Mange av oss har daglige basketball-ritualer. Noen sitter oppe og får med seg de NBA-kampene de ønsker å se. Andre, som jeg, er mer opptatt av å få noen noen timer på puta – så sjekker jeg heller når jeg står opp: For meg handler det mest om Celtics, og dermed blir omtrent halvparten av morgensjekkene en skuffelse. Sånn som i dag. Akkurat nå suger de vel såpass defensivt at det ikke kan bli mange seire.

Men viktigere: På kampdager MÅ jeg innom sidene til Drake, Menlo og Montana. Jeg vil vite hvordan det går med mine college-helter, Johannes, Anders og Harald. Jeg er nok ikke så gæ’rn som andre foreldre. Jeg tipper Ståle (Frey) og kanskje Hege? sitter oppe foran skjermen når Harald spiller, og det har de virkelig grunn til. Masse minutter, sentral rolle, bra greier.

Da min egen sønn Stian Emil spilte div I-ball sammen med Aksel Bolin for NIU, satt pappa Åsmund oppe foran skjermen hver eneste kampdag, og kunne ikke forstå at ikke jeg gjorde det samme. Han ville ha med seg hvert sprett Aksel presterte. Jeg så gjerne kampene som gikk på fornuftige tider, men satt ikke oppe midtuke. Jeg følte ofte jeg ble skuffet – enten det handlet om dårlige prestasjoner eller manglende spilletid.

Da Stian flyttet til Florida og NSU i div II ble det omtrent på samme måte. Jeg hatet litt for ofte det laget presterte på banen, og det var av og til en lidelse hvis jeg følte Stian ikke fikk det til.

Også nå er skuffelsen og irritasjonen til å ta og føle på. Jeg hater det virkelig at Johannes og Anders ikke blir tilgodesett med spilletid. I presentasjonen av Johannes på Drakes hjemmesider har de fått med seg det meste:

«In 2014-15 he averaged 17.3 points, 10.6 rebounds and 1.1 assists per game for Baerum Basket, in Norway’s top league, as both the senior and junior teams reached the national championship final with the junior squad winning the Scania Cup … he was also named the Scania Cup Finals MVP … in 2013-14, he helped the Norwegian U18 national team to its highest ranking ever and at the European Championship and served as team captain as he averaged 16.5 points and 12.4 rebounds per game … was named to the Nordic Championship all-star team … at the European Championships, he was the tournament’s top rebounder … for Baerum Basket, he averaged 3.8 points and 1.8 rebounds per game that season … in 2012-13, he averaged 13 points and nine rebounds per game as part of Norway’s U18 national team in the European Championship.»

Det er relativt tydelig at de har en ganske sjelden vinnertype på laget. Men han slipper altså ikke til. Jeg husker godt da Drake rekrutterte Johannes. Skolene er, for å si det mildt, ganske flinke til å si de riktige tingene når prosjektet skal selges inn. Da det kom til stykket, har det vel vist seg at det var litt sprik mellom det som ble sagt og det som er virkelighet akkurat nå.

Det er ikke akkurat noe ukjent fenomen. Nils-Paul Skåra er et godt eksempel, Christer Elgmork et annet. Og enda lenger tilbake i tid – Torbjørn Fritzen.

Johannes er nå den minste av de store spillerne, og det har ganske sikkert sitt å si. Coach mener åpenbart at «size matters», og at det er den eneste måten han kan beskytte sitt eget prosjekt på. For ham handler det om en ganske solid årslønn, og han må levere resultater for å beholde jobben. Dermed blir det kynisme satt i system. Jeg er sikkert litt for opptatt av at spillere føler seg sett og verdsatt. Amerikanske coacher har sjelden forståelse for den filosofien.

Det verste er nok uvissheten. Du trener ræva av deg, du synes selv du gjør en bra jobb og at du presterer og leverer som forventet. Men medarbeidersamtaler er jo ikke akkurat satt i system, og du er prisgitt å gjette hvor du står, hva som mangler, hva som er din rolle – hva som er din plass på laget.

Hvis jeg bli bedt om å gi råd til neste generasjon college-håpefulle skal jeg være krystallklar på hva jeg anbefaler. Og det blir neppe å forfølge div I-drømmen for enhver pris. Harald hører med til unntakene heldigvis!

Lykke til videre!