pauliord

God klem eller beklemmende?

Legg igjen en kommentar

Jeg har omsider kommet til denne erkjennelsen: I 2019 er jeg utdatert på nærkontakt, men lever forholdsvis godt med det. Spørsmålet er om andre er like komfortable.

For jeg klemmer på folk, ofte og gjerne. Og helst ikke sånne sør-europeiske liksom-klemmer, men en real en. Etter hvert har jeg nok opparbeidet meg et visst rykte, og det hender også jeg kommer nær mennesker i form av et skulderklapp her, en dult der, et håndtrykk, litt rusking i håret.

Men i 2019 er det grenser fra hva man kan og bør tillate seg.

#metoo-bevegelsen startet i 2017, med avsløringer om filmprodusenten Harvey Weinstein. Det var drøy kost. Virkelig drøyt.

2

#metoo-bevegelsen startet med avsløringene av Harvey Weinstein (t.v.).  Nå har Joe Biden fått erfare at ikke all nærkontakt er OK.

Resten er historie. Eller snarere – sjokkerende mange historier om seksuell trakassering. Politikere har måttet gå, maktmennesker har mistet posisjoner. Og samfunnet er ikke helt som før.

Vi er alle blitt mer oppmerksomme på at det finnes intimsoner. Private sfærer. Grenser man ikke skal tråkke over. Vi er blitt forsiktigere, av og til på grensen til det parodiske. Det som tidligere var en hyggelig berøring, er plutselig blitt noe som overveies, analyseres og vurderes.

Jeg har sikkert ikke vært flink nok til dette, og å gi en klem har definert hvem jeg faktisk er. Bakgrunnen er hyggelig nok og enkel nok:  Min mor var en vever lite dame. Den typiske, litt underdanige og pliktoppfyllende husmoren som holdt familien sammen.  Og jeg kan faktisk ikke huske at hun noen gang fikk en klem eller varm omfavnelse av min far.  For også han var av den gamle skolen, og nærhet sto neppe i pensum.

jpg 000000040010

Mor og sønn. Eiksmarka 1960. 

Derfor klemte jeg på mor. Ofte. Hver dag.  Og jeg merket at hun trengte det. At hun ble i omfavnelsen lenger enn hun måtte. At det kanskje ga henne noe hun nesten aldri hatt fått. Fysisk nærhet.

Senere i livet er det blitt mange klemmer: Familie. Nære venner. Ikke fullt så nære venner. Spillere. Motspillere. Dommere og lagledere. Smått og stort.

Min mor var liten. Torgeir Bryn er den største jeg klemmer på, så ofte jeg kan.

Ikke før nå har jeg tenkt godt nok over at dette sikkert er kleint for flere enn jeg aner.

Joe Biden har blitt en slags øyeåpner for meg den siste tiden.  Han var amerikansk visepresident i to perioder under Obama, og teller på knappene om han skal kaste seg inn i kampen om å bli USAs neste president.  Han har vært kjent som den nære, varme, omsorgsfulle politikeren. Han tar på folk, og han klemmer på folk. Det har han gjort et helt liv. Og ingen har mistenkt ham for annet enn å ha gode hensikter.  Men nå får han det plutselig i retur når flere kvinner de siste dagene og ukene har stått frem med sin historie om hvordan de følte det som beklemmende og kleint for flere år siden. Vel å merke ingen beskyldninger om seksuell trakassering, men snarere om uønsket nærhet.

Joe Biden og jeg.  Gamle menn som klemmer. Uten sammenligning forøvrig. Jeg søker ingen posisjoner. Men jeg søker relasjoner.

Og jeg kan ikke love å bli en annen enn den jeg er. Gode klemmere er ofte utstyrt med ganske gode antenner for hvem som slett ikke skal og bør klemmes. Det finnes flere i min umiddelbare omgangskrets som ikke ønsker nærkontakt. Aner ikke hvorfor det er sånn, men man merker det. Og det respekterer jeg selvfølgelig.

Men forøvrig kommer jeg nok fortsatt til å klemme på 02-spillerne mine av og til. De tåler det, tror jeg. Det blir klemmer også på 02-mødrene og mange av fedrene.

Og jeg kommer fortsatt til å klemme på Stian, Gaute og Benjamin – før og etter Bærum-kamper.  Og da hører det gjerne med å klemme Vår i kafeteriaen og Marthe i inngangen. Eva hvis hun er der.  Noe annet skulle tatt seg ut..!

Aysun fra Centrum og Sandvika-coach Inge er gode å klemme på. Emma og Johannes i Miami.

Odd Johansen og jeg deler et skjebnefellesskap som «eldre coachende herrer». Det fortjener en klem.  Det er i det hele tatt mange som fortjener en klem, og sikkert mange som helst vil slippe.

For meg startet det med min egen mor på 60-tallet, og siden har det altså vært en del av en væremåte. Jeg er lei meg hvis du har følt det som beklemmende, og ber om unnskyldning hvis jeg har trått deg for nær.

Men det er godt ment. Og skal du til Scania Cup i påsken kan det vel hende du får en, du også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s