pauliord

Far var skeiv

1 kommentar

Enkelte bilder eksisterer bare i mitt eget hode: Vi som har levd litt lenger enn mange andre, vokste heldigvis opp i en tid uten mobiltelefon og uten muligheten til å ta øyeblikksbilder. Dermed må jeg stole på min egen hukommelse når jeg sier at far var skeiv.

Når du leser dette i 2022, er du sannsynligvis så preget av tiden du lever i at du umiddelbart tenker at min far på et eller annet tidspunkt kom ut av skapet.  Men nei, det gjorde han slett ikke. Derimot var han offer for 60-årenes hattemote. På vei til trikken på riktig kalde dager brukte han alltid og uansett den latterlige lille hatten som ikke var godt for noe og som gjorde at han frøs realt på ørene.  Dermed holdt han vesken i den ene hånden, skakket hodet over på siden og varmet øret med den andre hånden. 

Slik ble altså far skeiv for meg: Jeg diltet ofte bak – far på vei til trikken, jeg på vei til barneskolen på Eiksmarka. Hadde jeg vokst opp i 2022, hadde jeg selvfølgelig som 7-åring for lengst fått mobiltelefon og kunne dokumentert «Gunnar Skakke».

I dag tenker jeg stadig mer på dette: For meg var han alltid gammel. Jeg synes han så gammel ut selv den gangen han faktisk var ganske ung, så vidt passert 50.  Antrekket hans vinterstid var frakk av den gamle sorten. Den omtalte hatten. Og vesken han bar med seg til jobben på Persbråten skole – det var definitivt ikke en Louis Vuitton-veske for å si det sånn. 

Og nå er jeg der selv.  Da far var på min alder, hadde han allerede vært død i et halvt år. Altså er jeg gammel. Jeg er på oppløpssiden. Og sannsynligvis er det sånn at unge mennesker i dag tenker på meg som en litt utdatert gammel skælk med klesvalg fra fortiden en gang. «Alder er bare et tall», sier folk som mener å ha greie på det. Det føles ikke alltid sånn, men det plager meg heller ikke voldsomt annet enn at jeg føler å ha fått litt dårligere tid på alt jeg ønsker å få gjort før jeg runder av.

Jeg har et par land og kontinenter jeg gjerne skulle opplevd. Da må jeg i så fall prioritere annerledes og slutte med turene til USA for å besøke basketballspillere.

Jeg har noen bokprosjekter jeg ønsker å få realisert, ikke i troen på suksess og store opplag men for å få det ut av systemet.

Og jeg har barnebarn som det hadde vært moro å kunne følge.

Stadig oftere tenker jeg nå på om det jeg står for er relevant, for eksempel om min tid som basketballtrener bør være over. Jeg tar meg selv i det når jeg av og til omtaler 70+ år gamle amerikanske collegecoacher som propper i systemet – med foreldede ideer og nye tenner.  

Om noen år passerer jeg jaggu meg 70 selv, og det eneste jeg er helt sikker på, er at jeg blir stadig mer usikker og søkende. Det finnes ingen eksakt fasit på hvordan basketball skal spilles eller utøves, ei heller på hvordan et liv skal leves.  Coacher i 30-/40-årene er som regel skråsikre, fulle av selvtillit men gjerne uten nødvendig selvinnsikt.

Jeg blir stadig sterkere i troen på at en litt ydmyk og nysgjerrig tilnærming til problemer og oppgaver er viktig i en verden der det meste er svart/hvitt – eller rødt/blått i en ekstremt polarisert verden.

Om Støre er veik og bleik mens Erna plutselig ble et geni etter at hun gikk av? Neppe. Kanskje er Joe Biden senil, eller kan hende er det vanskelig for en stammer alltid å få ordene ut i riktig rekkefølge? Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Donald Trump er en drittsekk, men for alt jeg vet var deler av politikken hans smartere enn mannen som solgte den.

Jeg møter ofte og gjerne venner i USA, og det er alltid viktig å huske: Snakk ALDRI om politikk.  Litt som i Fawlty Towers-episoden «The Germans»: «Don’t mention the war…»

I Norge er det heldigvis lettere, foreløpig. Jeg besøkte en av mine gode venner rett før jul; han er interessant nok opphengt i konspirasjonsteorier, han er svært kritisk til Joe Biden, ikke fullt så kritisk til Donald Trump.  Jeg synes han er helt håpløs på mange områder, men han er en innmari fin kar som jeg gjerne er sammen med.  Vi klarer å være dundrende uenige, men på en sivilisert og litt humoristisk måte. Det er befriende.

Når du allerede har levd brorparten av livet, må det likevel være lov å mislike det som for mange av oss oppleves som et forflatet samfunn. I nokså tilfeldig rekkefølge – her er 10 ting jeg hater:

– dagbladet.no (som for eksempel når jeg får vite at vi blir kåte av risgrøt)

– Politikere som ALDRI evner å innrømme motstandere et poeng, og fraværet av anstendig uenighet.

– De bratteste bakkene i Tromsø vinterstid.

– Dårlig norsk og unge mennesker som går på skjino og spiser skjylling.

– Avstanden mellom seteradene på Norwegian.

– Spillere som svarer på konstruktive tilbakemeldinger med «ja, men…»

– Forståsegpåere og hatere i kommentarfeltene.

– Bilder av vinglass på hytterekkverk.

– Coacher i yngre klasser som jager ydmykende scoringsrekorder.

– Den tilsynelatende endeløse strømmen av ufattelig kleine og platte realitykonsepter.


Jeg rakk en tur til venner i Tromsø før jul, og fra en av dem fikk jeg med meg denne dommen over mitt virke med Storm: «Jeg tror du var mer opptatt av mennesker enn av basketball». Jeg har smakt litt på den, og velger å ta det som et kompliment, og mener uansett at det hele henger sammen. Jeg har fortsatt til gode å se eller oppleve en trener med suksess dersom vedkommende ikke har garderoben. Og jeg har til gode å se en vellykket leder i arbeidslivet som ikke har de ansattes tillit og respekt.

Så kan noen få mene at x’er og o’er er viktigst på basketballbanen, og at røde eller sorte tall er det eneste som teller i arbeidslivet. Så kan andre få mene at relasjoner er fundamentet.

Så var altså faren min skeiv – på vei til trikken. Forøvrig var han et av de straighteste menneskene jeg har kjent. Men om han «hadde» klasserommet og lærerværelset som rektor, se det vet jeg ikke. Kanskje ikke ettersom han av mange ble omtalt som «en rektor av den gamle skolen».

«Det er en tid for alt», sa Kongen på Dagsrevyen forleden da han offisielt la opp som konkurranseseiler. Jeg skal nok i hvert fall gi meg før jeg er 85…

Svært god julefeiring til alle.

En tanke om “Far var skeiv

  1. Tilbaketråkk: Mor var myk | pauliord

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s