Dette er et fattig forsøk på å oppsummere noe av det vi ikke fikk oppleve. Kanskje er det en slags skjebnens ironi at folk for litt over et år siden sto i kø for å sikre seg toalettpapir, mens basketballsesongen 20/21 likevel gikk i dass. 

Hver gang smittesituasjonen viste tegn til bedring, øynet vi et lite håp. Men nesten hver gang fikk vi ting som dette i trynet: Fest i grotte uten luft, fester hjemme uten fornuft. Vi tenner et lys for alle som nektet å oppgi kontakter til smittesporere, og for ham som gikk til fots over svenskegrensa for å slippe hotell. Listen over hatobjekter er blitt lang.

Min historie er neppe ulik de fleste andres, og kanskje har vi som bor i Bærum tross alt vært heldigere enn mange andre. Vi har faktisk fått lov til å trene innimellom nedstengningene. Oslo har hatt det verst. Og lengst. Jeg trodde aldri at jeg selv skulle kjenne på den typen fatigue som så mange idrettsledere og –trenere har fortalt om. Men det har faktisk røynet på de siste ukene og månedene. Det har vært vanskelig for spillere å finne motivasjonen til å trene mot noe som sannsynligvis ikke blir: Hvorfor skal vi hoppe trappene i Holmenkollen når vi ikke skal ta returer i kamp? 

02-laget «mitt» gikk inn i sesongen med lave skuldre og høye forventninger. Vi trodde kanskje vi var i ferd med å bli nettopp det som er et credo i Kompani Lauritzen: «Den beste versjonen av seg selv». Vi skulle få svar på om seks års målbevisst satsing har gitt resultater. Men nei. Sånn ble det ikke, og vi står igjen med fattige tre spilte seriekamper. Normalt ville vi spilt 60-70 kamper, med søkke og snøre.

Jeg tror vi er bortimot den beste versjonen av hva vi kan bli når alt er over. Men jeg vet ikke sikkert.

Nedturene har stått i kø – av og til har den syntes like lang som polkøene før 17. mai. Den tøffeste konkurransen har vi ikke møtt på banen, men i kampen mellom skole, eksamener, venner, feiring av siste skoleår, hytteturer. 

I et forsøk på å gi håp, retning og et mål å jobbe mot, var vi en liten gruppe som tok initiativet til å arrangere en turnering for U19- og, kanskje, U16-lag. Vi mente at NM-arrangementene ble forlatt altfor tidlig, og vi ønsket å holde liv i drømmen. 

I løpet av denne uken må vi ta stilling til om dette er gjennomførbart. Sannsynligvis må svaret bli nei. Det er i så fall synd, men greit nok,  og det er i så fall en avgjørelse basert på covid-status pr. utgangen av mai, ikke utgangen av mars.

Jeg sitter definitivt ikke igjen med noen form for såret stolthet, men jeg er forundret: 

… over hvor tydelig NBBF har vært på at dette ikke skal arrangeres under noen omstendighet. 

… over at invitten til å arrangere NM for 05-årgangen som en del av Bærum Open, er blitt møtt med teknikaliteter i stedet for entusiasme og fleksibilitet.

… over enkelte klubbers unnfallenhet: Mange kviet seg for å ytre noe som kan tolkes som kritikk av forbundet. De ville slett ikke være med som underskrivere av vår henvendelse til NBBF (men de ville innmari gjerne være med hvis det ble turnering..!) I basketball-Norge er det påfallende mange som mener mye, men som sier lite.

Nåvel – bygones!

Mitt engasjement med en gjeng spillere født i 2002 er nå ugjenkallelig slutt. Faktisk hadde jeg ikke rukket å tenke mye på hva jeg skal finne på å gjøre neste sesong da jeg plutselig fikk henvendelser som tvang meg til å vurdere livet etter 02. 

Jeg hadde i løpet av sesongen lært meg å sette pris på en gjeng yngre talenter som jeg gjerne skulle fulgt videre i karrieren. Men jeg ble veiet og funnet for lett. Eller kanskje snarere for tung..?

En annen klubb ønsket meg som trener for en årgang yngre karer der spriket var ganske stort: Både ambisjoner og kvaliteter trengte pleie, og jeg ble overrasket over hvor kort tid det tok før jeg var fascinert og interessert. I det hele tatt: Møtet med entusiaster i tenårene er alltid inspirerende. Alltid!

Når valget likevel falt på Tromsø Storm, var det mange gode (og endel dårlige) grunner til det. Det hjelper godt når du møter menneskene bak navnet. «Uvær fra nord»? Nja, snarere varme. Og fine folk man får lyst til å jobbe med.

Selv om mye har vært kjipt i sesongen som aldri fikk begynnelse eller slutt, så finnes det en og annen plusshistorie også: For eksempel fleksible og positive håndball-ledere som jeg, når sant skal sies, ikke har møtt for mange av i min karriere. Vi har samarbeidet godt om tilgang til halltid. Takk også til Stina på Nadderud VGS for pragmatisk og ydmyk tilnærming til en idrett du ikke kunne for mye om.

I all tristessen som har kjennetegnet sesongen 2020/21, fikk jeg heldigvis en av de største oppturene helgen som var. Jeg var på besøk i Bergen, og jeg fikk anledning til å være med barnebarn på «nano-basket» i regi av Frøya. Barn i alderen 3-6 år. Foreldre på slep. En halv time basketballtilnærming og lek med svært lave og tilgivende kurver. Deretter en halvtime i fri lek med matter, bukker, klatrestativ, balanseløype og mye annet. Og midt i dette en 20-åring som styrte det hele med fast hånd og mykt lederskap.  Jarand Tveito: Du er min nye helt. Du fikk til ting med disse barna som jeg aldri hadde klart. Du ga av deg selv i samfulle 60 minutter. 

Gratulerer med dagen, siden både du og Norge har bursdag i dag!