I min tid som aktiv spiller (jepp, et sted mellom 45 og 50 år siden) spilte vi med «pung–gnagere»: Veldig korte, veldig trange shorts  – ekstremt ettersittende og kontaktsøkende. I dag er Stian Mjøs den kanskje fremste eksponenten for en helt annen moteretning, nemlig «snubleshortsen». Den er så lang og at du ikke bør forsøke en tunnel på Stian.  

Et eller annet sted i Budstikkas billedarkiv ligger kanskje et svært lite flatterende bilde av meg. Det samme bildet dokumenterer i så fall også innsats og fleksibilitet: Jeg slider i forsvar, slik man skal – helt ut til sidelinjen. Jeg har venstrefot på linjen, og sitter ganske dypt og bredt i anstrengelsene for å holde følge med spilleren med ball. Alt vel så langt, men bevegelsen kombinert med svært kort shorts og dårlig strikk, gjør at mine edlere deler faller ut av shortsen, og kommer til syne i et kort øyeblikk.  Karl Braanaas var, og er, en dyktig fotograf, og på 1/500 sekund klarte han å dokumentere ulykken.

Så håper jeg selvfølgelig at bildet er slettet for ettertiden, men jeg husker det likevel altfor godt fortsatt.  Og det gir meg i hvert fall påskudd til noen linjer om shorts-moter.

Vi som spilte basketball i forrige århundre, har alle brukt pung-gnagerne – de svært korte shortsene som hadde den egenskapen at de holdt utstyret på plass (bortsett fra i min shorts…). Men som bildene i denne bloggposten forteller – det var slik moten var. 

Skjønt, mote ble det ikke før senere. I basketballens pure ungdom brukte spillerne polstrede, knelange ullbukser, gjerne med belte. Eller de brukte etter hvert tights (som jo synes å være et must for alle spillere i dag). 

Inn på tidlig 1900-tall ble det litt mer orden på sakene.  

Bukser med belte ble byttet til shorts med strikk i livet. Ullstoffet ble byttet med syntetiske fibre, og på 70-tallet kom mesh-stoffene med små hull som gjorde plaggene behagelig «pustende».

Shortsene ble stadig kortere, og rundt 1950 var avstanden fra skrittet til kanten på shortsen 3 tommer (ca. 7,5 cm). Ved inngangen til 90-årene hadde lengden økt til 8 tommer (20 cm); ved årtusenskiftet 11 tommer (27,5 cm). Da snakker vi om at de fleste spillerne brukte shorts som gikk  til godt ned under knærne. Og om shortsen ikke var lang nok, ble det til at spillerne dro den ned.

Hvordan det ble slik? Hvordan gikk det fra «gæssing» til« sægging»?
Svaret er Michael Jordan.

Det finnes flere teorier om hvorfor det var viktig for Jordan å spille med lange shorts.  Noen påstod at han elsket å spille med shortsen fra collegetiden under NBA-shortsen – altså måtte den være lengre og videre for å ha plass til begge shortser. Andre mener det handlet om Jordans hang til å dra i shortsen om en del av vaner og rutiner på banen. 

Det som er helt sikkert, er at Jordan var den ubestridte eneren og den store stjernen fra den første sesongen for Chicago Bulls i 1984/85. Jordan definerte skomoten. Og Jordan dikterte motebildet for spillerdrakter.

NBA forsøkte med et slags svar i 1997 da de innførte en regel om at shortsen ikke kunne gå lenger ned enn til en tomme over kneet.  Men det ble med forsøket – regelen er fjernet.

Så finnes det utøvere som ikke lar seg diktere av moteretninger eller stjerner. Utah Jazz-legenden John Stockton tviholdt på sine korte shorts i hele den 19 år lange karrieren.  Han ble takket av i 2003 – i kort shorts.  Så hører det også med til historien at moten kanskje er i ferd med å snu. Igjen. LeBron James er en av toppspillerne som ønsker en kortere og mer kroppstilpasset shorts. 

Påfallende nok har denne utviklingen gått så godt som problemfritt.  I de fleste idretter styres produktutvikling av behovet for bedre prestasjoner og/eller økt komfort. I basketball har det handlet mest om mote, og kanskje litt om komfort.

Basketball er en tilpasningsdyktig, nysgjerrig og endringsvillig sport. Reglene endres og tilpasses ofte. Klær, sko og baller er i stadig utvikling.

Heldigvis er vi forbi tubesokkenes storhetstid. De første parene så dagens lys i 1967, en nyvinning ikke minst fordi de var enkle å produsere: Ingen hæler, ingen forsterkninger i sokken – one size fits all.   Etter hvert møttes shorts og sokker på knærne og sørget for at basketballspilleres ben var tildekket. 

Kareem Abdul-Jabbar var trendsetteren, men kjendiser i tube socks har vært mange: Björn Borg, Pelé, Julius «Dr. J.» Erving, Farrah Fawcett, Raquel Welch og Justin Bieber for å ha nevnt noen.

Så ser jeg ikke bort fra at tubesokker er kommet for å bli, men neppe på basketballbanen. Og jeg tviler på om de svært korte shortsene får en renessanse.