I dag dro det som kunne vært Norges U18-landslag gutter til USA. I stedet burde de vært på vei til Østerrike og B-EM om en uke. Det er en fin gjeng som når drar over dammen. Sindre, Sondre, Sander, August, Mats, Harald, Gaute og Mattis blir møtt av Anders på amerikansk jord. Fin gjeng, og ganske sikkert en fin tur.

Så kan man jo undre seg over hvorfor man må bruke sparepengene på en privat intiert tur for å få lov til å spille sammen som et lag i det som er guttas beste år. Dette vet vi allerede alt for mye om, og selv om støvet har lagt seg etter uenighetene i fjor høst sitter vi igjen med en litt trist fasit:

– Landslaget fikk aldri reise til den turneringen de virkelig hadde gledet seg til.

– Et av argumentene var økonomi. Nå reiser de samme gutta på en tur som kanskje er dobbelt så dyr, betalt av egen lomme slik de tilbød seg å gjøre som landslag.

– Utstillingsvinduet for norske talenter knuste.

– Flere norske, meritterte coacher valgte å sette seg selv på sidelinjen i en slags resignert protest.

– Det er vanskelig, og blir fortsatt litt tilgjort, å omgås meningsmotstandere i det som var en usedvanlig betent konflikt: Hvem klemmer jeg, og hvor hjertelig? Later vi som om dette aldri har skjedd eller snakker vi om det?

– Coacher som var så ubetenksomme at de sa hva de mente i oktober blir nå pussig nok forbigått.

– Styre og administrasjon vil nok aller helst at dette blåser over. Men 97-guttas avreise i dag var en nyttig påminnelse om at vi er mange som fortsatt rister uforstående på hodet.

Når disse gutta kommer hjem til gamlelandet er det snart august, og da skal de i hvert fall vite at det ikke skorter på muligheter til å bli bedre basketballspillere hvis de skulle ha funnet ut at de kommer til kort.

Det er ikke så lenge siden det hørte med til sjeldenhetene at du kunne lære og trene basketball annet enn på klubbtreningene. Basketskolen har riktignok vært en institusjon gjennom 35 år; ganske utrolig for en idrett som er så ung i Norge som basketball. Men Basketskolen har egentlig regjert ganske alene i «off-season».

Det var før. Nå popper det opp basketskoler og basketball camps som paddehatter*). Det er nesten så det er en skole til hver spiller… Om kvaliteten holder følge med kvantiteten blir jo dette riktig bra.

Basketskolen i Tønsberg er over, denne gangen med rundt 300 deltagere. For første gang opplevde jeg mobilgenerasjonen på veldig nært hold: Deltagere som er så tett på foreldrene hjemme at det nesten er som om de er på kontinuerlig Skype 24/7. Barnas småsutring fører til telefon fra far og mor i et ofte misforstått forsøk på å følge opp. Det sier seg selv at det er håpløst med 300 barn og unge. Det var greiere før: Da ble barna levert ved skolestart, vi lot dem være alene noen dager for så å plukke opp en revitalisert tenåring ved skoleslutt. Det gikk bra, det også…

I løpet av sommeren vil vi ha vært gjennom blant annet disse evenementene:

Elite BasketCamp i Bergen

Frøya skills camp

Rintch i alle mulige varianter, fra Kamillas Memorial via Travelling team, Exposure Camp, Summer Camp og snart Høst- og Vintercamp.

Rising Ballers på Furuset i august

Eurocamp i juli

Asker Basket Camp i august

Ullern Basket Camp i august

Miners sommerbasket

Storm basketcamp i juni

Ytrebygda i august

«Herre, drep meg, men ikke med grøt» sa en kar for lenge siden – han ble tvangsfôret med grøt.

Apropos kvalitet; jeg har hørt masse bra om Bølers arrangementer. De har fått til noe helt unikt. Ganske unikt syntes også forrige sesongs initiativ fra Haugesund å være: Et trenerkurs for foresatte. Det var virkelig smart og på høy tid!

Og om vi ikke har fått nok med alt dette før sesongen starter, kan vi supplere med Coach Alm som villig vekk deler fra det som må være en slags basketballens svar på Sareptas krukke.

Fortsatt god sommer!

*) En paddehatt er sopper som skyter opp så fort det blir fukt i været; et uttrykk for at noe kommer raskt og i store mengder.