(Gimle BBK-Kongsberg Miners 99-102 e.e.o.)

Gimle ledet med 14 poeng og det var mindre enn to minutter igjen å spille.  Kongsberg startet kampen best, men etter at Gimle fikk summet seg, tok de helt over. Til tider var hjemmelaget helt dominerende, og det var aldri noen tvil om at Gimle kunne cruise i mål. De var kort og godt bedre.

Men så bestemte Gimle-coachen seg for å la lagets «second strings» styre skuta trygt i havn. Spillerne som normalt er henvist til benken i avgjørende øyeblikk ble satt på banen.  Det var nå de skulle få verdifull erfaring. Det var nå de skulle vise at de kunne holde Kongsberg fra livet og trygge enda en Gimle-seier.

Men Kongsberg ga seg ikke.  Snarere været de muligheten for å legge press på en gjeng spillere som nødvendigvis var ørlite nervøse. 92-78 ble til 92-80 og 92-82, men med bare 60 sekunder igjen var det fortsatt Gimle opp med 10.

Men så.

Først et innkast som aldri kom inn på banen. Så en driblefeil.  Så en 8-sekunders overtredelse. Med et halvt minutt igjen er det plutselig bare 3 poeng som skiller lagene. Startingen kommer på banen igjen med 20 sekunder igjen, men stillingen er ikke til å redde. Kampen går til ekstraomgang og Gimle taper.  Skjønt, akkurat denne kampen er det nok coachene som taper. De gjør det mange av oss har gjort før dem, og som mange kommer til å gjøre senere også: De har samvittighet for en gjeng som normalt ikke spiller mye.  Som normalt ikke får muligheten til å bryne seg på tøffe situasjoner.  Og når det først går galt vil man dem ikke så vondt at de blir tatt ut igjen med en gang.  Det blir rett og slett for ydmykende og kan være ødeleggende for selvtilliten.

Dermed blir fasit en tapt kamp, et par ulykksalige avgjørelser av coachene og lærdom for alle parter.

Dette har jeg vært med på selv – altfor mange ganger.  Du føler deg sikker på at kampen er vunnet og du synes det er riktig og viktig at samtlige spillere får kvalitetsminutter. Så innser du plutselig at den tilsynelatende trygge ledelsen blir spist opp. Og dilemmaet er kjipt nok: Å nappe ut noen som nettopp ble satt inn. Hvis det går bra er det jo gull.  Går det gærn’t er det ødeleggende for alle.

«Det går fort i basketball», sies det.  Ja, virkelig!

Det er mye å lære av dette.  For eksempel at ingen ledelse er trygg i basketball. Eller at det er idiotisk å ansette coacher med samvittighet og tanke for alle..?

 

P.S. Har du noen tilsvarende opplevelser du kan tenke deg å dele med andre?