på om dette egentlig er blitt det utstillingsvinduet det kunne blitt. Og ikke så sikker på at det kan bli noen drømmefinale av det.

For jeg har sett Bærum på sitt beste. Det er når de leker ball, når balldistribusjonen går kjappere enn du klarer å tenke og når det nesten er vanskelig å velge det beste fra koldbordet av gode skuddmuligheter. I helgen så jeg mer ballbesittelse, mer “tråkling” og flere dårligere avlsutninger.

Og jeg så en rotasjon som har krympet til 6,5 spillere som deler på spilletiden. Heldigvis med Johannes Dolven og Harald Frey inne i varmen, og vel så det.

Det er lett å bli kynisk og småfeig når det hardner til. Og kanskje føles det både nødvendig og riktig. Men personlig sliter jeg voldsomt med å se en spiller som Anders Nymo bli avspist med henholdsvis 7 og 5 minutter. Jeg er blitt vant til at spillere som Jørgen (Henriksen), Fredrik (Haug), Magnus (Elgmork) og Sander (Rivø Aslesen) sitter godt plantet på benken.

Og jeg liker det dårlig.

Da disse gutta ikke fikk være med inn i garderoben i pausen fordi de måtte skyte om kapp med 10-åringer fra Lommedalen ble det nesten litt pinlig. Dagen før hadde Bærum-juniorene prestert kunststykket å ryke på et helt unødvenndig tap for Centrum i juniorserien – en kamp de burde og kunne vunnet i blinde om de hadde stilt fulltallige.

Jeg ser ikke bort fra at Bærum fortsatt kan gå hele veien i BLNO. Om de gjør det har det altså vært uten å involvere spillere fra en ganske unik talentbase. Jeg vet ingenting om hva disse gutta vil videre, men det vil ikke være noe sjokk om de teller både på knappene og mulighetene for en videre karriere.

Deri ligger også en av utfordringene for norsk elitebasket. De beste forsvinner til utlandet; Johannes har bare noen måneder igjen i Norge før han forsvinner minst fire år til USA. De som er igjen kan lett føle seg som second strings og reserveløsninger, og er plutselig å finne i lavere divisjoner.

Spillere som forsvinner til utlandet kommer sjelden tilbake til BLNO. Blant de svært hederlige unntakene finner vi spillere som Stian Mjøs, Anders Stien og Magne Fivelstad. All ære til dem. Men en titt på de statistiske “topp 10”-listene fra BLNO forteller med all mulig tydelighet at vi har et stykke vei å gå.

Så får vi heller glede oss over at det renner inn med sommertilbud til alle dere som virkelig har lyst til å bli bedre basketballspillere. Den tradisjonelle Basketskolen i Tønsberg, Elite Basketball Camp med NBA-profil, Skills camp med Frøya, basketballcamp i Hellas osv., osv.

Lykke til i Final Four til alle fire BLNO-lag og i kvartfinalene til alle KL-lagene!