Det finnes mange gode grunner til å spille basketball. I Veteran-NM møtes gamle storheter og middelmådigheter til vennskapelig dyst.  De er kanskje like opptatt av banketten som av det som skjer på parketten. Men de har det moro, og de dyrker vennskap som har vart et helt liv.

Felles for alle er at de er produkter av sin egen tid; den gangen trenerne var enda færre enn i dag, og den gangen vi ikke var så veldig opptatt av basics. Det var før noen av oss hadde sett NBA live eller på TV, og det holdt liksom å kunne venstrehånds-layup. Det første steget tok veteranene for sånn cirka 50 år siden.

I den andre enden av aldersskalaen finner vi de unge talentene. De som vil opp og frem, som gjerne trener mer enn mye. Det er spillere som har fått forbilder – det kan være Firi-ligaspillere eller NBA-stjerner. Og jeg ser nesten daglig de litt misforståtte forsøkene på å kopiere prestasjoner som for de fleste er umulige, irrelevante, ødeleggende og misforståtte. Det gjør litt vondt for en trener som er opptatt av det helt enkle. «Keep it simple, stupid»!  

Du kommer ikke av flekken hvis du ikke tar det første steget. Det gjelder på alle plan i livet, men i basketball er det mer konkret. Dine offensive kvaliteter handler nemlig om finter, eksplosivitet – og førstesteget. En dårlig finte funker ikke. Et kort og daft førstesteg gjør ikke susen. Småpirk er blitt en kjepphest for meg, og jeg vet godt at mange av mine tidligere EB02-spillere fikk mer enn nok av terpingen. Men siden ingen andre er opptatt av det, og siden ingen trenere jeg har sett plukker på sånt, så tillater jeg meg å fortsette korstoget mot dårlige førstesteg, dårlige finter og annet søppel. 

Floatere? De har sett det på TV. No-look pasninger bak ryggen? De har sett det på TV. En serie av retningsforandringer og finter i samme sekvens? De har sett det på TV.

Og nettopp derfor er det hyggelig å kunne dvele litt ved to av mine favoritter, fordi begge er aktuelle på hver sin måte: Hallvard Staff og Kristoffer Sætren (Gimle). Hallvards første steg inn i basketball var for Sandvika, Kristoffer fant lidenskapen i Svelgen. Når jeg skriver denne bloggen nå, er det ikke minst fordi Hallvard spiller sin første seniorlandskamp i morgen. På våre fire siste «privat-timer» her i Tromsø har vi jobbet med nettopp dette: Å angripe forsvaret som for Hallvard ofte blir en av motstanderens big men. Å bruke det som kan bli det lengste førstesteget i norsk basket, og å kunne bruke guardkvalitetene han fikk som ung spiller. Kanskje blir det ikke mange minutter på Hallvard i morgen. Og kanskje får han aldri sjansen til å bruke dette. 

Det finnes ingen snarveier til suksess selv om Hallvard nok var heldig som erstatter for to landslagsspillere med skader (Eivind Lamo og Johannes Dolven). På veien hit har han uansett trent mye og riktig.

En annen som kan underskrive på at det ikke finnes noen short cuts er Kristoffer Sætren. Jeg traff ham for første gang på Basketskolen i 2016. De var tre kamerater fra Svelgen – Sebastian, Jonas og Kristoffer kom fra et sted uten organisert basketball og med bare 1500 innbyggere.

Kristoffer gjorde et valg: I stedet for å kjøre fire timer i bil hver vei de gangene de skulle spille kamper i Bergen, valgte han å flytte dit. Jeg har forsøkt å følge ham disse årene. Som en del av Gimles elitesatsing har han vært relativt anonym. Helt til i år. Endelig har han fått et solid gjennombrudd – en hardtarbeidende kar helt uten nykker. Her er de tre siste sesongene:

2019/20: 22 minutter, 4 kamper 
2020/21: 102 minutter, 9 kamper 
2021/22: 296 minutter, 21 kamper 

Hardt arbeid lønner seg som regel. Det blir spennende å følge det norske landslaget i morgen. Og det blir spennende å følge innspurten i Firi-ligaen. Hvis vi er heldige, unngår vi å møte Gimle og Kristoffer i kvartfinalen…