Mitt moralske kompass er i ulage. Det vil si – det er i hvert fall ikke datojustert. Det er et åpenbart misforhold mellom tiden jeg lever i og tiden jeg har vokst opp i. Mitt liv kan grovt sett deles i fire: Jeg var først ung og dum. Så litt eldre, men fortsatt ganske dum, i hvert fall naiv. Så rutinert uten voldsomme ambisjoner. Og nå – eldre og mer reflektert.  

Følelsen av å være gammel handler mest om tallet jeg oppgir når noen spør om alder. Følelsen av å være utdatert er verre, men også noe jeg lever godt med.

Da jeg var på mitt mest yrkesaktive, hadde jeg ymse roller i VG.  80-tallet var en sammenhengende suksesshistorie der opplagsrekorder stadig sto for fall. Vi elsket å jobbe i den frekke tabloiden. Vi hadde det fantastisk moro på jobb. Vi elsket å passere Aftenposten, og vi registrerte med tilfredshet at konkurransen med Dagbladet i realiteten var ikke-eksisterende: På den andre siden av Akersgata var Dagbladet bakpå, de var sidrompa seriøse – «best» på kultur, men dårligst på det folkelige. Og de rant i hvert fall ikke over av tabloid galskap.

Kanskje nettopp derfor reagerer jeg så kraftig på hva Dagbladet er blitt i dag. Klikkhoreri av verste skuffe. I 2002 fjernet avisen annonsene for tele-sex og sex-hjelpemidler «fordi de skader avisens redaksjonelle profil» het det den gangen.I dag synes det å være omvendt. Jeg kjøper ikke lenger papiraviser, men registrerer Dagbladets førstesider. I siste kvartal 2022 handlet det tilsynelatende bare om Putin. Krigen i Ukraina. Dagbladet ga inntrykk av å være et slags utenrikspolitisk fyrtårn. 

På nettsiden er historien(e) en annen: Du må kjøre slalåm mellom pornoen som drysses ut i rause porsjoner. Jeg VIL IKKE lese om sprutorgasme. Jeg har ikke behov for å vite hvor mange ganger etter hverandre jeg kan komme. «Bildene som viser nye kjønnslepper» (hva var galt med de gamle). «Han har verdens største» (so what, ham om det). «Perfekt sex i bakenden».

SPAR MEG! Jeg orker det faktisk ikke, og noterer meg at det moralske kompasset mitt har betydelig misvisning.  Jeg skjønner jo at når jeg reagerer så kraftig, betyr det at Dagbladet føler at de er på rett vei. Det hjelper ikke stort at nettsiden er et visuelt makkverk (men selvfølgelig noe de er svært innforstått og komfortable med).  Det er presentasjonsjournalistikk til stryk, som for eksempel disse to, med henholdsvis «OM» og «SEG» som oppslagsord og blikkfang.

Men dette er jo ikke bare Dagbladet, selv om jeg synes avisen er en versting. Etter årsskiftet har de heldigvis fokusert mer på livsstil, helse og økonomi i papiravisen mens de tviholder på sex-opplysning på nett. I tabloidenes gullalder var vi selvfølgelig også opptatt av opplagsutvikling, men vi tillot oss aldri å synke så lavt som dette.

Familiens bedre halvdel hygger seg, og lar seg engasjere, av Farmen Kjendis; ganske uskyldig familieunderholdning. For egen del tenker jeg at castingansvarlige må ha lett ganske dypt i kjendisskuffen når 5 av 12 deltagere er influensere eller «TV-personligheter».(Hvordan blir man det, er det bare å stille opp i et program?) For noen er den fremste kvalifikasjonen at de har hatt sex på TV tidligere eller at de kanskje har blamert seg på annet vis i en julekalender. I serier som Paradise Hotel og Ex On The Beach er det selvfølgelig pirrende når det «lukter sæd» på location (slik det ble fortalt før en tidligere sesong).

I 2023 er sex på TV en vinner. Fyll på sosiale medier er digg det også. Jeg lever i en tid da det er kult å gå på fylla. Det er en selvfølgelighet at vi drikker, og det er like selvfølgelig at vi elsker å tweete om det eller dokumentere det på andre sosiale plattformer. 

Atle Antonsen sitter ganske godt i klisteret nå, men var i hvert fall ærlig nok til å innrømme at han «kanskje har et alkoholproblem».  Og det er om ikke annet en interessant sammenheng mellom det sanseløse og utagerende, og det faktum at vi lever i en tid der alle kan føle seg krenket av et eller annet. Alt er feil, og alt kan bli misforstått.

Men det er sikkert bare meg.  Jeg nærmer meg datoen for når jeg kan kjøpe honnørbilletter til det meste, og har sannsynligvis et antikvarisk syn på livet..  Jeg søker trøst i det jeg selv mener må være den beste TV-serien etter «West Wing».  Jeg gråter en modig tåre nesten hver kveld jeg har sett en episode av «This Is Us».  Mine nærmeste begynner å bli dyktig lei av mine forsøk på markedsføring av dette familiedramaet (på Disney+), men jeg er altså betatt (ikke betalt … slik influensere er).  Helt solgt – men jeg skal ikke plage dere med forsøk på å fortelle hva dette er.  

Se den selv!  Jeg tar meg selv i å ønske at jeg så innmari gjerne skulle vært en far som Jack Pearson, en bestefar som William. Jeg skulle så gjerne vært modig og flink nok til å skrive en tilsvarende serie. Jeg elsker historien(e). Jeg elsker manus, og jeg digger persongalleriet. Og jeg tør nesten ikke nevne at jeg er imponert over «Demenskoret» på NRK.