Feil mann, på feil sted til feil tid.  Det er sannsynligvis meg. 

Jeg har problemer med folk som banner i tide og utide. Jeg plages av folk som avslører et så begrenset ordforråd. Jeg sliter med alle som føler å måtte flette inn bannord i annenhver setning.  Og verst av alt; det er blitt en uforvarende del av dagligtalen. Verstingene er ikke klar over at det flommer ut i rause porsjoner. Det faller helt naturlig.

To reaksjoner på to idrettsprestasjoner, fra februar. Jeg er mer komfortabel med Birk Ruuds hilsen hjem enn forsøket på å hylle det norske basketballandslaget.

Så er det neppe helt naturlig å reagere som jeg gjør. Jeg krymper meg når jeg hører det, og tro meg – jeg hører det hele tiden. For meg er det vulgært og det er unødvendig. Det gir meg et slags ubehag når ordenes valør til de grader devalueres. Mest fordi jeg i alle år har jobbet med ungdom som forsøker å prestere på basketballbanen, men ikke bare derfor. Foreldre, lagledere og tilskuere har det i seg de også. Det er nesten så jeg er tilbøyelig til å heie på amerikanernes hang til å «biipe» ut det verste i TV-sendinger. 

Så altså: «Fy faen, så jævla fett» er et gjengs uttrykk for at noe er bra, sågar kanskje over gjennomsnittet fint. Det finnes andre måter å ordlegge seg på. Jeg kjøper glatt utbrudd som resultat av plutselige skader og som en umiddelbar reaksjon på dårlige prestasjoner, men forøvrig er det for meg et uttrykk for at språket forflates. I følge engelsk forskning skal banning visstnok ha en smertestillende effekt. Forskere har testet hvor lenge studenter orket å holde hånda i iskaldt vann. De greide det lenger om de bannet.

Om «faen» og «jævlig» brukes i tide og utide – det blir ikke bedre av at det vel så ofte handler om «fuck» og «asshole», eller norsk og engelsk i en slags helvetes symbiose: «Fy faen, det var jævlig nice!»
Forskning skal også ha vist at folk som banner er mer oppriktige mot seg selv og andre. Kanskje det, men det hjelper ikke meg stort.

I trenergjerningen er jeg av egne spillere blitt kjent som han som slår ned på banning. Et umotivert «faen» har ofte gitt 10 pushups. På treninger og i kamper. Jeg er smertelig klar over at mange mener jeg er en pest og en plage, men jeg har vært ganske tydelig på at dette handler om mitt velvære, og at jeg forventer at det respekteres. Så når spillere fra tid til annen stopper opp og spør «er fader banning?» så har jeg i hvert fall nådd frem til noen. (Og for ordens skyld: fader går helt fint for meg).

Jeg skjønner at min tid snart er forbi, og at min kamp for å rense opp i språkbruken, og gjenvinne respekten for skj-lyden, er håpløs.  Men jeg gir meg nok ikke med det første, og er svært takknemlig for alle i min omgangskrets som evner å begrense faenskapen.