Det er interessant og lærerikt når meninger brytes. Bloggen i går om mulige scenarier for tiden som kommer, har gledelig nok ført til at mange har kastet seg inn i diskusjonen, med ulik tilnærming. Ikke alle ønsker å tre frem i offentligheten, men har likevel sterke meninger.
I innboksen min har jeg fått en reminder om hva som skjedde for over 50 år siden:
«I 1969 raste Hongkong-viruset. Man tror at rundt 2-4 millioner døde. Samtidig arrangerte man Woodstock-festivalen, med 700 000 mennesker som sto oppå hverandre i 4 dager på et jorde. Livet gikk som normalt. Alt var glemt noen måneder senere».
Bandyprofilen Nikolay Hauger tar godt i på sin egen FB-side:
«Denne «krisen» er overdrevet og blåst ut av alle proporsjoner. Nye inngripende lover og forskrifter innføres i ekspressfart fordekt bak hensiktsmessighet. Hva er hensiktsmessig? Ingen detaljert kost/nytte vurderinger er presentert for å begrunne de tiltakene vi nå ser. Kun frykt, smitte og misforstått solidaritet».
I Norge er vi stort sett spart for de drøyeste konspirasjonsteoriene, og i hvert fall er det forsvinnende få som innbiller seg at covid 19 er «fake news». Til det er dødstallene for høye og sykehusene for fulle. Jeg har ikke nok kunnskap til å kunne mene noe skråsikkert om hvordan myndighetene håndterer dette, og om vi kanskje heller burde avblåse krisen og leve med det. Alternativt dø med det.
For meg er det viktigere å gi våre foresatte råd om hvordan vi kanskje kan komme ut av dette i den andre enden. Når eller hvis smittesituasjonen tilsier at vi igjen kan trekke inn i hallene, og vi igjen kan møtes til kamper.
Hvordan skal det foregår? Hva skal prioriteres?
Flere gjør seg til talsmenn for at flest mulig kamper for flest mulig utøvere trumfer enkeltstående arrangementer som RM og NM. Underforstått: Turneringene som i et normalår utgjør slutten på sesongen, må vike. Carl Lingon skriver:
«Å kåre vinnere kan da umulig være en i prioritet i bredde barn ungdom. Istedenfor å se etter mulighet til å redusere antall kamper, bør vi heller tenke flest mulig kamper for flest mulig barn som et grunnleggende prinsipp. RM blir naturlig sisteprioritet, deretter NM-kval, deretter NM. Å gjennomføre serier bør være førstepri. Om vi må prioritere, må vi prioritere bredt».
Cathrine Sandnes setter ord på det mange av oss føler i Dagbladet:
«Jeg vil tro de fleste foreldre som har barn i idrett, korps, kor eller andre aktiviteter som foregår sammen med andre, merker at surstoffet er i ferd med å ta slutt. Jeg har vært imponert over hvor fort de ulike ungdommene har svelget skuffelsen over alt som ble avlyst, og mobilisert til neste mulige høydepunkt. Som også ble avlyst. Jeg har sett trenere bruke all sin kløkt og fantasi for å finne alternative måter å trene på, først med to meter, så med en meter og i ulike kohorter, mellom hver enkelt utøver – vel vitende om at tenårene er den kritiske alderen. En seksåring kan begynne, slutte og begynne igjen. Toppidrettsutøvere får dispensasjon, i tillegg til å ha et støtteapparat rundt seg og idrett som livsstil. En tenåring som slutter, slutter som regel for godt, og tar med seg sitt eget lille nettverk av frivillige – også kalt foreldre – samtidig».
For noen er dette enkel matematikk. Det er for få arrangementsdager igjen for å kunne avvikle seriespill, mener Stein Håkon Nes. Jeg er usikker på om det regnestykket holder mål. Kanskje om enda noen uker, men ikke nå. Michael Söderström sier det slik:
«Hva er det som sier vi ikke kan spille til skoleslutt? Hva er det vi brenner for alle sammen? Spille basket og da kan du strekke det langt… Selvfølgelig vil man spille cup/turneringer fordi det er morsomt og forlenge sesongen!!! »
Det hadde vært interessant om flere kastet seg på debatten. Hva mener du? Hvordan ser du for deg siste del av sesongen? Hva skal prioriteres hvis/når vi kommer i gang igjen? Kommentarfeltet venter på deg.
«Både jeg og mine barn spiller basket, men ingen av oss orker tanken på at noen av våre nærmeste skulle dø fordi vi ikke orket å vente i 18 måneder. Dette er et I-lands problem».
Det er vanskelig å være uenig i dette, men diskusjonen bør neppe forenkles til «hvis tenåringer trener, dør bestemor»