Det er ett bilde jeg virkelig hater nå, bildet av coronaviruset – denne lille ekle klumpen med tentakler i alle retninger.  Jeg vil heller se sånt som italienerne som synger sammen fra balkongene sine. Eller borettslaget på Rodeløkka som hyllet helsearbeiderne. Det gir oss et lite positivt løft, og det gir et perspektiv på hva som er viktig.

Vi er mange som synes det er drøyt å ha spilt nesten en hel sesong basketball uten at det skal bety noe som helst. Vi er mange som har registrert at sesongen 2019/20 er annullert, men vi skjønner ikke helt hvordan dette skal administreres.  Det blir mange delikate avveininger omkring opprykk/nedrykk i alle serier. Her er det ikke utelukkende snakk om BLNO og 1. divisjon, men et helt seriesystem i alle klasser.

Styret i NBBF har fått kastet på seg en utfordring som er helt unik. Kampen mot Corona er viktigere og vanskeligere enn en hvilken som helst basketballkamp. Hvis jeg tolker basketballinteresserte riktig, var den tredje og avgjørende kvartfinalen mellom Kongsberg og Asker den kampen asolutt alle hadde imøtesett med størst spenning.

Men eksakt når vi klarer å tvinge viruset i kne er viktigere enn alt nå.  Hele bransjer er i ferd med å knele, titusenvis blir permittert.

Med det som bakteppe blir idrett uviktig, på grensen til uinteressant. De fleste idrettsledere verden over har vist forbløffende og imponerende evne til handling  (kanskje med unntak for skiskyting der man har gått, skutt og klemt inntil for et par dager siden).

Det er lett å sympatisere med årgangene som har satset og sett frem til U16-NM og U19-NM. Jeg synes virkelig synd på dem. For 01-årgangen var dette deres siste mulighet til å skinne i aldersbestemte klasser. Dette skulle være kronen på verket; i stedet ble det coronaen på verket.

Og selv om Scania Cup fortsatt kan være en mulighet, vil det overraske meg om ikke også den turneringen går fløyten. De samme årgangene kommer til å gå glipp av Nordisk Mesterskap og EM-deltagelse selv om U16-årgangen vil få muligheten i U19 om noen år.

NBBF har i realiteten ikke hatt noe valg. Så kan man mene at beslutningen om å annullere samtlige serier kunne ventet noen uker. Eller at alle serier kunne avgjøres etter den amerikanske prosentmodellen. Du kan finne plusser og minuser ved alle alternative løsninger.

Mer interessant og gledelig har det vært at vi alle synes å stå samlet om dette: Ingen hissige debatter i sosiale medier, bare ett og annet forsiktig forslag til løsninger.

Så merker vi alle fraværet av aktivitet og samvær.  For egen del synes jeg det er rart, frusterende og tomt å være uten treninger og kamper. Jeg har vært sammen med spillerne mine på fire treninger, på treningssenter og på et par kamper i helgen hver uke i flere måneder. Plutselig er det blitt et slags sosialt vakuum, et fravær av glede. På en merkelig måte er det ganske godt å føle på kroppen hvor viktig basketball er – treninger, kamper, sosialt samvær.

Idrettshallene står der, tomme og fristende.  Burde det ikke vært mulig å snike seg inn for en aleneøkt? Joda, absolutt, men det er verken, smart, kollektivt eller lojalt. Derimot er det ingen som nekter deg å trene alene. Ute. Hjemme.

Vi ønsker alle å komme i gang igjen så fort som over hodet mulig. Pussig nok er den eneste løsningen nå å holde seg borte fra aktiviteter og mennesker. Ingen vet hvem som bærer smitten, ingen vet hvem som sender den videre og så lenge antall smittetilfeller øker, må vi stå løpet.

I første omgang gjelder myndighetenes restriksjoner til førstkommende torsdag, men ingen blir overrasket om de forlenges.

Det er en fattig trøst at vi rakk å spille ferdig 90% av sesongen.  De fleste lag manglet bare et par kamper før seriespillet var komplett.  Det er kjipt, men det er til å leve med.

Vi sees i en hall. Så snart som mulig!