Det finnes mange fantastisk fine mennesker i norsk basketball. Vi er faktisk en eneste stor familie i en liten idrett. Nå har vi mistet en av våre alle beste. Skjettens Odd Teigen døde fra oss natt til 15. desember.

Jeg visste han var syk, men jeg visste lite om hvor alvorlig det var. For i kjent Odd-stil klarte han å finne noe positivt i det som må ha vært fryktelig vanskelig etter sommeren.  I juli skrev han i entusiastiske ord og vendinger på sin FB-profil:

«Ser du meg snublende i en fortauskant, eller skriver litt rart på tastaturet, så vet du hvorfor, det har en naturlig årsak. Jeg er lykkelig og har det fantastisk der jeg rusler rundt som en småfull sjømann. Kanskje blir det borte, kanskje blir det verre. Det vil bare tiden vise, betyr ikke så mye. Det viktigste er at jeg skal ta vare på mulighetene sykdommen gir meg».

Odd visste ikke bare å ta vare på muligheter, han skapte dem.  Det han klarte med Skjetten var uten sidestykke i norsk basketball. Landets største klubb. Den best organiserte og med Odds kvalitetsstempel over det hele.

Han delte gjerne av egen suksess og erfaringer på samme måte som han søkte hjelp hos andre. Han ville at andre skulle lykkes, og han ville samtidig få til det beste for Skjetten Basket.

Jeg kommer aldri til å glemme sesongen 2015/16.  Vi hadde 02-lag i samme serie, og på den tiden var nok vi litt bedre enn Skjetten.  Men snarere enn å deppe over tap ville Odd  lære. Han ønsket meg velkommen som gjestetrener til Skjettens 02-lag et par treningskvelder. Så skjønte jeg vel enda mer av den «teigenske ånden»: Ole Andreas var trener for 02-gutta på Skjetten, og kunne nok lett ha følt det som litt rart at pappa hentet inn folk fra et konkurrerende lag for å dele erfaringer.  Men nei. Ole Andreas var og er samme typen. Inkluderende, interessert, nysgjerrig!

Å spille på bortebane, hos Skjetten, fulgte alltid samme oppskrift: Vi kom tidlig til kamp. Odd var selvfølgelig allerede i gang med å rigge. Først en klem, og så kaffe. Hvis ikke jeg fikk kaffekopp med en gang, ble han litt urolig. Den siste gangen jeg hørte fra Odd var typisk.  Han var raus med ros, men som alltid på jakt etter noe nytt:

«Hei Pål, ser dere har fått så flott sekretariat. Har lyst til å lage noe lignende hos oss. Har du noen kontakter som kan fortelle meg hva dere har gjort og hvor dere har kjøpt tingene osv.?»

Odd gikk bort så meningsløst tidlig.
Odd var noe å strekke seg etter.
Han ble en av mine aller beste kolleger i norsk basketball .Og kjenner jeg ham rett kommer han til å organisere noe til beste for andre også der han er nå. «Hvil i fred», sier vi. Men jeg er usikker på om Odd klarer det.