Jeg valgte å slutte i Aftenposten for et halvt år siden for å se om livet har noe annet å by på. Og, basketballsesongen 2020/21 som har vært en blanding av vits og tragedie, er slutt om noen få uker. Jeg var i realiteten på vei inn i arbeidsløshet da Ronny (Lange) og Ørjan (Hansen) ga meg noe å tenke på. 

Hvis noen hadde spurt 12. april 2011 om jeg noen gang kommer til å coache Tromsø Storm, kan du gjette hva svaret ville blitt. I hvert fall hvis du hadde spurt signaturen K.W. i avisen iTromsø som skrev dette uken før de tre siste NM-finalene:

«Når jeg leser i iTromsø hva treneren til Bærum Basket, Pål Berg, klarer å lire av seg i sine blogger, blir jeg målløs. Mannen er jo utrolig arrogant og frekk! Nå håper jeg bare at Tromsø Storm klipper ut sportssiden der det sto om denne mannen og bruker det for å gi spillerne sine ekstra motivasjon før helgens kamper i Nadderudhallen!»

K.W. fikk rett: Avisutklipp kan gi motivasjon, men det ble altså omvendt.  For da vi kom til Tromsø den første finalehelgen, ble vi møtt av en analyse over to sider i lokalavisen, med terningkast og det hele. Bærum ble levnet små sjanser, og sportsredaktøren mente dette kom til å bli en enkel treretter – forrett, hovedrett og dessert: 3-0 i kamper. 

Der og da ble finalegnisten tent for alvor i et ungt og delvis urutinert Bærum-mannskap, «game on!». Vi hadde mye moro i forsøkene på å hisse opp tromsøværingene. Jeg hadde lite annet å gjøre på spillerhotellet enn å taste i vei på Mac’en i trygg forvissning om at det ble lest av irriterte Storm-fans. Kanskje var det ikke så rart at folk som K.W. ble en smule opprørt, og stemningen i Tromsøhallen var det i hvert fall ikke noe å si på. Skikkelig trøkk! Damene på første benk «pæivet» og «åijet» av full hals. Jeg har fått med meg en miniordbok fra en av foreldrene på laget mitt her sørpå:

Læsta: Ullsokker
Åije: Rope, skrike
Peive: Vifte med armene
Sæmat: Treg
Hæstkuk: Drittsekk
Vi står han av: Vi tåler dette

Så vil nok mange mene at uttrykket jeg kommer til å få mest bruk for, er «vi står han av».  Kanskje det. Kanskje ikke. Det skal i hvert fall spilles noen kamper først.

Da jeg fikk SMS fra Tromsø Storm tidlig i april, ville det mest naturlige vært å svare et umiddelbart og utvetydig «nei!». I 2012 var jeg sikker på at jeg var ferdig med BLNO. En fantastisk NM-sesong ble etterfulgt av den mest dramatiske nedturen jeg har opplevd som basketball-coach: Vårt helt sentrale midtpunkt Donald Oatis ble hjerteoperert på Rikshospitalet i all hast. 

Der og da raknet mye for laget og meg, og mot slutten av sesongen 2011/12 hadde jeg coachet min siste BLNO-kamp. Trodde jeg.

Om noen få uker er jeg ferdig med et prosjekt som har tatt seks år å fullføre. I 2014 presenterte jeg «EB02|2020» for spillere og foreldre. Jeg forsøkte å få 12 år gamle spillere til å forstå at vi skulle være best ved inngangen til sesongen i 2020. 

Jeg forbannet meg på at rammevilkårene for dette laget skulle bli minst på høyde med et hvilket som helst BLNO-lag (minus utenlandske spillere). Seks år senere tror jeg vi har innfridd på det meste selv om vi neppe kommer til å få anledning til å vise på banen at vi er gode akkurat nå. 

Nå definerer jeg gjerne det omvendte prosjektet: Det vi gjør, skal være minst like bra som det var med EB02.

Så er det sikkert naturlig å spørre «hvorfor i all verden Tromsø Storm..»? Et godt spørsmål som det ikke var helt enkelt å finne opplagte svar på.  Men jeg fant fort ut at et nesten like godt spørsmål er «hvorfor ikke Tromsø Storm»? Jo mer jeg tenkte på det, jo mer fant jeg ut at laget og klubben hadde det meste av det jeg har elsket de siste seks årene med aldersbestemt basketball. 

Det er en kollektiv gruppe – ingen gjennomtrekk: ingen kommer, ingen går, gjengen består.  De har ingen overdrevne forestillinger om at de er enestående gode, men de har et brennende ønske om å få til noe sammen. De ønsker å lære, og de er åpne for nye impulser. Og, de har hjerte! Det er lett å bli fascinert, og det er lett å bli sjarmert.

Argumentene for IKKE å gjøre dette ble plutselig av den mer praktiske sorten: Skal man flytte? Pendle? Hva med julen? Skal jeg kjøre de drøyt 160 milene opp?

Jeg har skjønt at mange er overrasket over at jeg har sagt ja til enda et prosjekt. «Burde ikke du slække litt nå?» Det kan godt hende, men faktum er at jeg gleder meg til å forsøke, og jeg gleder meg over å få muligheten. 

Jeg er spent på å se Johannes, Aron, Magnus, Henrik, Hani, Preben, Anders & Anders, Marcus, Håvar, Simen, Odin, Tord og Øystein igjen. Og jeg er veldig spent på om vi kommer til å få til noe sammen.

P.S. 
I kontrakten står det at «Hovedtrener skal ha på seg passende klær når han representerer». De er innforstått med at jeg ikke kommer til å coache i dress.