Det er populært med ”bucket lists” – sånne ting du bare MÅ få med deg en gang i løpet av livet før du tar kvelden. HVIS jeg hadde laget en sånn liste, og HVIS jeg ikke hadde vært der 30 ganger allerede, hadde en tur på Basketskolen stått ganske høyt på min bucket list.

Litt snodig kanskje, ikke minst fordi Basketskolen i hvert fall ikke er å velte seg i luksus: Basketskolen er en nokså ”nedpå” greie. Du bor ganske spartansk, på gulvet i et klasserom. Du spiser brødmåltider til alle døgnets tider. Middagene er ikke akkurat restaurantmåltider, men det er god mat og det er nok av den.

Jeg registrerer at ungdom anno 2015 har lagt seg til nye vaner. Brødmat holder visst ikke for alle. Veien til Meny er kort og pengene brenner i lommen.

Når 300 barn og unge velger dette frivillig som start på sommerferien må det være noe annet som trekker. For utøverne er det ganske opplagt hva som frister.

Basketskolen har alltid vært heldige som har fått de beste trenerne. Når for eksempel Mathias Eckhoff, Ståle Frey og Per Tøien er samlet på samme sted, på samme skole, er det vanskelig å finne bedre trenerkrefter. Og spillere i alle aldre responderer godt på det de får. De tar utfordringene på strak arm, de trener tre ganger om dagen, de er slitne, de har hjemlengsel, de har gnagsår, og de påstår ofte andre lidelser hvis de er for slitne til å holde det gående.

De siste par årene har Basketskolen flottet seg med et leid hus der trenerne blir innkvartert. Det er fint å kunne trekke seg unna ballsprett og dårlig akustikk. Det er fint med et sted der trenermøter kan avvikles uten forstyrrelser, og mange synes nok det er helt greit med en seng i stedet for madrass på et linoleumsgulv.

Jeg skal ikke skryte på meg å være tøff, men jeg har alltid likt å bo nær utøverne, gjerne i samme bygning. Jeg vil gjerne se dem, snakke med dem, oppleve dem på nært hold og høre hva de prater om. I år har jeg fått plass på kjøkkenet til skolens ungdomsklubb; et litt lurvete lokale i kjelleren. Det har funket helt fint, bortsett kanskje fra da U18-spillerne hadde stekt pizza i ovnen en meter fra hodeputen. Jeg luktet nok litt gatekjøkken av meg da jeg sto opp dagen etterpå.

Men så går det slag i slag, og nesten alt er like stas. I år har jeg fått ansvar for Wang Team sammen med Mathias. Arbeidsdelingen har vært bra så langt. Mathias er yngre enn meg, han er kunnskapsrik og dessuten svært godt trent. Derfor blir det han som demonstrerer øvelser og som guider deltagerne gjennom ulike driller og treningsmetoder. Jeg forsøker å forenkle litt av det som blir presentert og fornorsker det som for mange er litt uforståelige engelske termer. I morges lærte de litt av post-alfabetet, offensive våpen med ryggen mot kurven.

De lærte crab step. Og de lærte Jack Sikma moves. Ikke alt er like enkelt. Mye ser rart ut, og ikke minst er det helt uvant. Men de klarer det forbausende godt. Den første økten starter egentlig kl. 08.00, men vi møttes klokken 07.30 for en rolig løpetur først. Alle var der. For å få i gang kroppen som er ganske stiv og rar etter alt den var gjennom i går. 23 spillere som nok helst ville sove.

Så halvannen times trening. Med ting de aldri har forsøkt før.

Så frokost. Brødmåltid. Og prat.

Kanskje den viktigste tiden på dagen. Vi blir sittende ved frokostbordet. Vi prater skit med Stian Mjøs som alltid gir av seg selv og som alltid har tid til å prate med deltagere. Og som mer enn gjerne tar imot utfordringer til spill 1-mot-1. Vi deler gamle ”war stories” med unge spillere som lytter med store øyne og ditto ører.

Jeg rekker å slenge noen meldinger til Gunnar Nesbø fra Bergen. Jeg klemmer litt på Øivind Lundestad fra Kongbserg – som jeg ikke har sett på flere år. Jeg elsker å se Magnus Midvtedt med treningsgruppen sin; en sjelden pakke av intensitet og entusiasme.

Jeg setter meg i et hjørne av kafeteriaen for å skrive denne bloggen. Det er egentlig helt dødfødt: Det tar ikke mer enn et par minutter før jeg har fått gjester som gjerne vil slå av en prat.

Jeg tar med meg Macen inn i idrettshallen der wifi-dekningen er best. Setter meg på en stol alene, men i løpet av fem minutter er også det prosjektet ødelagt. Spillere kommer, spillere forsvinner og nye kommer til. De vil prate. De vil spørre, og de vil vise skills.

Derfor sitter jeg nå i bilen med Macen i fanget for å få ferdig disse linjene. På P-plassen utenfor kirken er det helt rolig, og det er endelig mulig å sette navn på noe av det som gjør at Basketskolen ville vært på min bucket list. Samværet. 180 forventningsfulle deltagere som vil vite alt og oppleve alt og som alltid svermer rundt deg.

De gode kollegene fra et langt liv med basketball. Endelig er det tid nok til å sludre og slarve. Jeg skal jo ikke noe; jeg har tid til alt. Neste økt er om to timer, og jeg har tid til å prate.

”Husker du den kampen i den turneringen”? ”Hvor er det blitt av han som spilte for Sverresborg”? ”Hvor er det blitt av han som var så god den gangen?”

Vi har mye å prate om, og klokken blir plutselig mange når mørket senker seg ute selv om juninatten er lys. Plutselig er det bare noen få timer til jeg skal opp for å se morgenfrisk ut for deltagerne vi har presset til å ta en løpetur før første økt.

Noen timer på madrassen på kjøkkenet før vi er i gang igjen. Verdens beste havregrøt og et par brødskiver gir krefter til en ny dag. Med nye utøvere som har nye problemer og nye spørsmål. ”Hvem blir tatt ut på All Star Team”? ”Når får vi vite hvem det er”? ”Hvem kommer til finalen i skytekonkurransen”. Det er det som opptar unge spillere i Tønsberg i juni. Er det rart det er stas?