Stian Emil (Berg) er en av mange norske spillere som har fått basketballen inn med morsmelken – eller for den saks skyld med farsarven. Han har brukt mye tid på basketball; han trådte sine barnebasketballsko i EB85, han har spilt parallellt et år for Asker og han har opplevd suksesser med 3B og Bærum Basket. De siste 5 årene har han studert og spilt for NIU (div. i) i DeKalb og for NSU (div.2) i Fort Lauderdale. Han var også en av de helt sentrale spillerne på U16- og U18-landslagene fra 91-årgangen. Ett av høydepunktene var da han sammen med Karamo Jawara ble stemt inn på All Star-laget i nordisk: To spillere fra Norge det året vi kom på 4.plass, men etter en svært sterk seier mot Sverige innledningsvis. Det er sånt som gir inspirasjon til videre satsing, til enda mer målrettet jobbing for å nå målene. Men norsk basketball etter de aldersbestemte årene har vært en skuffelse skriver Stian i denne bloggen. Han synes det er viktig at også de berørte spillerne sier sitt etter å ha lest dette blogginnlegget på pauliord for litt siden.
Stian Emil har spilt fire år i USA – både i 1. divisjon og 2. divisjon. Men lysten til å spille i og for Norge er ikke like stor lenger.
Torbjørn Fritzen sa til meg en gang for veldig mange år siden at jeg måtte fortsette å trene målrettet og hardt: Når jeg kom i riktig alder var sikkert landslaget godt etablert og en greie som var verdt å være en del av. Ble ikke sånn!
Ble fristet til å skrive noen ord om norsk basketball og «landslagssatsingen» her forleden da min kjære far var så grei å påpeke mangelen på et seniorlandslag. Til og med julekortet som aldri ble sendt om landslagssamlinger fikk meg til å trekke på smilebåndet (selv om jeg har fått oppleve en god dose sarkasmer gjennom årene og kanskje er et vanskeligere publikum enn folk flest).
Vil nødig gjøre Berg-familien til en mer kritisk og mindre positiv familie enn den allerede er, men litt diskusjon rundt landslag må være lov føler jeg. En annen faktor som motiverer litt til å skrive er jo også aktiviteten på andre siden av grensen der jeg har noen kompiser jeg fortsatt holder kontakt med. Og ikke minst at det i dag ble avgjort at det skal spilles VM-kval matcher I Sverige.
Vi er er vel et ørlite stykke unna der…
Jeg er en av dem som alltid har sagt at det å være en del av et U-landslag fra 15-årsalderen og opp er noe av det som dyttet meg litt i riktig retning. Enkelte mener vel at vitsen med U16-landslag for eksempel visner litt når man taper kamper med 40-50 poeng i snitt. Hvor mye læring er det i det og hvor motiverende er sånt liksom? Jeg skal ikke mene så mye om det siden jeg helst vil diskutere seniorlandslaget. Jeg velger å være så feig å si at jeg ser poengene fra begge hold.
Erfaringene jeg tok med meg fra ungdomslandslagene, både på godt og vondt, var ganske avgjørende for min motivasjon
Når jeg tenker litt tilbake på tiden med U16-, U18- og U20-landslagene er det vel sånn at erfaringene jeg tok med meg derfra, både på godt og vondt, var ganske avgjørende for min motivasjon, min holdning til sporten, og til hva som må til for faktisk å kunne spille på et høyt nivå. Jeg var nok heldig i den forstand at jeg nesten alltid spilte med gode spillere og coacher de gangene jeg var i aksjon i utlandet.
Pappa, Mathias Eckhoff, Brent Hackman, Per Tøien, Inge Kristiansen, Anders Stien, Aksel Bolin, Karamo Jawara, Øivind Lundestad, Roy Nwachukwu, Halvor Poulsson, Marius Botolfsen, Magnus Midtvedt, Thomas Mjøs bare for å nevne noen (kunne nevnt mange fler).
Mathias Eckhoffs mange eventyr har inspirert mange. Sist som assisterende for Nigerias OL-lag!
Resultatet var at de fleste kampene jeg spilte internasjonalt ikke ble så stygge som andre kanskje har opplevd. Jada, jeg hadde min fair share av stygge tap, og det fines læring i det også. Men i hvert fall så ga alle disse minuttene både på og av banen veldig mye i form av at jeg fikk se hvor gode folk faktisk var utenfor Oslo og Akershus gutter 15-serien. Jeg fikk et lite innblikk i treningskulturen på andre landslag og man fikk også målt krefter mot virkelig bra spillere.
Utrolig kult!
Men så har vi ikke flust med talent og atletiske beist i Norge, og det hender at enkelte årganger kommer litt til kort når de skal konkurrere med andre nasjoner. Det er selvfølgelig vanskelig å beregne, og ikke minst vanskelig å ta avgjørelser som ikke oppfattes som urettferdige og slemme, hvis man skulle valgt å ekskludere enkelte årganger.
Mangelen på satsing og oppfølging fra eget land var nokså demotiverende.
Men en vesentlig grunn til at jeg ikke var så himla motivert til å starte en «proffkarriere» etter ferdig skolegang i USA er nettopp dette med seniorlandslag. Det er mange grunner til at jeg ikke var 100% innstilt til å fortsette (og det må du nesten være om du skal lykkes), men mangelen på satsing og oppfølging fra eget land var nokså demotiverende.
Tilbake til Sverige: Sommeren etter at jeg ble ferdig med basket og skole i USA brukte jeg en del tid i Sverige. Det var vel da jeg skjønte hvor mye lenger Sverige var kommet i prosessen med landslag og også forstod litt hvorfor spillere hadde en drive på et høyere nivå enn hjemme. Ambisjonsnivået til disse gutta lå flere hakk over mitt eget selv om jeg også skulle bli proff. Det virket også som all ambisjon og drive kom fra det å være en del av landslaget og være med i mesterskap og kjempe om medaljer. I de samtalene der hadde jeg liksom ikke så mye å bidra med, men jeg forstod veldig godt hvorfor de tenkte som de gjorde. De hadde backing fra forbundet og en plan for at ting faktisk skulle skje. Forbundet stolte på at de kunne gjøre jobben, og spillerne stolte på at ting faktisk ble gjort. Og sannelig så spilte de EM-kval foran et fullsatt Hovet i år og har nå et VM-kval å jobbe mot. Spørs om jeg ikke hadde utsatt det ene og det andre for å være en del av det om jeg fikk lov.
Så hvis motivasjon og ambisjon bygges fra 15 års-alderen og opp, hva er det man bygger den for? Jeg beklager, men BLNO er ikke noe som får noe til å satse på en basketkarriere, særlig ikke i Norge
I alle fall, flere svensker gikk samme vei som meg (eller den veien jeg skulle gått) gjennom college og så tilbake til hjemlandet. Chris Czerapowicz er en av dem og også en av spillerne jeg nevnte med høyt ambisjonsnivå. I tillegg til landslagsvirksomheten så fortalte han at den svenske ligaen hadde gode kontakter i form av agenter, coacher osv rundt om i Europa som kan åpne dører for spill i bra ligaer.
Et par år senere spilte han EM-kval matcher og spiller nå i den polske ligaen. Kan tenkes at han er småsugen på å gjøre det bra i VM-kvaliken også, og at det inspirerer ham til å ta steget til en større liga igjen.
Så hvis motivasjon og ambisjon bygges fra 15 års-alderen og opp, hva er det man bygger den for? Jeg beklager, men BLNO er ikke noe som får noe til å satse på en basketkarriere, særlig ikke i Norge hvor en jobb på Shell er bedre betalt og med større sjanse for at folk har hørt om arbeidsplassen din enn å bli Norgesmester i basketball.
«Centrum Tigers»?
Aldri hørt om.
«Spiller du på landslaget eller?»
Fete spørsmål å svare på og inspirerende å forklare at vi FAKTISK har en proffliga og det har ikke vært noe landslag på hvem vet hvor lenge. Hvis et landslag eller noe som ligner ikke er mulig, hvorfor ikke gjøre det til en prioritet å hjelpe spillere videre i karrieren og gi dem et inntrykk av at vi faktisk har troen på dem? Det meste koker ned til penger og slik jeg har forstått det så er ikke cash flowen helt oppe og nikker i forbundet.
Nå glemmer jeg sikkert mange, men kunne blitt et ganske bra team som hadde en eller annen ide om hvordan å få folk videre.
Men det finnes da fortsatt ressurser i form av folk? Jeg er sikker på at Mathias hadde vært positiv innstilt til å hjelpe til om det spørres pent. Sikker på at fatter’n, Ståle, Calix, Stein Erik, Baard osv hadde hatt få problemer med å hjelpe noen i riktig retning mot college. Sikker på at Geir, Brent, Inge, Lars Gunnar eller Per har knyttet noen kontakter utenfor våre landegrenser opp gjennom årene.
Nå glemmer jeg sikkert mange, men kunne blitt et ganske bra team som hadde en eller annen ide om hvordan å få folk videre. Jeg tror i hvert fall ikke løsningen er å isolere folk som har en mening og som kunne vært en ressurs for mange.
Tror vel ikke det blir noe VM-kval i Norge nå med det første i hvert fall. Ta en prat og del ressurser og erfaringer, det er mitt tips. Vi er ikke store nok til å sitte å gnure og gnisse på vårt eget når informasjonen og kunnskapen kan hjelpe andre.
Det skal vel nevnes at det trengs dedikerte og seriøse spillere for å kunne dra i gang noe sånt som dette. Det tror jeg personlig at kommer litt av seg selv om man kan friste med et alternativ med litt backing og orden. Lett å si, men da hadde nok jeg vært der og fått opp noen tusen skudd skudd et eller annet sted.
Helt til slutt er det naturlig å gi kred til alle som faktisk har en fulltidsjobb som basketspiller eller har hatt. Det tar tid å jobbe seg opp i systemet akkurat som en hvilken som helst annen job og det krever enorm dedikasjon å gjøre det som norsk basketspiller.
Kudos til Karamo, Nikolas, Stian Mjøs, Torgrim, Anders, Christer og Aksel for å leve ut proffdrømmen eller ha gjort det. Høres kanskje overfladisk ut, men det er ikke alltid så lett å ta det valget/steget når man får null annerkjennelse her hjemme.
Torgrim Sommerfeldt har levd drømmen, og om ikke skader hadde stoppet ham kunne det blitt en av de virkelig store norske basketsuksessene internasjonalt.
Aksel Bolin er endelig tilbake på parketten i Norge, og har både USA og Spania på samvittigheten.
pauliord 