BLNO-sesongen 2018/19 er over. To lag har hentet hvert sitt NM-gull. Og to lag følte sikkert at de tapte gullet snarere enn å vinne sølvet. Damenes NM-finale søndag var en helskrudd affære som hadde absolutt alt av dramatikk og overraskelser. Den siste og avgjørende NM-finalen på Kongsberg ble også av det minneverdige slaget.

 

Kongsberg ble en svært fortjent «serie-norgesmester». Det er minst 2+2 grunner til det.  

Først og fremst det Kongsberg presterte i kamp nr. 2. Det var kort og godt imponerende. 8 spillere som var skikkelig påskrudd fra start, full guffe. Det gikk «all in» og Gimle var i realiteten aldri i nærheten. Hvorvidt det var økonomi eller utlendingenes brennende ønske om å se norske fjelloverganger, vet jeg ikke. Men det er kult når Kongsberg velger å kjøre bil til årets viktigste bortekamp.

Så er også en vesentlig del av Kongsbergs suksess jobben som ble gjort fra 5.april og i dagene og ukene etterpå for ett år siden. Dagen etter finaleserien over Asker i fjor var de allerede i gang med å stable et nytt vinnerlag på beina. Spillere ble kontaktet. Coach ble engasjert. Telefoner ble tatt.

Det var ikke få som skulle erstattes – for eksempel Baard Stoller, Brian Voelkel, Mikal Gjerde, Tobias Rotegård og Fred Thomas. Det klarte de.

Så skal Chris Ebou-Ndow og Robert Hubbs selvfølgelig ha sin vesentlige del av æren for hver sin Kongsberg-seier. Og nettopp der ligger mye av forskjellen på Kongsberg og Gimle.  Mens Kongsberg har tydelige enere, vil Gimle noe med sitt lagkonsept. Når Ali Ouakkaha skyter fem 3ere i gårsdagens kamp og bommer på like mange, er det helt OK. Og når Jørgen Odjell treffer på sin første 3er, men bommer på de fem neste, er også det slik det skal være. Sånn spiller Gimle og det skal de virkelig ha honnør for.

Så har jeg måttet gå tilbake til streamingen for å se hvorfor dommerne valgte å eliminere Aly Hudgins og Eivind Lamo fra kampen i går. Det er en kulten kameravinkel på situasjonen, men etter at Eivind har hentet returen får han Aly som ryggsekk. De ender på gulvet. Det blåses holdt ball, og situasjonen blåser over etter litt småknuffing – kanskje ikke så rart, det er tross alt et NM-gull som avgjøres der og da. De to involverte og alle øvrige spillere slår seg til ro med dette, men dommerne føler seg åpenbart nødt til å snakke sammen. Ganske lenge. Og dommen ble altså usportslig foul til begge, og begge er ferdige for kvelden.

Uforståelig for meg. Dommerne hadde virkelig praktisert en kul og røff linje hele veien, men plutselig var det slutt. Det sluttet da Tony Tolovae fikk sin femte foul. Den var syltynn.

Syltynn var ikke foulen 43 sekunder før slutt i damefinalen, og om ikke Lamo/Hudgins skulle hatt sine usportslige fouls i går, så var denne krystallklar.  Sandvika ledet 74-71, de hadde ballen til innspill og Makala Roper blir foulet før ballen er satt i spill. Reglene sier at det er automatisk usportslig foul.  Makala skal skyte to straffer og Sandvika får ballen tilbake. Men dommerne “glemmer” at dette er en usportslig foul. Sandvika får ballen tilbake, men får aldri skutt straffene.  Det KUNNE vært det som skulle til for Sandvika. Ett treff ville gitt to possessions opp for Gimle.

Nåvel.  Spilt er spilt, og det nytter lite å tenke for mye på forspilte sjanser. Nå er det den tiden på året igjen: Noen trener, andre ringer nye spillere mens påskelektyre for enkelte kanskje er regelboka.

God påske til alle!