«Hvis ønsker du deg til jul?», spør noen. Egentlig ingenting. Når du har passert livets middagshøyde, finnes det ikke mye materielt igjen å ønske seg. Man har alt. Bil, bolig, slips og lommetørklær.

«Du ønsker deg vel snille barn?», spør de. Takk, jeg har to aldeles enestående sønner.  Og jeg har 17 x 17-åringer som jeg betrakter som mine. En bra flokk født i 02 og 03 som ikke vet stort om livet, men desto mer om basketball.

Så, hva ønsker man seg?    

Det måtte være at Finn og Filip Sczesny dømte med navneskilt så jeg vet hvem jeg skal irritere meg over. Gjerne navneskilt på Akrem og Nasser Dagnew også, men jeg gjetter stort sett på at det er Akrem som dømmer.  

Og hvis sånne som Siri Waalen Bogen og enkelte Tromsø-supportere, kommer med volumknapp i stedet for av/på. Det hadde også vært fint.

Et ønske må være at håndballspillere 1) slutter med klister, eller 2) fjerner det umiddelbart etter trening og kamper.

Av og til ønsker jeg nok også at DJ’en på Bærum-kampene skrotet spillelisten med hissig rap. Eller at det var mulig å høre hva sidemannen sier til meg når vi først forsøker å føre en samtale på tribunen. 

På tribunen i Nadderudhallen sitter oldtimere som Nils Tanum og Tore Vik. Det er kult selv om Tanum med fordel kunne ha dempet forsøkene på å lære bort tysk grammatikk til spillerne mine de gangene vi møtes på Vest Helse. Men jeg skulle gjerne sett flere av de gamle på kampene. De som definerte basketball på 70- og 80-tallet.  Hvor er de?

Det har nok også hendt at jeg ønsker meg en tidsmaskin.  Kunne vært fint å backtracke til kamper, episoder og kommentarer jeg burde taklet annerledes. Det hadde vært interessant å se om jeg faktisk var så lite flink på banen som jeg husker det. 

Jeg hadde brukt tidsmaskinen til å rydde litt i egen oppførsel.  Jeg har vært oppfarende, hissig og angstbitersk, særlig i omgangen med dommere. Sorry.

Jeg skulle gjerne kjent på stemningen etter NM-gullet i 2011 en gang til, den gangen vi gikk til en 5. og avgjørende finale i Tromsø med to sønner og resten av gjengen fra 3B-tiden. Og i samme slengen: Jeg ønsker jeg kan klare å få Donald Oatis tilbake til Norge, om ikke annet for at den fineste amerikaneren jeg har hatt med å gjøre får møte gjengen fra 2011 igjen.

Med en tidsmaskin kunne jeg kanskje gjort ting annerledes med 96-/97-årgangen i EM.  Den siste kampen mot Island burde vært spilt om igjen. 10.plass var flott. 9.plass hadde vært enda bedre.

Og apropos 97: Det er lov å ønske at Harald Frey sprenger noen grenser når han er ferdig i Montana. At han finner et sted å spille som blir en øyeåpner for flere, også utenfor basketballmiljøet. Jeg ønsker kort og godt at noen viser at alt er mulig.

Jeg ønsker å få anledning til å se flere av 02-spillerne mine videre i livet. Jeg er nysgjerrig på hva de blir og hvor de havner.  Studier, familie, basketball. Jeg håper å kunne besøke dem der de havner, uansett hvor det er og selv om de ikke fortsetter karrieren med ball.

Jeg skulle ønske at flere utøvere på +2 meter fant ut at de ville satse på basketball. De finnes i volleyball, de finnes i håndball og de finnes i basketball. Men de er for få.

Jeg er grunnleggende lite interessert i NBA. En av grunnene er spillere som James Harden. Jeg får rett og slett vondt når jeg ser ekstrem-atleter floppe seg til enda større fordeler. Skulle ønske mer av NBA handlet mye mer om lag enn enkeltspillere.

I det hele tatt. Det er mye man kan ønske seg til jul, men ikke stort julenissen kan fikse. 

Øverst på ønskelisten akkurat nå står Alex Dakin. Et ønske om at han får all den støtte, kjærlighet og mot som skal til for å vinne en helt annen kamp enn de som utkjempes i Nadderudhallen. Det er godt å få perspektiver på livet, det er mange av oss som kan trenge det.