Den siste bestemannsprisen er nettopp delt ut: Klokken har såvidt passert 14.00, og 175 deltagere på Basketskolen i Tønsberg er på vei hjem, eller på vei inn i en ny periode. I forrige århundre utvekslet man telefonnumre eller adresser. Nå «adder» deltagerne hverandre på Facebook. Nye vennskap er etablert.

Den neste gruppen er allerede i ferd med å innta Slagenhallen og Presterød ungdomsskole. Om snaut to timer braker det løs i gjen. Denne gangen med 180 deltagere.

For Jan og Dag Stien er dagene i juni og juli knallhard jobbing, men fantastisk moro. De to dro i gang Basketskolen i 1980 sammen med andre entusiaster. Siden den gangen har Basketskolen vært arrangert 37 ganger.

Opprinnelig i Grimstad. Men også i Risør, på Tjøme og Nøtterøy – og nå altså i Tønsberg. Dette er Stien opp og i mente: Det er Tom, Audun, Henning, Marit, Anders, Espen. Rene Stienerskolen.

Men det er mer: Hit kommer landslagsspillere og meritterte trenere tilbake hvert år. Dersom Basketskolen hadde stilt med landslag for Norge hadde det vært et av de sterkeste noen sinne: Anders og Espen Stien, Torgrim Sommerfeldt, Magnus Midtvedt, Stian Emil Berg, Stian Mjøs og Øivind Lundestad. Nå er de trenere for 180 talenter. Sammen med svært gamle folk i gamet – som Per Tøien, Ron Billengslea og undertegnede.

Så er det et betimelig spørsmål: Hvorfor i all verden gjør Jan og Dag dette. Hvert år. Hvorfor stjeler de tid av egen sommerferie for å betjene starten på andres ferie?

Hva er det fascinerende ved å få telefoner fra foreldre. Hele tiden. Fra morgen til kveld. Foreldre som er bekymret for sin sønn eller datter. Som har ringt hjem og fortalt at det er bråk på rommet. Som ikke har kommet på gruppe med sine venner eller venninner. Som har mistet lommeboken eller mobiltelefonen.

I forgårs var dagens siste gjøremål å dra på leting etter en telefon som var sporet via “Find My iPhone”. Den skulle befinne seg på en skogsvei noen hundre meter fra hallen. Etter 45 minutters resultatløs leting kunne Jan og Dag legge seg nedpå. (Telefonne ble funnet i en kkonvolutt i kiosken. Deltagerne hadde glemt at han la den der…)

– Vi burde skrevet bok om alt som har skjedd gjennom 37 år, smiler Dag.

– Det hadde blitt morsom lesning.

Jan og Dag kan sannsynligvis mer om norsk ungdom enn de fleste andre. Og de kan ett og annet om en utvikling vi alle har vært med på, men som vi kanskje ikke reflekterer over.

– Tidligere sendte foreldre barna sine på sommerleir – enten det var til Hudøy eller idrettsleir et annet sted. Barna ble vinket av gårde, og ingen hørte fram dem før de var vel hjemme igjen, sier Dag.

– Da hadde de historie å fortelle, og inntrykk å formidle. Nesten alltid positivt. Nå er foreldrene med hele tiden. Mobiltelefonen er med overalt og mor og far får vite alt . Umiddelbart. Og på godt og vondt. Og kanskje særlig hvis noe er galt. Det har vært en ny virkelighet å måtte forholde seg til, sier Dag men legger til at det er fantastisk morsomt og givende. Og legger til at generasjonen spillere som er på Basketskolen nå er flott å ha med å gjøre. Noen av oss som har vært med lenge husker godt episoder fra Risør-tiden da enkelte deltragere så sitt snitt til å stikke på by’n. Det skjedde litt for ofte til at det var morsomt.

Men nå går dette overraskende smooth for seg. Når 350 unge er samlet på ett sted over en uke skulle det bare mangel om det ikke skjedde ett og annet. Et uhell her, litt hjemlengsel der. En vond finger. Et overtråkk.

Det er umulig å få kvalitetstid med arrangørene før den siste deltageren er i seng og det siste rommet har falt til ro. Det er sjelden før midnatt.

Da blir det kanskje noe sårt tiltrengte timer på øyet før en ny dag venter. Med mindre alarmen går i hallen. Det gjør den titt og ofte. Eller lokale jyplinger vil lage kvalm for deltagerne som forsøker å sove .

Sånne ting er en del av Basketkolen i Tønsberg. Det har vært sånn i 37 år og det stopper neppe her: Deltagerne vil tilbake og trenerne vil tilbake. Vi vil være sammen, spise sammen, sove sammen sludre og sladre sammen.

Det er norsk basketball på sitt aller beste.

Takk Jan og Dag!