Jeg har hatt kontakt med mange amerikanske coacher de siste 10-15 årene. I ulike settinger, men ofte på «visningsturer» når jeg har vært med norske spillere som ønsker å vise seg frem i håp om å få napp i amerikanck college-ball.

Jeg var med Torbjørn Fritzen da han fikk tilbud fra flere skoler. Jeg har vært med Daniel Berg, Christer Elgmork og Nils-Paul Skåra, og ikke minst Stian Emil for noen år siden.

Ingen nevnt og ingen glemt når jeg sier at erfaringene med amerikanske coacher stort sett er at det aller meste som sies, fortelles og loves skal tas med en solid klype salt. Inntil en signatur på et papir bekrefter en avtale.

Men heller ikke da kan du være sikker på fire gode år. Av og til er det nesten som man tror historien om «Dr. Jekyll and Mr. Hyde» er hentet fra collegebasket. Det første møtet med coaching staff på en skole er alltid en hyggelig og smørblid opplevelse. Men det er de første treningene og kampene som avslører den egentlige identiteten, og den stemmer ikke alltid med førsteinntrykket.

I rekrutteringsarbeidet fremstår coachene som superhyggelige og superinteresserte inntil de plutselig ikke er det lenger. De er tilsynelatende kjernekarer hele gjengen, og de får deg til å føle deg helt spesiell og viktig – inntil de finner en annen spiller, en spiller som de mener er bedre. Det har alltid vært grenseløst irriterende å være i en setting der hodeløse amerikanske atleter drar gjennom hele registeret av patetiske, offensive unødvendigheter i et forsøk på å imponere.

Når dette er sagt skal det også tilføyes at jeg har funnet mange flotte folk på ulike skoler. Men de har ikke alltid vært faglig sterke, og de er litt for ofte offer for et system som i bunn og grunn er ganske kynisk.

Derfor var det også ekstra hyggelig å få mailen om at Anders Nymo har funnet et sted å spille sesongen som kommer, og forhåpentlig flere år fremover. Menlo College, et drøyt steinkast fra San Fransisco, har virkelig vært gjennom en ganske råtten sesong. Tapene har stått i kø for skolen som er et NAIA-lag (altså ikke NCAA).

Nå har de ansatt ny coach. Kaniela Aiona kommer fra St. Leo i Florida, en divisjon II-skole som blant annet har vært Stian Emils motstander i tre år. Aiona har lite å slå i bordet med, og lite å friste med. Annet enn dette:

Han ønsker Anders på laget for å hjelpe ham å bygge lagånd og samarbeid.

Det er en strålende bekreftelse på at han har skjønt hvem Anders er og hva han kan bidra med. Og det er jo såpass sjelden at amerikanske coacher evner å se mennesket bak spilleren at det er grunn til å gratulere, både Anders og Aiona. På alle visningsturer til USA har jeg ofte følt at argumentene har falt på steingrunn når jeg har snakket om en europeisk spillestil, en uegennyttig tilnærming til lagspill og kollektiv tankegang.

Nettopp derfor er det så tilfredsstillende å få en bekreftelse på at Anders, som så ofte har opptrådt i skyggen av Harald (Frey) og Stian (Mjøs), er sett for hvem han er. En tvers gjennom solid basketballspiller som også har kvaliteter det ikke finnes statistikkategorier for.

Gratulerer, og lykke til!