For litt siden fikk jeg sommerhilsen fra banken min der de minner meg på at kredittkortet er sperret i noen land hvis jeg ikke gjør noe med det. For meg har det vært verre at jeg er blitt minnet på regionsperre i Norge, fem ganger forrige sesong. Jeg kom til kort alle fem ganger, og kan ikke gjøre noe med det.

Vi erkjenner vel alle at basketball fortsatt er en liten idrett i Norge. Med potensiale? Javisst, men da må vi være flinke i vårt daglige arbeid. Jeg tror det er fint og smart om vi streber etter smidige og pragmatiske løsninger snarere enn å sprengri prinsipper.
Regelryttere hører kanskje snarere hjemme i Rytterforbundet (som forresten har 36 000 medlemmer i Norge…).
Kanskje fremstår dette som i overkant sytete. Men jeg tar sjansen. Hvis det kan bidra til en litt annen approach i sesongen som kommer er det verdt det.

 Regionsperre, episode 1:
Det begynte uken etter høstferien 2015. Det var klart for første seriekamp, mot Nordstrand.
Vi hadde fått en ny spiller fra en av naboklubbene, og både forholdet til den gamle klubben og overgangssøknaden var fikset for lenge siden. Trodde jeg.
Men det er viktig ikke å tro – man må vite. Derfor forsøkte jeg normal prosedyre for å finne ut av det:
Man sjekker på nettet – det er jo der all info ligger i 2015/16. Men siden med overganger i regionen ekisisterte ikke. Jeg får vite at «oversikt over overganger vil bli lagt ut så snart vår nye nettsideløsning er operativ».
Tilsvarende side har alltid ligget også på basket.no. Men heller ikke der var det noe som var a jourført. En SMS fra forbundet forteller at siden er «ikke oppdatert på en uke grunnet sykdom».
Der og da var altså gode råd dyre, og vi valgte å la vår nye spiller få tid på gulvet. Når du er 13 år gammel føles det nok viktigere å få spille enn å bli offer for rot i papirer og mangefulle nettsider.
Vi vant kampen. Ganske overbevisende også. Men for ordens skyld sender jeg en mail til regionen der jeg gjør oppmerksom på at vi har latt ham spille. For å gjør en lang historie kort: Regionen dømmer oss til å tape kampen på w.o. Enkelte Nordstrand-foreldre blir opprørt og forbannet: «Vi vil ikke vinne kamper på den måten».
Det nærmeste regionen kommer beklagelse er dette: « At informasjonsbehovet fra klubbens side ikke er dekket tilfredsstillende av oss beklager vi selvsagt, men her må klubben ta innover seg de faktiske forhold.»
Vel, de faktiske forhold er at informasjonen suger.
Det var min første erfaring med regionen forrige sesong. Men det skulle ikke bli den siste.

Regionsperre, episode 2:
I november opplever jeg at spillere er blanke i øynene av tårer under en kamp. Det viser seg at en av motspillerne ikke bare har slengt med leppa under kampen, men han har nok slengt med mye annet rart også. Jeg opplever det som såpass grovt at vi rapporter det til regionen.
Det går som det må gå i sånne saker: Man sjekker med begge parter, og det ender med påstand mot påstand. Det er ikke stort å gjøre med det. Men regionen skriver:

«Det du beskriver her er meget alvorlig og må følges opp videre. Oppførsel som dette skal absolutt ikke forekomme på en basketballbane eller i forbindelse med et arrangement i regi av NBBF.»

Så skulle man tro dette bar bud om at sånne henvedelser ville bli tatt på alvor. Men etter noen mailer fram og tilbake i systemet blir det ikke noe mer av det. Og videre – problemløsing på høyt nivå:

«Dersom du ønsker en prat med lagkontakt fra xxx ang. erfaringene fra kampen i Nadderudhallen er du velkommen til å ringe ham».

Wow! Det gjør nok susen etter at lagkontakten allerede hadde benektet at det fant sted.
Derfor var det jo lov å håpe og tro at regionen ville stille med observatør neste gang disse to lagene møttes.
Men nei.
Ingen kom, og dommerne var heller ikke orientert om at dette hadde vært litt betent første gang lagene møttes.
Ikke overraskende skjedde det samme igjen og to spillere bryter ut i gråt.
«… meget alvorlig…» skrev regionen, og fulgte ikke opp.

Regionsperre, episode 3:
Vi drar med laget til Lundaspelen nyttårshelgen, og har meldt på to lag i turneringen. Men vi er egentlig litt for få til å betjene to lag, og har invitert med oss en spiller fra annen klubb.
Jeg spør regionen om vi kan få en slags tidsbegrenset spilletillatelse for denne spilleren – sånn i tilfelle det skulle bli spørsmål om klubbtilhørighet i Lundaspelen. Det ville jo være litt dumt om vår gjestespiller skulle reise 60 mil for å få spillenekt.
Men henvendelsen fører ikke frem. Regionen verken kan eller vil hjelpe.
Jeg foreslår en uangripelig formulering som hadde gjort susen for oss. Jeg spør om vi kan få med oss noe sånt som dette:

«Det norske basketballmiljøet er lite, og i noen årsklasser er det få gode lag. Derfor synes vi prinsipielt at det er fint når spillere og lag søker nye utfordringer – som for eksempel deltagelse i Lundaspelen. NN er et stort talent som spiller for XX i den norske serien., Men han ønsker seg nye utfordringer og har takket ja til å bli med EB85 til Lundaspelen. Dette er et samarbeid på tvers av klubbtilhørighet som vi i Region Øst ser positivt på. NN har ikke mulighet til å spille for EB85 i den norske serien, men vi har ingen innvendinger mot hans deltagelse for EB85 i Lundaspelen dersom turneringsledelsen er komfortable med det.»

Men svaret er fortsatt nei. Vi reiser, og det går heldigvis bra.

Regionsperre, episode 4:
Vi har behov for å få omberammet en seriekamp. Vi har problemer med å stille et fornuftig lag til kampen. Jeg sender for sikkerhets skyld en SMS ettersom det nærmer seg tidsfristen: Omberamming må meldes inn senest 72 timer før kampstart. Det er litt mer enn 73 timer igjen når jeg sender forespørselen.
Dagen etter får vi svar:

«Beklager at du ikke har fått svar på din sms. Det er dessverre ikke mulig å omberamme onsdagens kamp. Kamper omberammes ikke mindre enn 72 timer før kampstart.»

Regionsperre, episode 5:
Vi har aller mest lyst til å spille ball – og helst på et så riktig nivå som mulig. Derfor har vi ønsket oss lag både i G15 VEST og i G15 ELITE kommende sesong. Men nye regler har gjort det umulig. For oss handlet det om ca. 5-6 spillere som vlile hatt godt av å spille G15 VEST snarere enn i eliteserien. Men de er altså såpass få at vi av og til ville vært avhengig av å låne med oss en G15 ELITE-spiller – dersom sykdom eller fravær gjorde det umulig å stille lag.
Derfor søkte vi om dispensasjon der vi presiserte at det utelukkende handlet om påfyll hvis vi ellers ikke kunne stille lag. Hva tror du svaret ble?
Ja, nettopp – det ble nei.

Jeg forteller av og til om disse opplevelsene i miljøet, og blir møtt med vantro hoderysting. Og får historier i retur. For eksempel om da en sentral skikkelse i styre og stell dømmer i en 13-års-serie. En forelder har hatt ansvaret for å lagoppstillingen på skjema, men har glemt å føre opp en av spillerne. Det er jo ikke verre enn å få ham på skjemaet når feilen oppdages. Men nei: Han får ikke spille, og lagleder får i stedet teknisk foul. En 13-åring som nektes spilletid fordi en ubetydelig feil blir avdekket!?!
Det er altså sånn noen tror norsk basketball skal bli større, og det er sånn vi skal få unge spillere til å kjenne på gleden og entusiasmen.
Det kommer til å ta lang tid å få flere medlemmer enn Rytterforbundet, men hvis vi fortsetter å ri prinsipper er vi der snart.
Et eller annet sted i regelverket står det kanskje at det er forbudt å bruke huet, men jeg tviler.