Johannes Dolven tok farvel med Norge og norsk basketball i sommer. De neste fire årene spiller han ball for Drake University i Des Moines, Iowa – omtrent så midt i USA du kan komme. Og det har virkelig vært en åpenbaring, skal vi tro Johannes.

Når jeg besøker ham er det lørdag, og det er egentlig den siste helgen med treningsfri før laget starter med ordinære treninger. Men denne lørdagen er satt av blant annet til ekstratrening med head coach Ray Giacoletti. Det er bare Johannes og en annen «big man», men de trener hardt og intenst i nesten to timer. Bare repetisjoner i et variert program av gode øvelser.

– Coach er virkelig god med big men, forklarer Johannes som likevel imponerer slik vi husker ham fra BLNO.

Nestemann ut denne morgenen er Johannes’ polske romkamerat Dominik. Han er 210 cm og har fått køyen nederst på dormen som de to deler; den andre sengen er for kort. Denne dagen kommer han sent til trening; han har vært gjennom TOEFL-test (Test Of English as a Foreign Language) nummer to. Den første gikk ikke bra. Ikke denne heller, skal vi tro Dominik.

– I had to speak – didn’t go well…

Treningshallen er stor, og da mener jeg irriterende lekker, stor, velutstyrt – man blir lett misunnelig på sånt. I hjørnet står selvfølgelig en «The Gun» skytemaskin, og det er utstyr for alt man måtte finne på av driller og øvelser. Damelaget har en egen hall som er kliss lik, og kampene spilles i Knapp center som rommer 7000 tilskuere.

Som nordmann i USA er det lett å la seg imponere av størrelse. Men jeg skjønner fort at Johannes har rett når han omtaler treningsfasilitetene som fantastiske. Ron og Beverly Shivers har sannsynligvis en romslig økonomi og klasket like godt 8 millioner dollar (godt over 65 millioner kroner) i bordet så skolen kunne få gode treningsmuligheter. Hvorfor er det bare Trond Mohn i Norge som har det like gøy med pengene sine?

Vegg i vegg med Knapp Center der kampene spilles ligger altså enestående treningsbaner, et vektrom som tar pusten fra deg og garderober som er pinlig lekre.

Det er her Johannes skal vise seg frem som en av de aller beste unge spillerne fra Norge. Det er her han må kjempe med andre big men om en plass på laget. Ingenting er en selvfølge. Det utstedes ingen garantier.

– Det er godt å ha Todd, sier Johannes.

Todd Townsend er en av 5 (!) assistant coacher på laget, og er den som har rekruttert Johannes. Todd var Stian Emils (Berg) assistant coach på NIU i DeKalb, men flyttet til Drake. Han er garantisten for at Johannes ikke blir glemt, at han blir tatt godt vare på, og at han trives. Foreløpig går den delen av jobben bra:

Johannes plukker meg opp på hotellet i en latterlig robust 4×4: en Dodge Durango som ville fått MDG i Norge til å riste oppgitt på hodet. Johannes, derimot, stortrives bak rattet i en bil som er veldig stor og sluker masse bensin, i en by som ikke er veldig stor, men som likevel har et par-tre skyskrapere, en internasjonal flyplass og begivenheter som har nasjonal interesse:

Des Moines har vært mye i nyhetene denne sommeren: Blant annet har samtlige amerikanske presidentkandidater til valget i 2016 vært innom for å gjøre seg lekre for velgerne. De har vært på Iowa State Fair som er et gigantarrangement og en folkefest i august/september hvert år. I år var det Donald Trump som fikk mest oppmerksomhet.

Det er ikke lett å hoppe etter Trump, men det er lov for Johannes å håpe på spilletid. Laget har allerede vært på Europa-turné med kamper i Danmark og Italia, og Johannes var på banen i alle kamper. Flere minutter av gangen..! Omtrent som i EM U16 i Romania i 2012. Det var kanskje Johannes’ første åpenbaring.

Han kom til turneringen med høye skuldre og lave forventninger, og hadde tre helt OK kamper innledningsvis med 6, 0 og 10 poeng. Men så skjedde det noe i kampen mot Østerrike: 31 poeng på 42 minutter gjorde at det løsnet for ham.

– Det er kanskje det jeg husker med aller størst glede, sier han.

Derfra og ut var han en naturlig starter på alle landslag han var en del av.

– Alle turneringene jeg har spilt med ulike landslag har vært fantastisk morsomme, og noe jeg veldig gjerne gjør igjen. Vet du om det blir noe landslag snart, spør han.

Men nei, det gjør jeg jo ikke. I Norge er vi jo flinkere til å legge landslag på is enn å ta dem inn i varmen.

Derimot vet jeg at Bærum kommer til å savne ham sårt denne sesongen. Norsk basketball er faktisk en attraksjon fattigere.

Men Johannes husker veldig godt hvor han kommer fra, og hvor han har blitt god. De første årene på Bygdøy. Så EB85 før det ble enda mer seriøst i Bærum Basket. Og selvfølgelig årene på Wang. Lenge stod det mellom NTG og Wang, men Johannes falt ned på Wang. Mest av praktiske årsaker. Men i ettertid har har han ikke angret. Han lærte mye og han fikk gode venner. Det eneste han aldri fikk til i Norge var å vinne gull i junior-NM.

– Jeg har flere sølv enn jeg orker å tenke på, sier han.

Da jeg første gang fikk gleden av å overta ansvaret for Johannes som trener på EB85 fikk jeg høre at det ikke hadde vært lett for Johannes da han begynte sin idrettskarriere som fotballspiller. Han var nemlig stor som liten, og fysikken var ingen lett byrde å bære for ham.

Nå er det derimot ingen som snakker om at størrelse er et problem. Det er en utfordring og det er muligheter!