pauliord

Kjære Læx!

2 kommentarer

Lars Hergot 1965-2022.

På begynnelsen av 80-tallet delte vi dobbeltseng. Den gangen het du bare «Læx». Det var besøk fra Sverige.  Jeg var formann i klubben og hadde dessuten ansvaret for Bærums lag. Du var den som alltid ville hjelpe. Og som ville lære. Vi jobbet ræva av oss for at spillerne fra Arvika skulle trives.

Svenskene ble innkvartert i klasserom på Persbråten skole, og de ble bespist. Vi to laget middag. Vi sto opp grytidlig neste morgen for å ha frokosten klar før vi dro til hallen for å arrangere. På mine foreldres soverom segnet vi om etter å ha stått på fra morgen til kveld. Det er over 40 år siden, men jeg husker det godt.

Jeg så deg første gang med en basketball i hånden på Østerås ungdomsskole med Terje Narvesen som trener. Du var ingen finslepen kunstner; en hengslete kar, litt kantete i bevegelsene. Du spilte for juniorlag og seniorlag på begynnelsen av 80-tallet uten at basketballkarrieren tok helt av. I stedet kastet du deg over styreverv og administrasjon. Og takk for det!

Det var også på den tiden du debuterte som sjåfør – det gikk virkelig unna! Det var mye hormoner og eksperimentelle manøvre som skulle ut bak rattet. Men så kom du til sans og samling, og siden har vi holdt på med vårt. Jeg har nok alltid vært ganske full av ideer som jeg gjerne skulle satt ut i livet. Du var enda «verre». Ingenting var uoppnåelig for deg. Jeg kjenner meg igjen, og har beundret deg for alltid å gyve løs på nye oppgaver. Du mente at alt er mulig – det umulige tar bare litt lenger tid. 

Nadderudhallen har vært din baby, og den er helt og holdent ditt verk. Når den nå fremstår som et slags mønsterbruk for hvordan basketball-arenaer skal være, så er det du som har fått det til. Du har jobbet knallhardt med kommunen. Du har sørget for penger til alskens innkjøp: De feteste stolene til lagene, den kuleste belysningen, de mest robuste gulvmattene, det mest proffe sekretariatbordet, NM-bannerne på veggen. Du elsket musikk, og kunne ikke leve med et dårlig lydanlegg i hallen.  DJ er alltid på plass, og du har selvfølgelig sørget for høyttalere som yter musikken rettferdighet. Gad forresten vite hvor mange ganger du er blitt oppringt en lørdag morgen for å åpne hallen, for å få liv i scoreboard, for å hjelpe til med rigging.

Du ville alltid videre. Det var aldri nok. Det kunne alltid bli finere. 

Men samtidig var du alltid på tilbudssiden, også utenfor basketballbanen.  Du hjalp med mekking av bil, oppussing og interiørtips. Når mine 10 tommeltotter sto i veien for et prosjekt, var du på pletten umiddelbart. Det var aldri nei i din munn. 

Jeg spurte: «Er det vanskelig å rive peisen»?

Du svarte: «Neida, det er maks to timer med en slegge og hammer. Det klarer dere fint».

Det stemte ikke så ofte, men du ville alltid hjelpe. Uansett hvem som spurte.

«Jeg ringer tilbake om 5 minutter», sa du! 

Det gjorde du sjelden. I mellomtiden hadde du rukket å snakke med banken, med meglere, med Toralv Maurstad, med banken igjen – du hadde allerede glemt meg. Men du innfridde alltid til slutt!

Søndag morgen sendte du meg en tekstmelding. Som du gjorde ganske ofte. Denne gangen hadde du lest i Aftenposten om keivhendte mennesker, og du lurte på om jeg hadde opplevd de samme problemene som var omtalt i avisartikkelen. Litt senere ringte jeg deg, og vi hadde en god samtale. En av mange. Og en av de lange. Du avsluttet med å spørre om jeg hadde sett Netflix-filmen «Don’t Look Up». Senere samme kveld tok jeg deg på ordet, og så den.  Du hadde rett – jeg likte den!

Vi snakket om Florida: Du gledet deg veldig til å reise over denne våren – ikke én, men to ganger. Blant annet til Emmas graduation. Vi snakket om Emma, og hvordan hun denne sesongen virkelig har imponert alle. Du fortalte igjen hvordan du av og til irriterte deg over at hun ikke var råere, tøffere. Du mente at hun burde hatt en coach som fulgte henne tettere, tidligere. Som kunne gitt henne et større register.

Jeg besøkte Emma rett før nyttår i Miami. Vi satt på en benk utenfor hallen og coachen hennes kom løpende over for å få et ord med meg: «Skaff meg en ny Emma!», sa hun igjen og igjen.

Vet du – det er din fortjeneste. Uten deg og din pågåenhet hadde ikke Emma vært der hun er i dag. 

Du har aldri lagt skjul på hvor stolt du var av barna dine. Jeg har selv hatt gleden av å følge William gjennom tenårene.  Han er blitt en fantastisk fin kar. Det vet du! Og, det har vært lett å like Sophie som du alltid skrøt av.

Så var det plutselig slutt. Uvirkelig og meningsløst. Jeg skjønner det fortsatt ikke, og jeg nekter kort og godt å forstå det.

Du hadde masse planer for resten av livet. Dere hadde planer sammen. De må endres. Livet blir annerledes, men dere er en sterk og god familie.

Jeg vet at du rakk å ta kontakt med mange mennesker denne siste helgen. Du var som vanlig opptatt av at alt skulle være i orden før kampen Bærum-Centrum i dag, tirsdag.

La bekymringene fare – alt kommer til å være på stell. Det blir som du ville ønsket det!

Og jeg kommer til å savne deg. Veldig!

2 tanker om “Kjære Læx!

  1. vakkert formulert, Pål, men bare til ørliten trøst når vi opplever et så tragisk tap i vår basket-sandkasse – av en enestående driftig kjernekar. RIP.
    #15 Tore V

  2. Varmt og ekte, Pål😍 🌹❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s