Min far var litt skakk i skroget, i hvert fall når kvikksølvet krøp under null.
Mor var myk – og varm.

Hun var den virkelige definisjonen på en klassisk husmor. Hjemmeværende, nærværende og litt for ofte tatt som en selvfølge. Jeg vet ikke eksakt når og hvordan jeg forsto at hun savnet fysisk kontakt. Men jeg merket at hun trengte det. Derfor klemte jeg på henne. Ofte og lenge. Responsen var god: Hun ble i omfavnelsene lenger enn hun måtte. Jeg tror det ga henne noe hun nesten aldri hadde fått. Fysisk nærhet.

Dette var på den tiden kjønnsroller var ujevnt fordelt, og datidens samlivsterapeuter, om de fantes, hadde i hvert fall ikke egen spalte i A-magasinet. Hva skulle de i så fall skrevet om?  På 60-tallet var det ingen som snakket om likestilling; det skulle tatt seg ut. Likestillingsombudet kom ikke før i 1978, og for alt jeg visste hørte kvinner faktisk til på kjøkkenet. 

Dessverre vil jeg kanskje si i ettertid. For min mor var definitivt ingen chef, og repertoaret var begrenset. Jeg husker med gru klassikerne «fiskegrateng med bein», «seibiff med transmak» og «rødgrøt» som verken var grøt eller suppe, men noe midt i mellom. Grøsupp. « Blodpudding stekt i meierismør»  var heller ingen vinner.

Så er nok likevel en av mors middager noe av det jeg husker aller best fra tidlige år – først og fremst fordi det var første gang jeg opplevde demens så nært. Mor bodde alene, Torill og jeg var invitert til middag. Da vi kom, var det dekket på til 6. Vi var bare 3.  På komfyren sto en kjele tørrkokte og svidde poteter, lite annet. 

Det traff meg hardt, og var den første i en serie av mange episoder.: Vi var på hytta i Arendal da mor en dag plutselig var forsvunnet. Vi lette, og utvidet søket. På veien noen hundre meter unna treffer vi en kar som kan fortelle at han nettopp hadde møtt en dame som nynnet og sang på fransk(!). Det var selvfølgelig mor som jo hadde gått på franskkurs i flere år.

Vi inviterte henne på middag hjem til oss i Lommedalen, men opplevde at hun aldri kom inn fra bilen. Ny leteaksjon iverksatt, den ble avsluttet ganske kjapt: Hun hadde gått inn i feil hus og slått seg ned i sofaen hos naboene som hun konverserte med største selvfølgelighet. 

Min dårligste samvittighet i dette livet må være fra årene hun tilbrakte på sykehjem. Vi bodde ikke langt unna, og kunne besøkt henne daglig om vi så hadde ønsket. Men jeg var der altfor sjelden. Jeg taklet ikke at min hjemmeværende, nærværende mor var blitt mentalt fraværende. Hun kjente meg ikke igjen, i hvert fall tror jeg ikke det. Men for alt jeg vet kan hun ha visst hvem jeg var.  Kanskje ville hun kjent igjen omfavnelsene fra tiår tilbake. 

Jeg vet virkelig ikke, men jeg vet i hvert fall at enkelte sjanser får man ikke igjen. Jeg hadde muligheter og anledning til å gi henne den samme varmen sent i livet som hun fikk da jeg var i barneskolealder. Jeg grep den aldri.

Når jeg forteller om mitt forhold til mor i en blogg, er det kanskje litt rart. Har det noe for seg? Hva vil jeg med det?  Først og fremst ønsker jeg vel at alle vet å sette pris på venner og familie mens vi har dem. Det er snodig at det vakreste som blir sagt om mennesker er det som kommer i en bisettelse. Da er det litt sent… (Elsker forresten Matthews tale i Gareths bisettelse i «Fire bryllup og en gravferd» der han sier «The recipe for «Duck à la Banana» fortunately goes with him to his grave.»

«Demenskoret» på NRK var en vekker, og ypperlig trening for tårekanalene. Ingebrigt Steen Jensens demenshistorie likeså. Han og jeg startet vår journalistiske løpebane sammen på basketballkamper i Nadderudhallen, for hver vår avis. Jeg har fulgt ham med interesse siden. Kanskje er han mer relevant og viktig nå enn noen gang tidligere i livet.

Så blir jeg jo litt nervøs når jeg selv stadig oftere glemmer småting. Jeg har vært en surrebukk hele livet, men synes det er kjipt når jeg sliter med å finne riktig ord – «har det på tunga…». Det er ekstra plagsomt for en som har levd av ord et helt liv.

Men for litt siden fikk jeg heldigvis en aha-opplevelse av det hyggeligere slaget. I et quiz-program på TV ble det spurt om hva gatenavn/slang for LSD er.  Svaret var «syre». Jeg imponerte meg selv da jeg husket hva LSD faktisk står for: Lysergsyredietylamid.  Jeg lærte det i kjemitimen på UIO for 45 år siden, og gir meg selv pluss i margen.

I mitt virke som basketballcoach har jeg slengt mer enn min andel av negative kommentarer til flere mennesker enn jeg liker å tenke på. Men jeg forsøker i hvert fall å gjøre opp for meg med noen enkle leveregler:

– Gå aldri til sengs med noe uoppgjort.
– Vær raus med klemmer (men hold deg unna folk som åpenbart er ukomfortable)
– Gi folk godord når de fortjener det, det er ingen gode grunner til å la det være..

Det får stå sin prøve om noen mener det er litt patetisk snilt. (Og til dere som abonnerer på Pauliord først og fremst som en basketballblogg: Beklager at det tidvis handler litt om livet også).