Vi kan mene hva vi vil om landslag, og det er da også mange som har gjort på «Norsk Basket» (fint sted å finne saklige og seriøse diskusjoner. Kast deg gjerne på debatten du også..!). Det er vanskelig å finne gode argumenter for IKKE å ha landslag.

Det er motiverende, inspirerende, lærerikt – og på landslaget er du sammen med likesinnede som blir venner for livet. Venner du gjerne skulle brukt mer tid sammen med. Som du gjerne skulle spilt flere kamper med . Spillere du gjerne skulle hengt med, og som du har delt seng med (ja, det er som regel dobbeltseng på landslagsturer…). Som er dine gode venner når dere er sammen i utlandet, men som også er dine bitreste fiender på banen hjemme i BLNO. Venner du kan dele erfaringer med. Som du kan søke råd hos når det er din tur til å finne skoler eller spillesteder.

Det begynner med landslagene. Men dessverre slutter det også der for altfor mange nå. Vi snakker om hele årganger som går tapt for norsk basketball. Økonomi er argumentet som stopper alle diskusjoner.  Vi har ikke penger eller ressurser til seniorlandslag mens det faktisk driftes  6 yngre lag.

NBBF prioriterer ikke seniorlandslag.  De har en strategiplan som sier at vi skal ha seniorlandslag i 2020. 3 år å vente for spillere som ikke har tid til nettopp det.

I 2020 har Stian Mjøs passert 30 år. 90-årgangen fyller 30, mens den svært gode 91-årgangen sannsynligvis har funnet en retning i livet som ikke nødvendigvis inkluderer basketball.

Så om ingen vil ta grepet nå, får vi kanskje gjøre noe sjæl..!?!

Hvis jeg leser langtidsplanen for norsk basketball riktig, skal det etableres seniorlandslagssatsing i 2020. Senest. Det står ingenting om at det ikke er lov/mulig å dra i gang noe tidligere. Men det kan i så fall ikke koste penger eller menneskelige ressurser. Såpass skjønner jeg.

Altså er det opp til utenforstående. Entusiaster. Foreldre. Generelt interesserte. La oss vise at vi ikke bare er grinebitere som sitter på ræva og kritiserer. La oss tilby det vi har å bidra med.

Jeg skal være førstemann ut: Ja, jeg er gjerne med i en gruppe som har som mål å få to seniorlandslag på beina ASAP. Derfor har jeg opprettet en FB-gruppe som heter nettopp det: «Norge senior ASAP». Hva jeg kan bidra med? Tja, jeg skal med glede bidra med det jeg kan om kommunikasjon.

Hva med deg, Stein Nymo? Er du klar for å ta et tak?

Du Johan Dolven? Du kan vel ikke sitte stille og se på at andre trår til, mens tiden tikker og går for sønnen din?

Du da, Terje Mjøs? Anita? Hadde det ikke vært moro om vi kan få til noe sammen?

Jan Stien: Skal vi legge første herrelandslagssamling til Basketskolen kanskje..? Hva har du å tilby?

Øyvind Midtvedt; har du tid til å være på plass med medisinvesken din?

Fredrik Hannestad: Kanskje en samling for senior damer bør legges til Elite Campen i Bergen? Er du med?

Per Tøien. Ståle Frey: Skal vi slå en strek over det som har vært og sørge for at Harald og alle de andre får et tilbud å være stolte av? Et tilbud som dagens tenåringer vil elske å være en del av når det blir deres tur.

Hva skjer hvis en gruppe ressurspersoner setter alle kluter til og kaster seg inn i arbeidet for å få til noe? Sannsynligvis kommer det til å gå bra.

Vi skal garantere menneskelige ressurser. Alt fra sponsorjobbing til billettsalg skal være tatt hånd om av oss. Det eneste vi trenger er et positivt signal fra NBBF.

Vi fikser pengene, koste hva det vil.
Så gjenstår vel egentlig bare om forbundet biter på kroken.
Fristende agn, er det ikke?

Hør bare hva utenlandsspillerne våre sier:

STINE AUSTGULEN:

U-landslag har alltid vært spennende og gjevt for min del og jeg gledet meg alltid til landslagssamlinger, nordisk og EM. Noen av de beste basketminnene jeg har er med diverse landslag. For meg har yngre landslag vært svært lærerikt. Man måler ikke bare krefter mot de beste i Norge, man måler krefter mot de beste jevnaldrende spillerne i Europa. Antall norske spillere på college (og i Europa) har steget de siste årene. Mange av disse spillerne får spilletid og gjør det bra. De hevder seg!

Et annet viktig poeng å ta med seg fra landslagsspill er at man skaffer seg kontakter. De fleste collegelagene som rekrutterte meg har sett meg spille i landslagssammenheng. Det lages internasjonale scouting-rapporter hvor spillere fra hele Europa blir rangert, og uten landslag og en mulighet til å «vise seg fram» vil man ikke være en del av dette. Hvis drømmen er profesjonell basket i Europa, eller collegespill, hvordan skal man kunne oppnå dette uten en mulighet til å vise hva men er god for? Og kanskje enda viktigere, uten en mulighet til å måle krefter mot de beste og vite hva man må jobbe med i tiden framover, hvordan skal man da nå målet sitt?

Uten seniorlandslag og noe å se fram mot etter du har fylt 19 år er det lett for å miste motivasjonen og gi seg. 19 år er ingenting, og altfor tidlig til å legge skoene på hyllen etter min mening.

På collegelaget mitt i USA spiller jeg ironisk nok på lag med flere europeere enn amerikanere. Hver sommer drar vi alle hver til vårt. Amerikanerne blir ofte igjen på skolen, hvor de har summer school og trener daglig. Svenskene, danskene, og resten av europeerne drar hjem til sine respektive land for landslagsspill. Både U-landslag og seniorlandslag står på planen, og diverse mesterskap skal spilles. Jeg derimot, jeg drar hjem til Norge og trener for meg selv. «Open gym» et par ganger i uken hvor man kan være alt fra 2-20 spillere. Personlig kunne jeg tenke meg å komme hjem til et landslag, med både treninger og kamper for å bedre spillet mitt. Jeg mener landslag er noe vi burde investere i, og et seniorlandslag er etter min mening viktig for å få norsk basketball opp og frem.

JOHANNES DOLVEN:

Landslag har betydd veldig veldig mye for meg. Først og fremst tror jeg det er den eneste grunnen til at jeg er her jeg er i dag. Å spille EM er uten tvil tre av de beste minnene jeg har. Basketball eller ikke. Det er med landslaget jeg mener jeg har vokst mest som basketspiller. Alt fra treningssamlinger med diverse coacher, nordisk, EM, treningskamper og alt som kommer med det har vært utrolig lærerikt og motiverende.

Personlig syns jeg det er viktig å ha seniorlandslag. Som sagt, årene fra U16 til U18 har kanskje vært mine morsomste basketball år, fordi jeg hadde noe og noen å se opp til (da var det vel U20-landslag også). Jeg tenker veldig ofte på hvor gøy det hadde vært å spille landslagsbasket igjen da jeg ser spillere fra andre land delta i turneringer vi kunne deltatt i.

Jeg hadde gjort hva som helst for å være en del av en seniorlandslagssatsing. Jeg tenker på landslag veldig veldig ofte, og hvor kult det hadde vært. Jeg tenker også på hvor gode vi hadde vært. Jeg mener vi kunne blitt så gode som vi bare vil, med de spillerne Norge har akkurat nå.

Jeg håper virkelig vi kan få til et seniorlandslag i nærmeste fremtid, og jeg vil gjøre alt for å hjelpe til å oppnå det!

STIAN EMIL BERG:

Sommeren etter at jeg ble ferdig med basket og skole i USA  brukte jeg en del tid i Sverige. Det var vel da jeg skjønte hvor mye lenger Sverige var kommet i prosessen med landslag og også forstod litt hvorfor spillere hadde en drive på et høyere nivå enn hjemme. Ambisjonsnivået til disse gutta lå flere hakk over mitt eget selv om jeg også skulle bli proff.

Det virket også som all ambisjon og drive kom fra det å være en del av landslaget og være med i mesterskap og kjempe om medaljer. I de samtalene der hadde jeg liksom ikke så mye å bidra med, men jeg forstod veldig godt hvorfor de tenkte som de gjorde. De hadde backing fra forbundet og en plan for at ting faktisk skulle skje. Forbundet stolte på at de kunne gjøre jobben, og spillerne stolte på at ting faktisk ble gjort. Og sannelig så spilte de EM-kval foran et fullsatt Hovet i år og har nå et VM-kval å jobbe mot. Spørs om jeg ikke hadde utsatt det ene og det andre for å være en del av det om jeg fikk lov.