Jeg sysler med en idé om å kunne blogge litt fra Tromsø-oppholdet sesongen 21/22 i en slags dagbok-form. Jeg aner ikke hvor dette kommer til å ta meg, men her er i hvert fall et forsøk på del I.

Jøss, så tomt det plutselig ble. 

Det har tatt drøyt 2500 dager å komme hit. Det har tatt over 6 år å forberede seg på at dette en gang måtte være slutt. Men likevel er det rart, omtrent som Lars Saabye Christensen beskrev det i «Gutta› fra 1986:

Når var det det slutta
Når var det egentlig det slutta
Hvor er det blitt av alle gutta

Gutta er snart over alle hauger. Helgen som var lukket vi døra bak oss i EB02|2020, men åpnet samtidig en annen dør – til resten av livet.  For 19-åringene som har spilt basketball sammen siden 2014,  er «resten av livet» en raus porsjon dager, uker, måneder og år. For en 65-åring, not so much.

Mange mener det ville vært helt naturlig for meg å ta et hvileskjær. Fire-fem treninger i uken, kamper i helgene – borte! Masse ledig tid: Er det nå jeg skal runde Netflix? Endelig skulle familien få mer oppmerksomhet. Ta et år av. Tenke litt, fundere litt. Gjøre andre ting. Samle på frimerker. Eller på vinetiketter… 

Men jeg har funnet ut at det jeg egentlig samler på, er minner og opplevelser. Helst innendørs på en bane som måler 28×15 meter. Og jeg HAR faktisk tenkt og fundert ganske mye, men ikke så mye på hva jeg skulle gjøre etter 02-prosjektet. Jeg har tenkt at det vil være krise for meg å bli sittende i ro, uten noe å jage etter. Jeg har fundert på om jeg som 65-åring egentlig er «gammel», eller om det er litt igjen. Planen var egentlig å legge ut en «Trenerjobb søkes»-annonse på Norsk Basket. Men så langt kom jeg aldri. 

Jeg er en rastløs sjel som sliter når det blir lange opphold og pauser: Sjåfører som konsekvent ligger i 60 i 70-sone? Hater det! Talere som holder det gående uten gode poenger? Slitsomt! Turer til USA? For meg varer de bare unntaksvis lenger enn 4 dager.

Turer til Tromsø? Kanskje blir det 8 måneder av det hvis ikke tromsøværingene blir lei av meg. I kjent stil var det mer en impulshandling enn noe annet da jeg takket ja til tilbudet. Og når jeg nå sitter med ansvaret for Tromsø Storm sesongen 21/22, slipper jeg i hvert fall et langt opphold mellom basketprosjektene.

«Håper du får godt betalt!», sier noen.
«Du er klar over at det er mørkt hele vinterhalvåret..?» sier andre.
«Skal du pendle, hva sier Torill?», spør de fleste.

Svaret er nei og ja på de to første. Man trener ikke basketball-lag for å bli rik, ei heller for å nyte dagslyset midtvinters. Man trener lag i en hvilken som helst idrett for å å oppnå noe sammen med andre.

Jeg kjenner i realiteten ingen i Tromsø, i hvert fall ikke så godt som man bør for å kunne gjøre en god jobb. Jeg har en fortid med enkeltspillere på Storm-laget, men det har enten vært som motstander eller i landslagssammenheng. 

Først nå har det virkelig gått opp for meg hvor vanskelig det må være å spille basketball i nord.  Det finnes ikke klubber å søke til, og om man skulle  forsøke seg sørpå, har det litt større konsekvenser enn om man går fra Asker Aliens til Bærum Basket. Nord for Trondheim finnes det ett eneste elitelag, og om du er ferdig med aldersbestemt basketball, har du egentlig ingen alternativer.

Jeg medgir at jeg ikke har ofret Tromsø mange tanker etter at vi stjal NM fra dem i 2011. Derfor er det kanskje på tide! Nå gleder jeg meg til å bli bedre kjent med stedet, menneskene og klubben. 

Førsteinntrykket får jeg allerede mandag når jeg stikker nordover på et besøk noen dager – det besøket blir av de sure og kalde:  Det er spådd pissregn og temperaturer under 10 grader de dagene jeg er der..! 

Men jeg trenger ikke yr.no for å være yr.