pauliord

Papirkrigere

Legg igjen en kommentar

12. mars var Asker Aliens på vei til Kongsberg for en mulig upset i BLNO-sluttspillet. De kom ikke lenger enn til Drammen. 205 dager senere prøver vi igjen. Med eller uten tilskuere, men garantert med håndsprit. Det er lenge siden idrett og alkohol har passet så godt sammen.

Marcus Barnett og Torgrim Sommerfeldt i et første møte denne sesongen. Det blir flere. Foto: Marianne Stenerud (selvfølgelig)

Mange synes vi har ventet lenge nok på å se basketball igjen, og skuffende nok – du skal være heldig om du slipper inn på kampene. Det har vært spilt treningskamper, men regimet har vært strengt: Ingen tilskuere eller utenforstående har sluppet inn i hallene, i hvert fall ikke i  Bærum.

Spiller, spiller ikke? Aksel Bolin kan komme til å bli viktig for Asker, uansett hva han bestemmer seg for. Foto: Marianne Stenerud (selvfølgelig)

Derfor blir det helt håpløst når Arild Sandven ber oss om å tippe BLNO-tabellen etter endt serie.  Det er sånne øvelser som irriterer supporterne om de ikke finner sitt lag nærmere toppen, og det er sånne tips du lett får i trynet når sesongen er ferdig: «Hva var det vi sa»?

Vi forstå-oss-påere tyr ofte til sånne ting som at «det blir rekordjevnt i år».  «Alle kan slå alle», sier vi for å gardere oss. Det er selvfølgelig bare tøys. men til forskjell fra tidligere sesonger har det vært nesten umulig å se lagene ved selvsyn. Derfor er vi også overlatt til å mene noe om hvordan det ser ut på papiret.

De fleste av oss kan lese, og vi ser at noen utlendinger går i en slags loop mellom klubbene, noen kommer til mens andre forsvinner. Fasiten er her, men gjør oss ikke særlig klokere.

Her er noen tanker, basert på hvordan det ser ut på papiret, på tradisjoner og tidligere meritter.

1. Kongsberg 

Det er vanskelig å tenke seg en innspurt i denne serien uten at Kongsberg og Asker kniver om seieren. Miners har utenlandske spillere så det holder, og det er litt logistikk som skal passes på når kvoten av norske spillere på banen til enhver tid skal oppfylles. Kongsberg har vinnerkultur, og de har vinnerskaller – ikke minst på benken der Stein Erik Rotegård neppe er av typen som tar lett på dårlige prestasjoner. Kanskje får de ikke den drahjelpen fra et entusiastisk publikum som de er vant til, men selv 170 på tribunen evner sikkert å lage liv i Kongsberghallen.  

2. Asker

Asker på 2. plass? Tja, hvorfor ikke. Eller snarere – hvorfor ikke på 1.plass? Det er mange grunner til det. For eksempel at det har vært en svært vanskelig forsesong med en hjemmebane som har vært utilgjengelig. Og en hjemmebane som egentlig ikke er et sted de ønsker å trene når Leikvollhallen omsider blir klar, med korsbånd-dreper-gulv. I tillegg er mye uklart. Når er Erik Gilchrese klar fra skade? Når kan Djo Loo Yele tenke seg å spille? Og synes Aksel Bolin det var kult nok i treningskampen mot Bærum til at han henger med videre? Inntil Asker får gode treningsforhold og en forutsigbar stall kan prestasjonene variere. Kanskje blir det rollebytte i år? Kongsberg tar serien, Asker tar NM.

3. Gimle 

Det skal bli et kjærkomment gjensyn med Espen Fjærestad, tilbake etter flere år i Danmark.  En stund så det ut til at det kunne bli bunnsolid med Mikkel Kolstad som makker, men det ble Madeira for Mikkel i stedet. Gimle har ligget lavt på overgangsmarkedet og fremstår omtrent som i fjor med Milovan Savic som det rutinerte midtpunktet. Og det er kult når et elitelag kommer til å merke savnet av en så ung spiller om Jørgen Odfjell.  Audun Eskeland har vist en beundringsverdig ro, han har en plan som han tror på og ikke minst et prosjekt som spillerne tror på.   Jeg tror på det, jeg også.

4. Bærum

–Jeg tror vi blir gode, mener Mathias Eckhoff.  Det skal man ta på alvor for han er i hvert fall ikke den som brauter om eget lag.  Bærum fikk en slags gavepakke når Yannick Anzuluni tok med seg kjæresten til Norge. Da spiller det neppe så stor rolle at Toomas Raadik forsvinner til Ungarn. Yannick synes å være en helt annerledes type enn den klassiske utlendingen som gjemmer hodet i hoodien og holder seg i leiligheten foran Playstation, men bak gjentrukne gardiner.  En svært oppvakt kar Bærum kommer til å få nytte av.  Så gjenstår å se om de yngste klarer å tre inn i voksenrollen, og om spillere som Gaute Haugen og Benjamin Cox kan bidra med viktige minutter.

5. Fyllingen

Jeg klarer aldri helt å få tak på Fyllingen. For meg er det et lag som på papiret ser sabla bra ut, men som har en egen evne til å somle bort poeng i viktige kamper.  De avsluttet forrige sesong med tap i seriekampene, men med gode kvartfinaler mot Tromsø. De fikk aldri forsøkt seg mot bedre motstand, og tapte for korona. Calix Black Ndiaye på benken høres smart ut, enda mer spennende blir det med bror Bouna tilbake på norsk banedekke.  Men om jeg forstår det rett kan han forsvinne så fort han finner et interessant tilbud fra utlandet. En som helt sikkert blir, er Peter Bullock som en slags basketballens Roger Federer, uten sammeligning forøvrig. Gamle folk kan også når de vil…

6. Tromsø

Det meste er nytt i Tromsø. Ny coach med ny giv og gode referanser.  Spanske Sergio Vicente Beleña har ganske sikkert en plan for hvordan man også spiller forsvar, også det vil jo være ganske nytt. Med Henrik Lange hjemme igjen, og «ungguttene» Johannes Lange, Aron Nielsen Finstad og Marcus Wynn enda et år eldre kan det bli moro.  Men tromsøværingene har jo tradisjon for å tro det blir moro i oktober. Vinnerkultur kommer ikke rekende på ei fjøl.

7. Frøya

Tabbene skal i hvert fall ikke gjøres på benken i år.  Baard Stoller er tilbake der han egentlig hører hjemme. I Bergen. Og med treårs-kontrakt har han gitt seg selv tid til å få orden på prosjektet. Han kan trenge tid – her er det litt hummer og kanari.  Tre importer og påfyll fra Bærum i form av Thomas Solem. Det er neppe noe minus for kollektivet at Ognjen Nisavic går til Kongsberg.  Med ham forsvinner også en anselig mengde skuddforsøk som er «up for grabs». Frøya er en solid klubb som fortjener kontinuitet.  Og om det ikke gir uttelling i år er jeg villig til å gi dem et par sjanser til under Baards ledelse.

8. Ammerud

Ammerud har imponert mellom to sesonger.  Aldri har det vært så mye liv på Apalløkka som i sommer.  Camper for unge spillere har vært gjennomført med stil, deltakerne har vært mange og glade, og optimismen har kanskje vært større enn realismen når klubbledelsen hadde kalkulert med 1600 tilskuere og 1000 i snitt.  Nåvel, 170 er bra det også.  Ammerud ser nesten alltid bra ut på papiret, men er ofte ekstra flinke til å «choke».  Hadde basketballkamper vært spilt over 2×10 minutter kunne Ammerud nådd langt. Men også i år spiller vi 4×10.

9 og 10. Centrum og Nidaros

Det er fortsatt lett å la seg imponere og sjarmere av Centrum og Nidaros.  Norske så det holder begge to, og raust med entusiasme.  De vet at de får mye motgang, men tror på fremgang.  Når Magnus Midtvedt gyver løs på enda en sesong, vet han at han kunne spilt gode og viktige minutter nesten hvor som helst ellers.  Men lojalitet er fortsatt en kvalitet for noen. Det er sårt for Centrum å miste Øivind Lundestad, Sander Rivø Aslesen og Henrik Lange. 

Jeg regner med at Nidaro-coach Thor Inge Øvermo har NTNU med i aftenbønnen hvert år, for uten tilreisende studenter kunne det sett stygt ut.  I år har Gud vært god: Torkel Westby, Mateusz Nilsen og Mikkel Aarnes er bra uttelling.  Og kanskje kan de innfri forventningene som er å underholde og overraske.

Det er mye å jobbe med her for Marco Sanders. Klarer han å få dette til å fungere som en helhet? Foto: Marianne Stenerud (selvfølgelig)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s