Sofia (Koch) er min «torsdagsdate». EBs jenter trener før laget mitt entrer gulvet i Nadderudhallen, og Sofia er alltid den positive, nysgjerrige, blide.  Og så gjør hun noe så uvanlig som å hilse – det kan sågar bli til at vi veksler et par ord før guttelaget begynner sin økt. 

På en trening nylig spør hun:  «Hvorfor skriver du ikke om damebasket»? Det er bare noen dager før vi skriver 2023, og på vei inn i et nytt år kunne man jo finne på å ha nettopp det som nyttårsforsett.  Men nei. Det blir neppe sånn, og for å være ærlig skriver jeg jo ikke så innmari mye om menn heller.  Sofia og andre kan jo få vite litt mer om hvorfor.

Tro det eller ei, men uten damer hadde det ikke blitt noe av min karriere som coach. Tilfeldighetene gjorde at jeg sa ja til noe jeg ikke var kvalifisert for. 

Det hele begynte vel midt på 70-tallet da jeg av en eller annen uforståelig grunn ble bedt om å ta over som coach for damelaget til Bærum Basketballklubb. Da hadde de allerede vunnet en håndfull NM-titler; jeg hadde ingen tidligere erfaring, jeg var altfor ung (19 år gammel), men takket ja.  Hvor vanskelig kunne det være, liksom?  

Ikke veldig skulle det vise seg. Noen år senere hadde jeg selv rasket med meg noen NM-titler uten egentlig å ha gjort stort. Den gangen var nemlig disse jentene/damene ganske suverene, med spillere som Sonja Regbo, Lisbeth Akselsen (Laugen) og etter hvert Torill Christensen (Berg)  og Elisabeth Norseng. Ting gikk av seg selv, kamper og mesterskap ble vunnet på autopilot. Med unntak av særlig én kamp.  

Jeg var bortreist med jobben den helgen, og var ikke til stede i toppoppgjør mot KSI. Bærum tapte 16-46 (!), damene scoret to spillemål, resten av poengene på straffer. Noen måneder senere vant vi likevel NM. 

I 1981 fikk jeg ansvaret for seniorlandslaget, damer, og i sum føler jeg å ha vært ganske tett på miljøet i flere år.

Men så gikk det med damelaget som med Bærums herrelag. De eldste og mest rutinerte spillerne hoppet av etter henholdsvis 9 (damelaget) og 10 (herrelaget)  strake NM-titler. Vi kom til kort mens andre klubber hadde jobbet godt.  Sandvika vant 3 NM-titler med Ingvild Berge som den helt dominerende spilleren før Høybråten tok over norsk damebasket: Det ble total dominans i 15 år, sammenhengende og 16 NM-gull totalt!

Bærums Sonja Regbo var nokså sjelden vare på 70-tallet.  En damespiller med teknikk!?! Det var uhørt og uvant, men Sonja behersket det meste. Ingvild Berge tok over for Sandvika med selvtillit i fin miks med teknikk og ferdigheter før Lisbeth Jansen definerte en helt annen type leder med Høybråten.

Lisbeth var aldri fancy, bare irriterende god. Hun var rå. Hun var sterk, kanskje enda sterkere i hodet. Hun var definisjonen på en vinnertype, den typen spiller som aldri har tapt en kamp selv når det ser håpløst ut.

Så var det Gimles tur. Under ledelse av Jan Erik Price formelig flommet det over av godt skolerte Bergens-jenter som alle kunne sin ABC. 9 strake NM-gull fra 1999 – 11 totalt.

Og nettopp der begynner moderne norsk damebasket for meg. Jeg husker spesielt godt Kristine Austgulen, med en ganske unik collegekarriere i USA og med en faktisk mulighet til WNBA-spill. Bare uker før ny sesong i BLNO hadde vi lekt med tanken om at hun skulle være en del av stallen på herrelaget til Bærums Verk. Det hadde vært utrolig kult og spennende, men ble dessverre ikke noe av ettersom Kristine valgte utdannelse. Smart dame!

Det har vært imponerende å følge jenters utvikling de siste 10 årene, og kanskje er det nettopp derfor jeg vegrer meg for å skrive mer om dem. Jeg kan ikke nok om mange nok.  Jeg følger ikke godt nok med; jeg har ikke tid til å se så mange kamper som jeg bør. I denne lille bloggen er noen damer nevnt, mange glemt.

Derfor får det bli med dette: Spillere som Tina Moen fantes ikke da jeg var aktiv som damecoach.  Spillere som er tvehendte, som gjør de riktige bevegelsene intuitivt,  og som leser spillet fordi de ikke behøver øyekontakt med ballen. Og selv om talentene fantes, var verken jeg eller andre coacher i stand til å ta vare på og utvikle ferdighetene.

«Jøss, hun spiller som en gutt» var datidens ypperste kompliment til en jente som spilte basketball. I dag er nok det en litt belastet kommentar selv om den egentlig holder vann. Det finnes ikke mange spillere som Karyn Sanford, men det hadde vært uproblematisk for henne å være «en av gutta». 

Jeg var for lengst ferdig med damebasket som elitecoach da jeg ble spurt om å steppe inn som vikarcoach i en kamp med et jentelag. Det ble en ganske spesiell opplevelse – som for eksempel da en av spillerne midt i kampen ikke ville bytte inn før hun hadde fikset neglene sine. Sånne ting gjør inntrykk, og der og da var jeg skråsikker på at jeg aldri skulle trene jenter igjen. Men nå?  Jeg er superimponert over jentene jeg ser på treninger i Nadderudhallen. De jobber knallhardt, de er dønn seriøse og de har «handles» og ambisjoner.  

Det hadde vært helt uproblematisk å trene jenter. Faktisk fremstår de som mer coachable  og mer kollektive enn veldig mange gutter og guttelag jeg ser. 

Og, Sofia, siden du spurte om jeg ikke kan skrive mer om jenter. Joda, men jeg synes altså dere fortjener bedre enn at jeg lirer av meg noe uten å ha sett dere nok.

En av spillerne som virkelig har forbløffet meg, er forresten en av lagvenninnene dine fra 05-landslaget. Aurora Sørbyes treningsregime er egnet til å ta pusten fra deg. Det er sånne spillere som enten blir utbrent, langtidsskadet eller drit gode.

Vi sees i Nadderudhallen en torsdag i januar så kan vi prate mer om damebasket!