Onsdag 11. mars 2020 satt Asker-spillerne i bilen på vei til Kongsberg for å spille den 3. NM-kvartfinalen i sesongen 2019/20; en kamp som var imøtesett med enorm spenning av alle – også av et basket-Norge helt uten tilhørighet til de to lagene. «Kortesjen» var nesten i Kongsberg da de fikk beskjed om å gjøre vendereis: Resten av sesongen var kansellert.

De to årene som har gått siden covid snudde opp-ned på det meste her i landet, har vi vært nervøse, irriterte, forbannet, skuffet og oppgitt over at kamper og hele sesonger har gått fløyten. Så har det lettet litt i sesongen 2021/22. Riktignok har altfor mange kamper i regionsseriene blitt satt på vent, men etter hvert vender livet tilbake til en slags normal.  Elitelagene i Firi-ligaen har derimot fått holde på – det vil si dersom de har hatt disponible spillere. Tidligere var det sånn at alle lag måtte stille med minst 8 spillere for ikke å bli bøtlagt. Nå er lagene tvunget til å spille kamper dersom de har 6 spillere disponible.

Når vi går inn i den siste spillehelgen av ordinær sesong for menn, og med bare få kamper igjen for damene, nærmer vi oss en fasit. Når du sitter med fasiten, betyr det som regel at du kjenner svarene, men denne gangen er den ikke 100% korrekt. Den forteller i hvert fall ikke hele historien om sesongen 2021/22.

Sannsynligvis gir det et godt bilde av prestasjoner gjennom en hel sesong når Frøya vinner grunnserien.  De har prestert på høyt nivå , og har i tillegg klart å styre klar av de fleste skade- og sykdomsforfallene. Spilleren som i mine øyne er årets MVP, Wayne Stewart, har spilt samtlige kamper, Cam Gregory har overlappet Corey Brown. Ferrales har mistet 4 kamper.

De fleste hadde Gimle som favoritt før sesongen. De gikk 10-0 før de gikk på sin første smell, mot Kongsberg. Så ballet det på seg, og nådde en topp eller bunn mot Nidaros 5. februar: 67-62 tl trønderne var et sjokk – inntil du sjekket statistikken, og så hvem som ikke hadde spilt. Gimle stilte uten sin «starting 7»: Savic, Fjærestad, Kolstad, Espe, Odfjell, Coleman, Lamo.

Om vi i Tromsø skulle finne på å finne noen fjær i hatten, må det være to seire over Kongsberg fra ukene Kevin O’Brien hadde funnet sin plass på laget. Derimot føler jeg litt mindre grunn til å bruse med fjærene over to seire mot Fyllingen. Første seier i Bergen kom uten at Fyllingen kunne mønstre Vasojevic; Magne Fivelstad var en blek utgave av seg selv etter sykdom. I Tromsøhallen stilte Fyllingen med seks spillere.

Men når Fyllingen nå stiller med fullt lag igjen, sågar med Bouna Ndiaye, å det være lov å vente mer. De har tross alt en solid rekke imponerende seire å vise til: Fyllingen-Bærum 95-92, Fyllingen-Frøya 101-93, Fyllingen-Kongsberg 95-94 og Fyllingen-Ammerud 97-65. Det er fortsatt laget som kan vinne og tape mot hvem som helst.

Asker klarte å få på plass noe nær fullt lag i kamper før jul, de leverte gode kamper, men har måttet innse at det har vært umulig å stille med et optimalt mannskap i 2022. Men aldri så galt at det ikke har vært godt for noe: Askers 04-talenter har fått masse spilletid og erfaring.  Det kommer til å betale seg. Kanskje ikke i år, men over tid.

Ammerud er et studium verdt, og om det er en svakhet eller styrke er uvisst: Trioen Harris, Sesson og Dibba har stått for over 71 av Ammeruds poeng, i snitt pr. kamp. Det som synes sikkert, er at om det i tidligere sesonger har vært typisk at de har falt sammen mot slutten av kamper, er det i år skummelt å gå inn i sluttminuttene med Ammerud i føringen. Ingen kamper er vunnet for motstanderen før A.J. Harris har sendt av gårde sin siste 3-poenger.

Den sørgeligste historien denne sesongen er for meg Centrum som gikk til verket med krum hals og med Johannes Dolven og Georg Helvik som garantister for en ny tid. En ankelskade og et korsbånd senere er begge ute, og Centrum får heller ikke med seg Georg inn i en kval-turnering. Jeg innrømmer gjerne at jeg krymper meg over resultater som 131-33 og 121-64, begge ydmykelser mot samme motstander – Bærum.

Og apropos ydmykelser. Når Ulriken-jentene har gått gjennom en hel sesong uten å ha vært i nærheten av noe som helst som kan minne om jevne kamper – ja, så er det selvfølgelig imponerende. Bærum har hatt en drøm om å kunne matche dem, men har kommet til kort hver gang. Bærum har riktignok klart å holde Ulriken under 100 poeng tre ganger, men det gir deg neppe «bragging rights». Ulriken har scoret 107 poeng i snitt denne sesongen, og står med en positiv målforskjell på 953 poeng.

Denne helgen kommer de til to kamper på bortebane i Tromsø, mot et skadeskutt hjemmelag som ikke har kvaliteter som kan matche seriemesteren.  Planen er sannsynligvis å høvle over motstanderen i 8×10 minutter – kanskje på jakt etter en scoringsrekord.  Det er selvfølgelig et dilemma for coacher og spillere: Skal vi legge om en spillestil for ikke å tråkke på motstanderne, eller skal vi gå «all in».

For meg er det ikke lekkert å se spillere bli ydmyket. For Firi-ligaens omdømme er det neppe et pluss når avstanden blir så stor.  For miljøet her i nord er en nasjonal 1. divisjon svaret på mye.  Når spillere går ut av aldersbestemte serier står de i realiteten uten kamptilbud. 

Om et par måneder er det forbundsting, og det er der nasjonal 1.divisjon må vedtas. Kanskje går det an å få til noe som ikke blir nedstemt på automat fra klubber i distrikter der basketball står sterkere. Det er lov å håpe.