En tabell med Asker på topp og Nidaros på bunn?  Hva i all verden er det?

For et par dager siden koste jeg meg med den siste episoden av «Basketpodden» der Magnus Midtvedt og Simen Anker-Olsen pratet seg gjennom BLNO før sluttspill og kvalifiseringsturnering. De var gjennom det meste – topp og bunn, favoritter, kåringer, prestasjonspriser og statistikk.  De kåret hver sin vinner av NM-tittel og kongepokal: Simen gikk for Gimle, mens Magnus tok sats og gikk for Tromsø.

Men de var også innom det de mener er de største overraskelsene i årets BLNO. De gikk for Oppsal og Tromsø. Det var overraskende at de hoppet bukk over det som for meg er den største overraskelsen i årets liga – nemlig at Asker må ut i kvalifiseringsturnering for å beholde plassen i BLNO. Men kjenner jeg Simen og Magnus rett har de valgt å fokusere utelukkende på positive, og overlatt kritiske betraktninger til sånne som meg.

Også jeg kunne forsøkt meg på tips gjennom playoff-serien, men velger å hvile på laurbærene fra i fjor der jeg var den eneste som tippet riktig i finaleserien (Gimle vant 3-1). I stedet lager jeg en tabell der lagene er rangert etter de største overraskelsene. Den ser sånn ut:

1.Asker
2. Oppsal
3. Bærum
4. Centrum
5. Frøya
6. Tromsø
7. Ammerud
8. Fyllingen
9. Gimle
10. Kongsberg
11. Nidaros

ASKER
Det var unison begeistring i basket-Norge da det ble kjent at Per Tøien takket ja til trenerjobben i Asker, sammen med Benjamin Cox. Spennende. Lovende. Trenerduoen ønsket å definere og implementere en toppidrettskultur i et lag med mange unge talenter. De fleste som har vært involvert i eliteidrett, vet at det ikke er gjort i en håndvending. Det er en prosess som må få lov å gå over tid, og resultater på kort sikt må nødvendigvis vike for de langsiktige målene. Så mener nok mange forståsegpåere at Asker burde og kunne prestert bedre med det mannskapet de faktisk har. På den annen side – prestasjonene fra lagets importer har med skam å melde ikke vært consistent. Det har neppe bidratt til å gi de yngre spillerne selvtillit og trygghet, og for meg har også det vært en overraskelse; nemlig at de yngre har brukt så lang tid å gjenvinne nivået fra forrige sesong. Dersom Asker faktisk mener alvor med et langsiktig prosjekt, må de også tåle å stå støtt i motvind – både coacher, spillere og ikke minst styre. Jeg tar det som en selvfølge at de går videre fra kvalik i Trondheim.

OPPSAL
Oppsals spillere og coacher skulle nok gjerne forlenget sesongen med enda noen kamper, men når de nå er ferdigspilt er de neppe veldig misfornøyd. Det betyr nemlig at de har berget plassen som ingen trodde på, bortsett fra optimister på Oslo øst. (Jeg fikk denne fra en Oppsal-supporter: «Hei🏀 Jammen ble det litt stang ut på tipping av tabellen! Oppsal beholdt plassen uten å måtte møte opp til kvalik😉»
Og for å være ærlig – det var ingen veldig gode grunner til å ha klokkertro på at enda et lag fra Oslo ville ha livets rett. Jarl Jespersens prosjekt har vært tuftet på spillere han har jobbet med over mange år.  Nettopp det skal Jarl ha skryt for, og det må være utrolig tilfredsstillende for ham å se at de yngre har klart seg så bra. Etienne Aspevik har snittet over 10 poeng og over +10 i effektivitet i sin debutsesong. Imponerende!

BÆRUM
Det mest overraskende med Bærum? Det må være et de har klart seg bortimot like godt UTEN importer som MED. Det var nesten litt rart i første kvartfinale når Bærum endelig mønstret 3 av 4 uten norsk pass, de så bokstavelig talt litt fremmede ut. I ukene før sesongstart var Bærum tynt besatt, og man fikk inntrykk av at alle de unge på trening var en dyd av nødvendighet mer enn et brennende ønske om å være best med de yngste. Men sånn er det blitt.  Det har ikke vært noe sjokk at Oscar Hellebust har tatt nivået, men det var virkelig en overraskelse når Oscar som 16-åring leverer 31 poeng (mot Asker) i BLNO. Andre overraskelser? Fredrik Kleivdal – en stillfaren og smart junior.

CENTRUM
Denne sesongen var det aldri noen som snakket om Centrum som kandidat til kvalifiseringsturneringen, bare det var jo litt uvant. Snarere har vi snakket mye om Centrums sjanser til å klå topplagene.  Men vel så overraskende har Centrums forvandling på alle andre områder vært. De fremstår som en godt organisert klubb – med mål, mening og kreativitet.  Det hele har nok en «touch» av Johan Dolven. Og ikke minst – det gror godt i aldersbestemte klasser.

FRØYA
Jeg har Frøya omtrent midt på denne tabellen, altså uten de helt store overraskelsene.  Fra den første kvartfinalekampen mot Tromsø noterte jeg meg likevel et par ting: Det var både litt overraskende, men veldig imponerende å komme tilbake fra minus 10 midtveis i 4.periode. Det var neppe helt trygt når alt sto og falt med en ekstrem leveranse fra Ognjen Nisavic, men helt uvantet var det nok ikke at det var nettopp ham.  Step back-3eren som avgjorde kampen var av det hysteriske slaget. Enda en overraskelse: Christopher Dalland som synes å være helt blottet for nerver, det er litt sånn «when the going gets tough the tough get going». Tøff type!

TROMSØ
Når Tromsø og Frøya møtes til kvartfinale nr. to, får vi tro at Storm-spillerne er klare(re) for Nisavic.  Det er litt forståelig, men likevel utilgivelig, å la én spiller dominere så totalt i minuttene før full tid.  At Tromsø har levert varene denne sesongen er ikke helt overraskende, og dessuten fortjent. Da jeg forlot byen for et år siden, anbefalte jeg klubben å gjøre som Asker har gjort denne sesongen. Ta utgangspunkt i en ny generasjon spillere, definer et nytt prosjekt for fremtiden og akseptér en sesong eller to uten de helt store resultatene. At Tromsø gikk motsatt vei lever både jeg og klubben godt med, men for meg var det overraskende når Storm spiller 200 minutter i en kvartfinale med noe som knapt kan kalles rotasjon: 6 spillere la beslag på 198 minutter. Det er neppe bærekraftig gjennom et helt sluttspill, uansett hvor langt de kommer. 

AMMERUD
For meg er det overraskende, på grensen til uforståelig, at Ammerud vil vise seg frem som en klubb uten dybde og fremtid.  6 spillere reiste til den siste seriekampen i Trondheim, mens 8 spillere var på parketten i Kongsberg. Det ser ikke bra ut, uansett hvordan du snur og vender på det. Det er imponerende at Orji Okoroafor fortsatt holder koken som 43-åring, men det gjør ikke stort for snittalder og utsikter for sesongene som kommer. Mustapha Dibba har alltid fascinert meg; en konstant trussel, med unntak av avslutninger fra distanse. At Ammerud har fått en vanskelig vei også i dette sluttspillet er ikke overraskende.

FYLLINGEN
Det er ikke noe sjokk, men det er stadig vekk litt rart at de sjelden er best når det gjelder. De kan selvfølgelig overraske meg når de møter Bærum på bortebane, men for meg er det vanskelig å se noen tydelig offensiv plan i det de gjør – det er nesten vanskelige og dårlige valg satt i system.  For ikke å snakke om det defensive. 109 bakover mot Bærum er ikke godkjent. Samtidig synes jeg det har vært fint å se Niko Skouen gjennomføre en så solid sesong. Han har kort og godt vært utrolig stabil. Kult!

GIMLE
Ingen overraskelse at Gimle er der de er, men i år har de gjort det vanskelig for seg selv når Milovan Savic er usikker i sluttspillet. Hvis de uten Savic går hele veien også denne sesongen, er jeg villig til å flytte dem et par hakk opp på denne tabellen.

KONGSBERG
Det er lov å ta av seg hatten for denne sesongens seriemester. Det var mange som tenkte dystre tanker da Juan Ferrales hinket av banen med en skade mer seriøs enn man ante, men Kongsberg har fortsatt til gode å fremstå som skadeskutt.

NIDAROS
Det er synd å si det, men det gikk som de fleste trodde. Nidaros i bånn, og inn i en ny kvalifisering. Om de også denne sesongen beholder plassen, må det bety noe helt annet enn det de har vært i 22/23. Som en kuriositet – heller ikke det noen overraskelse: Det var nesten litt søtt når Nidaros tilbyr kamp og lunsj for 200 kroner til sesongens minst interessante kamp. Det forteller sitt om apparatet rundt elitelaget.

ET PAR TING TIL:
Streaming: Det er overraskende at kamera ikke klarer å følge ballen i overføringene fra kamparenaene.  Det er lite som er mer frustrerende enn å høre publikums begeistring over en prestasjon som foregår på kurven vi ikke får se. Det skjer litt for ofte.

All Star-lag: Det er delt ut fortjente priser, men når dette er bl.NO hadde det vært fint å se norske spillere også. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi ikke opererer med et All Star 1. lag og et All Star 2.lag.  Det hadde sett bedre ut, og kåringene hadde garantert vært fortjent.